Godt grep og omsorg
Det er gøy at norske dirigenter kommer seg ut for å arbeide med anerkjente orkestre og solister. Svenska Kammarorkestern har gjort seg kjent som et energisk, elegant og virtuost orkester, særlig under Thomas Dausgaards ledelse fra 1997-2019. Med ham har de bl.a. spilt inn samtlige Beethoven-symfoniene. Her på plata handler det om Mozarts fem fiolinkonserter og noen andre mindre verk. På podiet sammen med Aadland står den latviske fiolinisten Baiba Skride.
Aadland har et godt grep om orkestret, og det ligger mye omsorg i frasering og klang. Orkestret spiller med lettheten som kreves for at et Mozart-partitur skal klinge transparent, med klar stemmeføring og plass for elegant frasering. I denne gjennomsiktigheten varierer Aadland betoninger og dynamikk for å tegne forskjellige retoriske karakterer.
Opp mot nyvinninger
Tolkningen er velformet, men i en tid der tidligmusikkpraksisen bor i enhver klassisk platehylle og har sneket seg inn i konservative symfoniorkestre, må satsen løftes ytterligere noe mer for at Aadland og Skride skal holde på min oppmerksomhet. På den andre siden vet jeg at mange liker denne typen av holdning til musikalsk tolkning.
Noe både ensemble og ikke minst solist har, er en kjerne i tonekvaliteten. Men det er nettopp dyrkingen av denne som gjør at jeg ikke helt kjøper innspillingen. Den intensive, og for så vidt fargerike toneproduksjonen, stiller seg foran mer fleksible fraseringer og mer levende retoriske figurer, som med fordel kunne hatt mer variasjon seg imellom. Ensemblet spiller altså lett, men når den retoriske dybden ikke blir tilstrekkelig fremstår tolkningsmåten som gammeldags og litt overfladisk.
Kadenser og sangbarhet
Skride er enda lenger vekk fra et historisk ideal enn Aadland og ensemblet, men så får hun til gjengjeld skimre over orkestret med sin rike tone. At hun har en teknisk overlegenhet er det ikke tvil om, men jeg er ikke helt sikker på at det passer for Mozart. I kadensene, som hun har utviklet selv, tar det imidlertid av mer. Som seg hør og bør er de fulle av dobbeltgrep, løp og polyfont spill som hun lager gjennom å raskt fly over flere posisjoner på fiolinen. I kadensene legger hun opp til et uttrykk som passer hennes teknikk og musikalske personlighet bedre enn i avsnittene som er skrevet av Mozart.
Hun har dessuten en vakker og klangfull tone i de langsomme satsene. I eksempelvis den tredje konserten, begynner hun med en intensiv melodi som ikke vil ta slutt, der hun bare fortsetter og fortsetter. Skride får modulert tonekvaliteten på en måte som gir den musikalsk mening og retning.
Andre steder fungerer det ikke like bra, som i den rolige satsen i siste konserten. Der spiller hun åpningsmelodien som én eneste sammenhengende melodi. Med store sprang mellom motiver som består av to toner, der to-tonemotivene er sekundintervaller, tenker jeg imidlertid at satsen åpenbart er skrevet for en langt mer retorisk måte å tolke musikken.
Likevel, det går å sette pris på alt som både Aadland og Skride gjør, selv om jeg altså foretrekker en annen måte å nyansere musikken på. Generelt ligger denne platen ikke helt innenfor mine preferanser, og jeg mener det går å behandle Mozart mer spennende.
