Operafest i Brumunddal
22. november 2022
Helstøpt forestilling med sterke aktører i hvert ledd. Jeg reiser gjerne tilbake til Brumunddal for å gå på opera.
Få nyhetsbrevet
Følg med på nye anmeldelser og artikler!
Skrevet av Magnus Andersson
Helstøpt forestilling med sterke aktører i hvert ledd. Jeg reiser gjerne tilbake til Brumunddal for å gå på opera.
Med musikk fra barokken, via Weill, kabaret og tango, til Xenakis, gikk DNK under Terje Tønnesens ledelse sinnets dypeste irrganger i sømmene.
Dantes Guddommelige komedie som kvartettsang med stryketrio. Dette var et vakkert og humoristisk blikk på de poetiske 1300-tallssangene.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival bød på en eksepsjonell avslutningskonsert. Særlig sopranen Marie Lys sto for skjønnsang undertegnede knapt har hørt.
Med forbilledlig programmering forførte Ensemble Allegria. Og godt spilte de også, men hvor var publikummerne?
Kanskje Parsifal var verket der Wagner skrev som aller best for orkester. Og alt trekker i riktig retning i DNOBs konsertante fremførelse.
Forhåndskjøp min bok om Olivier Messiaen og Håkon Austbøs tolkning av hans «Vingt Regards sur l’Enfant-Jésus». Les også om hva jeg driver med for tiden.
I et enkelt forsøk på å lage poddkast snakker jeg om afroamerikanske Price og sitater hun bruker i sin tredje symfoni.
Mange fremragende pianister hadde Hans Leygraf som lærer. Her spiller han romantikere, selv om han var mest kjent for klassisistene.
I anledning Beethovens fødselsdag ser jeg nærmere på hans siste klaversonate, som etter mitt skjønn var det mest visjonære han skrev.
Alt Rolf Wallin tar i blir til gull. Her er det fraktaler, fanfarer og en utforskning av tre som slagverksensemblet SISU gjør god musikk av.
Sleivsparket mot Spellemannprisen fra forrige uke tas alvorlig fra flere organisasjoner. Les dagens Dagsavisen.
Spellemannprisen prøver å utnytte fagpersoner innen musikk. Les hva jeg hadde å si da de spurte meg om å sitte i juryen.
Sammen med produsenten har Bente Illevold skapt et klangbilde som gjør at vi må ta eufoniumet på alvor som soloinstrument.
Selv om jeg liker Mozart på en annen måte er dette overbevisende spilt, og mange vil trykke innspillingen til sine hjerter.
Selv om det har vært tørke her på Musikkritikk.no har jeg jobbet iherdig som kritiker.
Piazzolla har definert tango som sjanger etter 1950-tallet. Håkon Skogstad har likevel relevante musikalske kommentarer som pianist og komponist.
Symfonier av Prokofjev og Mjaskovskij er en interessant kombinasjon, der særlig den siste er godt utformet av Vasily Petrenko.
Orkester Nord, Vox Nidrosiensis og Martin Wåhlberg børster støvet av ukjente Augustin Pfleger. Resultatet er subtilt og utfordrende.
Ragnhild Hemsings siste plate gjør at vi må revurdere vår forståelse av norsk nasjonalromantikk og måten folkemusikken ble integrert i klassisk musikk.
Glaser er full av rampete retoriske innfall som får Moen til å leke fritt med teksten. Dette er meget vellykket kammermusikk.
Suverene Davidsen synger et uventet repertoar på sin andre plate. Stemmen er fremdeles unik, men tolkningene gir opphav til flere interessante diskusjoner.
Christian Grøvlen viser unike poetiske sider i sin omgang med musikkens lyriske uttrykk, men det dramatiske blir for passivt og unyansert.
Å bestille «Matteuspasjonen» fra Bent Sørensen er dristig og viser at Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival former fremtiden på sitt felt.
I skogen, byen, studio og Vigelandmausoleet har Vilde&Inga funnet forskjellige akustiske forutsetninger for å lage fascinerende lydlandskaper.
Her er komposisjoner av kvinner som fortjener plass i programmene. Tekstfjerne tolkninger presenterer imidlertid musikken som endimensjonal.
Et sted mellom tidligmusikken og folkemusikken gir Barokk Boreal liv til «Katekismesangene» av Petter Dass.
Andrew Litton og Harmonien leverer høydramatikk i Prokofjevs 2. og 3. symfoni. 1. symfonien burde imidlertid blitt holdt utenfor platen.
Selv om to gitarister slår seg sammen for å utvide sine instruments muligheter er det vanskelig å gjenfortolke nyansene i kjente originaler.
Helstøpt forestilling med sterke aktører i hvert ledd. Jeg reiser gjerne tilbake til Brumunddal for å gå på opera.
Med musikk fra barokken, via Weill, kabaret og tango, til Xenakis, gikk DNK under Terje Tønnesens ledelse sinnets dypeste irrganger i sømmene.
Dantes Guddommelige komedie som kvartettsang med stryketrio. Dette var et vakkert og humoristisk blikk på de poetiske 1300-tallssangene.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival bød på en eksepsjonell avslutningskonsert. Særlig sopranen Marie Lys sto for skjønnsang undertegnede knapt har hørt.
Med forbilledlig programmering forførte Ensemble Allegria. Og godt spilte de også, men hvor var publikummerne?
Kanskje Parsifal var verket der Wagner skrev som aller best for orkester. Og alt trekker i riktig retning i DNOBs konsertante fremførelse.
Forhåndskjøp min bok om Olivier Messiaen og Håkon Austbøs tolkning av hans «Vingt Regards sur l’Enfant-Jésus». Les også om hva jeg driver med for tiden.
I et enkelt forsøk på å lage poddkast snakker jeg om afroamerikanske Price og sitater hun bruker i sin tredje symfoni.
Mange fremragende pianister hadde Hans Leygraf som lærer. Her spiller han romantikere, selv om han var mest kjent for klassisistene.
I anledning Beethovens fødselsdag ser jeg nærmere på hans siste klaversonate, som etter mitt skjønn var det mest visjonære han skrev.
Alt Rolf Wallin tar i blir til gull. Her er det fraktaler, fanfarer og en utforskning av tre som slagverksensemblet SISU gjør god musikk av.
Sleivsparket mot Spellemannprisen fra forrige uke tas alvorlig fra flere organisasjoner. Les dagens Dagsavisen.
Spellemannprisen prøver å utnytte fagpersoner innen musikk. Les hva jeg hadde å si da de spurte meg om å sitte i juryen.
Sammen med produsenten har Bente Illevold skapt et klangbilde som gjør at vi må ta eufoniumet på alvor som soloinstrument.
Selv om jeg liker Mozart på en annen måte er dette overbevisende spilt, og mange vil trykke innspillingen til sine hjerter.
Selv om det har vært tørke her på Musikkritikk.no har jeg jobbet iherdig som kritiker.
Piazzolla har definert tango som sjanger etter 1950-tallet. Håkon Skogstad har likevel relevante musikalske kommentarer som pianist og komponist.
Symfonier av Prokofjev og Mjaskovskij er en interessant kombinasjon, der særlig den siste er godt utformet av Vasily Petrenko.
Orkester Nord, Vox Nidrosiensis og Martin Wåhlberg børster støvet av ukjente Augustin Pfleger. Resultatet er subtilt og utfordrende.
Ragnhild Hemsings siste plate gjør at vi må revurdere vår forståelse av norsk nasjonalromantikk og måten folkemusikken ble integrert i klassisk musikk.
Glaser er full av rampete retoriske innfall som får Moen til å leke fritt med teksten. Dette er meget vellykket kammermusikk.
Suverene Davidsen synger et uventet repertoar på sin andre plate. Stemmen er fremdeles unik, men tolkningene gir opphav til flere interessante diskusjoner.
Christian Grøvlen viser unike poetiske sider i sin omgang med musikkens lyriske uttrykk, men det dramatiske blir for passivt og unyansert.
Å bestille «Matteuspasjonen» fra Bent Sørensen er dristig og viser at Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival former fremtiden på sitt felt.
I skogen, byen, studio og Vigelandmausoleet har Vilde&Inga funnet forskjellige akustiske forutsetninger for å lage fascinerende lydlandskaper.
Her er komposisjoner av kvinner som fortjener plass i programmene. Tekstfjerne tolkninger presenterer imidlertid musikken som endimensjonal.
Et sted mellom tidligmusikken og folkemusikken gir Barokk Boreal liv til «Katekismesangene» av Petter Dass.
Andrew Litton og Harmonien leverer høydramatikk i Prokofjevs 2. og 3. symfoni. 1. symfonien burde imidlertid blitt holdt utenfor platen.
Selv om to gitarister slår seg sammen for å utvide sine instruments muligheter er det vanskelig å gjenfortolke nyansene i kjente originaler.
Musikkritikk.no drives av meg, Magnus Andersson, med støtte fra Kulturrådet. Prosjektets mål er å anmelde/omtale alle norske klassiske plater som utgis, inkludert samtidsmusikk. I tillegg håper jeg å dekke levende konserter, forestillinger og festivaler i inn- og utland, internasjonale plater, samt publisere essay.
Her kan du leser med om sitat og gjenbruk: Sitat og gjenbruk.
Les gjerne denne også: Hvorfor kritikerens navn må nevnes i sitater.
Har du noe du ønsker at jeg anmelder?
Kopirett 2024, Magnus Andersson, Musikkritikk.no
Følg med på nye anmeldelser og artikler!