Norges første symfoni
Kringkastingsorkestret løfter Otto Winter-Hjelm ut av historiebøkene og inn i konsertsalen. Norges første symfonier fortjener desidert en plass i rampelyset.
Skrevet av Magnus Andersson
Kringkastingsorkestret løfter Otto Winter-Hjelm ut av historiebøkene og inn i konsertsalen. Norges første symfonier fortjener desidert en plass i rampelyset.
Med utgangspunkt i Bachs «Goldberg-variasjoner» har Halvorsen og Gimersvik skapt en egen unik klangverden.
Max Reger hadde en betydelig innflytelse på norsk orgelmusikk gjennom organisten Karl Straube. Magne H. Draagen gir liv til norsk senromantikk.
Julemusikk blir ikke mer stemningsfull enn når The Choir of King’s College synger og selve rommet klinger med i musikken.
Maja Ratkje viser to forskjellige ansikt som komponist, og Trondheimsolistene leverer musikantisk og naturlig spill.
Dajani og Knudsen, aka. Munch Piano Duo, presterer en glimrende lesning av Rachmaninovs «Symfoniske danser, op. 45».
Hemsing og Aspaas har en dyp forståelse for Beethovens verk og vesen. Her presenterer de to dramatiske lesninger som tar til vare både på form og detaljer.
Marianne Baudouin Lie synger og spiller cello. Verkene er stort sett bestillingsverk som hun har urfremført, og hun er med på å utvikle nye klangbilder.
På sin debutplate synger Daniel Sæther nyere norsk musikk. Stemmen er gjennomgående skjønn uten at han viser mer dramatiske sider av stemmefaget.
Herbert Blomstedt spiller inn Brahms «Første symfoni» som 92-åring sammen med Gewandhausorchester Leipzig. Jeg reflekterer over kunstneren Blomstedt.
Aadland får Svenska Kammarorkestern til å spille elegant, men det når ikke helt frem. Skride har suverene kvaliteter, selv om de ikke er optimale for Mozart.
Hagen og Asheim skriver vakre og innholdsrike verk, og Arne Nordheim er giganten som ruver i bakgrunnen og gjorde samtidens musikk mulig.
Den suverene akkordeonisten Frode Haltli bruker korona-tiden til å spille inn verk han har en nær relasjon til. Resultatet er fremragende.
Nyutgivelser som sammenlignes med hele tolkningshistorien er sjelden bra nok. Følg hvordan jeg velger bort plater og finner perspektiver på verk og utøvere.
Duse, runde og skjønne kanter eller artikulert med skarpe farger? To legender spiller et kjerneverk fra klaverlitteraturen på hver sin mesterlige måte.
Det skal en stor pianist til for Liszts Sonate, en poetisk en for Schumanns Kinderszenen, og en emosjonell for Beethovens Appassionata. Lindberg er en slik.
Oslo Strykekvartett leverte seks Beethoven-kvartetter i en aften innrammet med bløtkake, aperitiff, festmiddag og en forelesning av Gunnar Danbolt.
I sommerfestivalen «Gode vibrasjoner» presterer Edward Gardner en fabelaktig lesning av Brahms «Andre symfoni». Mari Eriksmoen imponerer også stort.
Kristine Bratlie er komponist og utøver i ett. I denne klassisk/film/crossover-produksjonen lar hun tonene sprute og parer det med skjønn melankoli.
Yngve Søberg synger en suveren Winterreise på Stavanger Kammermusikkfestival med virtuost og poetisk akkompagnement av Christian Ihle Hadland.
Tøyen Fil og Klafferi debuterer med ettertrykk. De seks nye verkene tegner et rikt bilde av ung samtidsmusikk. Platen er helhetlig tenkt og musikerne ypperlige.
Trio no Treble består av mørke strykeinstrumenter. De spiller tidligmusikk spenstig og elegant samt The Devil’s Deal Trio av Trygve Brøske.
Konsertmester Elise Båtnes står for de store musikalske beholdningene på Oslo-Filharmoniens siste platen. Musikken er av Nikolaj Rimskij-Korsakov.
Hva gjør Willem Mengelbergs tolkning av Mahlers 4. symfoni så spesiell? I artikkelserien «Hør forskjellen» forklarer jeg tolkningsspørsmål detaljert.
Kristiansand symfoniorkester spiller Eivind Groven og bidrar til at han tar en topplass i norsk musikkhistorie. Tolkningene er delvis en fulltreffer.
Marianne Beate Kielland og Johannes Weisser gir forskjellige tolkninger av Schumanns sangsykluser. Begge er gode, om enn ingen optimal.
Juryen sier: Anmelderen formidler levende og kunnskapsrikt fra en stor begivenhet på det klassiske feltet. Forholdet mellom tekst og omtalt hendelse er nært og originalt.
Knut Vaage gjør artikulasjon til musikkens fremste fortellerelement. Resultatet er klangkunst på høyt nivå, fabelaktig utført av musikerne.
Sandra Lied Haga gjør solo-debut med noe av cello-litteraturens tyngste repertoar. Hun imponerer med to meget forskjellige verk og tolkninger.
BIT20 har spilt inn plate med Vinko Globokars musikk, og noe er skrevet spesielt for dem. Etter å ha hørt platen, mjauer og brøler vi i lyttestua.
Kringkastingsorkestret løfter Otto Winter-Hjelm ut av historiebøkene og inn i konsertsalen. Norges første symfonier fortjener desidert en plass i rampelyset.
Med utgangspunkt i Bachs «Goldberg-variasjoner» har Halvorsen og Gimersvik skapt en egen unik klangverden.
Max Reger hadde en betydelig innflytelse på norsk orgelmusikk gjennom organisten Karl Straube. Magne H. Draagen gir liv til norsk senromantikk.
Julemusikk blir ikke mer stemningsfull enn når The Choir of King’s College synger og selve rommet klinger med i musikken.
Maja Ratkje viser to forskjellige ansikt som komponist, og Trondheimsolistene leverer musikantisk og naturlig spill.
Dajani og Knudsen, aka. Munch Piano Duo, presterer en glimrende lesning av Rachmaninovs «Symfoniske danser, op. 45».
Hemsing og Aspaas har en dyp forståelse for Beethovens verk og vesen. Her presenterer de to dramatiske lesninger som tar til vare både på form og detaljer.
Marianne Baudouin Lie synger og spiller cello. Verkene er stort sett bestillingsverk som hun har urfremført, og hun er med på å utvikle nye klangbilder.
På sin debutplate synger Daniel Sæther nyere norsk musikk. Stemmen er gjennomgående skjønn uten at han viser mer dramatiske sider av stemmefaget.
Herbert Blomstedt spiller inn Brahms «Første symfoni» som 92-åring sammen med Gewandhausorchester Leipzig. Jeg reflekterer over kunstneren Blomstedt.
Aadland får Svenska Kammarorkestern til å spille elegant, men det når ikke helt frem. Skride har suverene kvaliteter, selv om de ikke er optimale for Mozart.
Hagen og Asheim skriver vakre og innholdsrike verk, og Arne Nordheim er giganten som ruver i bakgrunnen og gjorde samtidens musikk mulig.
Den suverene akkordeonisten Frode Haltli bruker korona-tiden til å spille inn verk han har en nær relasjon til. Resultatet er fremragende.
Nyutgivelser som sammenlignes med hele tolkningshistorien er sjelden bra nok. Følg hvordan jeg velger bort plater og finner perspektiver på verk og utøvere.
Duse, runde og skjønne kanter eller artikulert med skarpe farger? To legender spiller et kjerneverk fra klaverlitteraturen på hver sin mesterlige måte.
Det skal en stor pianist til for Liszts Sonate, en poetisk en for Schumanns Kinderszenen, og en emosjonell for Beethovens Appassionata. Lindberg er en slik.
Oslo Strykekvartett leverte seks Beethoven-kvartetter i en aften innrammet med bløtkake, aperitiff, festmiddag og en forelesning av Gunnar Danbolt.
I sommerfestivalen «Gode vibrasjoner» presterer Edward Gardner en fabelaktig lesning av Brahms «Andre symfoni». Mari Eriksmoen imponerer også stort.
Kristine Bratlie er komponist og utøver i ett. I denne klassisk/film/crossover-produksjonen lar hun tonene sprute og parer det med skjønn melankoli.
Yngve Søberg synger en suveren Winterreise på Stavanger Kammermusikkfestival med virtuost og poetisk akkompagnement av Christian Ihle Hadland.
Tøyen Fil og Klafferi debuterer med ettertrykk. De seks nye verkene tegner et rikt bilde av ung samtidsmusikk. Platen er helhetlig tenkt og musikerne ypperlige.
Trio no Treble består av mørke strykeinstrumenter. De spiller tidligmusikk spenstig og elegant samt The Devil’s Deal Trio av Trygve Brøske.
Konsertmester Elise Båtnes står for de store musikalske beholdningene på Oslo-Filharmoniens siste platen. Musikken er av Nikolaj Rimskij-Korsakov.
Hva gjør Willem Mengelbergs tolkning av Mahlers 4. symfoni så spesiell? I artikkelserien «Hør forskjellen» forklarer jeg tolkningsspørsmål detaljert.
Kristiansand symfoniorkester spiller Eivind Groven og bidrar til at han tar en topplass i norsk musikkhistorie. Tolkningene er delvis en fulltreffer.
Marianne Beate Kielland og Johannes Weisser gir forskjellige tolkninger av Schumanns sangsykluser. Begge er gode, om enn ingen optimal.
Juryen sier: Anmelderen formidler levende og kunnskapsrikt fra en stor begivenhet på det klassiske feltet. Forholdet mellom tekst og omtalt hendelse er nært og originalt.
Knut Vaage gjør artikulasjon til musikkens fremste fortellerelement. Resultatet er klangkunst på høyt nivå, fabelaktig utført av musikerne.
Sandra Lied Haga gjør solo-debut med noe av cello-litteraturens tyngste repertoar. Hun imponerer med to meget forskjellige verk og tolkninger.
BIT20 har spilt inn plate med Vinko Globokars musikk, og noe er skrevet spesielt for dem. Etter å ha hørt platen, mjauer og brøler vi i lyttestua.
Musikkritikk.no drives av meg, Magnus Andersson, med støtte fra Kulturrådet. Prosjektets mål er å anmelde/omtale alle norske klassiske plater som utgis, inkludert samtidsmusikk. I tillegg håper jeg å dekke levende konserter, forestillinger og festivaler i inn- og utland, internasjonale plater, samt publisere essay.
Her kan du leser med om sitat og gjenbruk: Sitat og gjenbruk.
Les gjerne denne også: Hvorfor kritikerens navn må nevnes i sitater.
Har du noe du ønsker at jeg anmelder?
Kopirett 2024, Magnus Andersson, Musikkritikk.no
Følg med på nye anmeldelser og artikler!