Årets strømmeopplevelse

Strømmefestival istedenfor avlysning

Jeg har egentlig ikke mye til overs for strømmekonserter, men skal jeg få med meg én eneste må det bli urfremføringen av Bent Sørensens Matteuspasjonen. Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival var blant de første som ble rammet av pandemien, og hele festivalen 2020 gikk i vasken. I år så det lenge ut til at de kunne gjennomføre, men etter hvert måtte festivaldirektør og kunstnerisk leder Bente Johnsrud omkalfatre hele festivalen til en strømmet påskefestival. Og det er akkurat i disse dager at festivalen egentlig var tenkt å finne sted. Tiden med bookede musikere og Oslo Domkirke blir imidlertid nå blir brukt til å gjøre opptak for påskefestivalen.

Tilbake til 2020. Forrige års festival var 20-årsjubileet, og den aller største markeringen, eller scoopet, eller sensasjonen, eller hva vi nå skal kalle det, var at Johnsrud fikk overbevist Bent Sørensen om å skrive et pasjonsverk. Med seg på laget for å fremføre verket fikk hun Det Norske Solistkor, Ensemble Allegria med blåsere, samt Grete Pedersen for å lede det hele. Å bestille et verk med dette omfanget, og fra en av vår tids store komponister, er like klokt som dristig. Det viser at Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival går foran og former musikklivet.

En poetisk lidelseshistorie

Matteuspasjonens tekst er satt sammen av Jakob Holtze, og de tradisjonelle bibelversene fra lidelseshistorien og messetekster utgjør kun en del av tekstmaterialet. Resten er hentet fra poeter som Edith Södergran, Anna Akhmatova, Emily Dickinson, og mye fra den danske dikteren Søren Ulrik Thomsen. Satsene har delvis litt uortodokse temaer, som at førstesats heter «I slør av tåke» – ikke akkurat hva man forventer fra et pasjonsverk.

Lyse strykere legger en grunn for satsen med korte utsagn. Over dette synger koret «I novemberkveldens dalende lys | hvor alle former er tilslørt av duskregn | og farger dempet av tåke» (Thomsen, Rystet speil). De gjør det med lengre linjer og melodier, sånn at kor og orkester snakker litt forskjellige språk, selv om karakterene er like. Effekten er at de ikke helt finner sammen, noe som ikke er sagt i negativ bemerkelse. Heller er det sånn at det er en orientering mellom dem som mangler, omtrent som om man befinner seg i tett tåke.

Tekstvalget i resten av satsen er så kroppslig at «I slør av tåke» nærmest tar erotiske proporsjoner. Vi hører om den salte smaken av et kyss, om skjørhet og skjønnhet, om den gule kjolen som blir begravd i sanden før protagonisten svømmer ut i sjøen, og satsen avsluttes med en bønn om miskunn.

Tett partitur

Gjennomgående har Sørensen skrevet sart og intim musikk, som gir god plass for poesiens uttrykk. Med dette mener jeg at musikken sjelden blir deklamatorisk. Det er heller vanskelig å følge teksten gjennom verket, og det er i beste mening. Kor og tekst smelter inn i den musikalske teksturen, og det er som oftest partituret som helhet som forteller historiene.

Sørensen skriver tette men samtidig sanselige og tiltalende klanger. Det er ofte små intervaller i melodiene og harmonikken kan ha flere inntilliggende toner som gjør akkordene fargerike. Det er vanskelig å høre en tonalitet, men ofte beveger musikken seg rundt sentrale toner som fungerer som et slags temporært «hjem» for musikken, omtrent som en tonika/grunnakkord kunne gjort. Ofte hører vi tydelige og gjenkjennbare fraser, melodier eller motiver, som gjør det enkelt å følge musikkens utvikling. Selv i partier der mange elementer spiller mot hverandre, og musikken kan sies være klangbasert, er der stadig gjenkjennelse å finne i motivene Sørensen spiller opp mot hverandre.

Orkester og kor forteller sammen

At det er den fulle teksturen som forteller historien, og ikke primært de tekstbærende, altså sangerne, ser vi eksempelvis i sjette sats, «Ville netter». Orkestret begynner med surrende toner, med tonegjentagelser, attakker og mer klang og effekt enn melodisk frasering. Dette er villskapen fra teksten satt i bevegelse.

Koret sukker derimot på lyriske sekundintervaller, selv der de synger «Ville netter – ville netter», og de speiler heller lengselen i teksten enn pasjonen (og med en strofe som «Jeg ror i Eden – | å – havet! | Om jeg bare kunne fortøye – i kveld – | i deg!» (Emily Dickinson) må vi vel fastslå at det er over gjennomsnittet mye erotikk å finne i dette kirkemusikkverket).

Poenget er at både kor og orkester spiller inn forskjellige karakteraspekter av musikken, som begge er like sanne og vesentlige, og det er vellykket å skrive inn korsatsen i orkestersatsen, eller kanskje vi kunne sagt omvendt, at orkestersatsen er skrevet inn i korsatsen. Uansett, begge forteller gjennom klang og helhetlig tekstur.

Døden, enhet og skjev tretakt

Jeg får inntrykk av at verket er en gullgruve dersom du setter deg ned og lytter til det gjentatte ganger, eller for den delen, gir deg i kast med å lese partituret. La meg bare nevne ytterligere noen få lekre avsnitt. Femte sats, «Korsfestet», slutter med flere lengre pauser. Mellom disse er musikken så stille at det er som om den knapt nok kommer i gang igjen. Er det pulsen og pusten som går ut av Jesus? Er det selve dødens stillhet vi hører?

Sjette sats, «Klagesang», har mye tekst, men koret stopper opp lenge på ordene «I in them and you in me | That they may be brought to complete unity». Dette blir sunget uten instrumenter, og det begynner med at korinnsatsene kommer oppå hverandre, som om de synger i munnen på hverandre, som om jeg er i dem og du i meg. Andre ganger synger koret i liggende akkorder, men noen kan bryte ut av samklangen, og der er noen få avsnitt som er helt unisone (complete unity).

Et annet fint sted er der de ville nettene kommer tilbake, men denne gang i en langt enklere form, uten surringen i orkestersatsen.

Noe jeg forstår mindre av, men som likevel engasjerer fantasien, er i åttende sats, «Magdalena». Et sted spiller orkestret opp til en noe skjev tretakt, kanskje en dans, og jeg føler litt på en beruselse. Jeg får ikke uttrykket helt å gå opp med regnet og spørsmålet om det er «det stille mørket som synger?», men kanskje tretakten gir mer mening til frasen «Min kjærlighets stjerner | henger i klynger.» (Jæger, Idylia, I rummet).

Skritt inn i døden

Verket avsluttes med tåke, men nå med satstittelen «Inn i disen». Disen kan vel ikke være noe annet enn døden, og dermed kanskje også evig liv.

I siste strofe, andre vers, synger koret «I suddenly stop», og også musikken stopper opp. Men selv om protagonisten stopper fortsetter vedkommendes skritt inn i tåken. Orkestret har noen tonegjentagelser, og jeg kan ikke annet enn tenke på et akkompagnement til en barokksats, kanskje som et vennlig pek til han over alle andre som har skrevet en Matteuspasjon, nemlig J.S. Bach. Vi får imidlertid ikke høre figuren særlig lenge før den bare stopper, suddenly stop, og verket er over.

På vei til standardrepertoaret

Grete Pedersen holder på den stille intensiteten i den drøye timen verket varer, og med seg har hun jo de aller beste instrumentalister og sangere. Resultatet er en sanselig fremføring av et vakkert men likevel klanglig komplekst verk.

Jeg har på følelsen av at det Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival har fått til gjennom bestillingen og urfremføringen av Sørensens Matteuspasjonen kommer å få konsekvenser langt utenfor landets grenser. Dette kan fort bli et pasjonsverk på standardrepertoaret. Matteuspasjonen har kvalitet og dybde. Det kan klinge like skjønt i ørene som det tirrer lytterens nysgjerrighet for verket, teksten og påskemysteriets poetiske valører.

Hør gjerne verket på radio, men jeg anbefaler at du kjøper tilgang til strømmekonserten slik at du kan følge med i teksten til verket (dersom du har en mulighet å koble opp lapptåppen mot ditt lydanlegg – du trenger nemlig god lyd for å få noe ut av Matteuspasjonen). Jeg regner dessuten med at det blir en vakker produksjon. I samtale med Johnsrud har hun lagt vekt på at produksjonene må være så gjennomførte at publikum skal føle at de kommer inn i kirkerommet. Det visuelle må være helt på plass, og med produksjonsselskapet Trippel M som står for videoproduksjonen kan vi jo regne med at det blir vellykket. Dessuten er det NRK som står for lyden.

Mer oppdatert info på: https://www.kirkemusikkfestivalen.no/