Ni kvinnelige komponister
Platen løfter fram ni kvinnelige komponister, født på annen halvdel av 1800-tallet, som er altfor lite kjente. Nora Taksdal har skrevet en ypperlig introduksjon til platen, og hun har så mye å formidle at jeg gjerne skulle lest et lengre essay om temaet.
Ofte snakker vi om å løfte frem kvinner fra glemmeboka, men Taksdal minner oss om at flere av kvinnene faktisk hadde langt større karrierer enn arven i dag tilsier. Jeg ante i alle fall ikke at USA hadde 200 «Chaminade-foreninger», altså fanklubber for den franske komponisten. Cécile Chaminade, og at hun på hjemmebane mottok Prix de Rome.
Lili Boulangers klangkunster er i dag godt anerkjent i historiebøkene, men selv om hun, med Taksdals ord, «var nærmest kanonisert allerede da hun døde kun 24 år gammel», er hun ytterligere et eksempel på en komponist som sjelden blir spilt i dag.
Suveren romansekunst
Platen inneholder også musikk av den norske klaverløvinnen Borghild Holmsen, og av flere komponister jeg aldri hørt tidligere, som Luise Greger, Anna Cramer og Henriëtte Bosmans.
Hva gjelder romanser er jeg ofte blitt fascinert av hvor mye interessant det finnes av langt mindre kjente komponister. Jeg tenker det er noe med at sanger handler om å fange et poetisk øyeblikksbilde, og det er langt flere komponister som kan engasjere og fascinere med sang enn med instrumentalverk. Det finnes i alle fall ingen som helst grunn til at disse verkene ikke skal bli spilt langt oftere. Ja, de burde lyttes på til de blir integrert i vårt indre øre og i vår kanon av store romanser. Dessverre kan ikke tolkningene på platen inspirere til en slik fordyping.
Kraftfullt og unyansert
Bettina Smith har en kraftfull stemme, der særlig det lave registret har imponerende mørke klanger. Hun tegner også lange linjer og gir aldri slipp på tonenes intensitet. Men det er det siste jeg ser som problemet med platen. Hun brer på med tykk vibrato, og selv i et svakere dynamisk leie er hennes klang stor og svulstig, og vibratoen har omtrent samme omfangsrike karakter som når hun synger for full hals.
Det finnes sikkert de som mener at hennes jevne klang er det aller viktigste i en tolkning. Jeg hadde imidlertid foretrukket å høre en mer tekstnær lesning av musikken. Slik jeg opplever det er musikken knapt variert i det hele tatt, verken hva gjelder å fremheve ord, å synge med forskjellig klang for forskjellige stemmer og aspekter innad i enkelte sanger, eller å skape forskjellige stiler og klanger for de meget ulike karakterene og kompositoriske prinsippene de forskjellige sangene er skrevet med. Kanskje Smiths stillingtagen hadde fungert bedre på en operascene, men som liedkunst syns jeg dessverre det blir for unyansert.
Uforløst kammermusikk
Med seg har hun pianisten Jan Willem Nelleke, som spiller nyansert på en annen måte. Men sammen med Smith blir han akkompagnatør heller enn kammermusiker, og de to utfyller ikke hverandre. Han blir til en bakgrunn og sangenes potensial som poetiske øyeblikksbilder går tapt.
Programmeringen er noe av det mest spennende jeg har sett, men jeg foretrekker å søke opp andre innspillinger for å bli bedre kjent med disse verkene.
2 Responses
Det hadde vært fint om du kunne ha henvist til alternative innspillinger, i den grad de fins. Pianisten spiller nyansert, på en annen måte, skriver du. Likevel kommer spillet i skyggen av sangen. Er det «samtalen» mellom pianist og sanger du etterlyser, slik den ofte fremføres i f eks Haugtussa?
Helt enig i at det kunne vært fint med henvisninger til alternative innspillinger, men har ikke kapasitet nå. Si gjerne fra dersom du finner noe interessant!
Ja, etterlyser en samtale, selv om jeg har vanskelig for å si at det generelt finnes mer i noen sangsykluser (ok, Haugtussa er suverent skrevet, og det er godt om muligheter til mye samtal/samspill der). Tenker det ikke blir så mye av samtalen her fordi sangeren ikke helt lytter til teksten eller klaveret – dersom det gir mening. Hva hører du?