Eksepsjonell Ballade

Det viktigste verket

Griegs variasjonsverk Ballade er Norges viktigste verk for soloklaver. Til tross for at det allerede finnes utallige innspillinger av stykket er dette en historie som må gjenfortelles, og det er alltid plass for det på konsertprogrammer og på plater. I alle fall så lenge musikerne har noe personlig å komme med, som Christian Grøvlen har.

Grøvlen spiller temapresentasjonen med kjernefull tone og evne til å lytte til harmonikken, men det er i overgangen til første variasjonen at han første gang trollbinder. Han lar siste akkorden fra temaet ligge over inn i den første variasjonen og med florlette dryppende akkorder i mellomregistret skaper han en stemning jeg aldri hørt på dette stedet tidligere. Det kommer så uventet, som en dør som åpnes mot en ny verden, eller du leser eventyr, blar, og plutselig puster du frisk skogsluft. Nettopp «eventyr» er Grøvlens inspirasjonskilde for platen, og helt generelt legger han vekt på å finne musikkens karakter, heller enn å vise frem seg som pianist, noe som også er en problematisk side av platen som jeg kommer tilbake til.

Klangkunst

Lento-variasjonen (10´49´´) er et annet eksempel på hans fortellerteft. Selv om den er skrevet med tykke akkorder som skal spilles svakt (pp og ppp, og noen ganger dolcissimo), former Grøvlen melodien sangbart. Tykkelsen på akkordene lager dystre farger i mange sjatteringer, uten at han for et øyeblikk mister melodiføringen i de massive teksturene. I samme sats kontrasteres dette med diskanttoner som kommer inn som trøstende lys.

Så følger en variasjon som kan høres ut som en improvisasjon (Un poco Andante, 14´12´´). Her varierer Grøvlen enkeltharmonienes uttrykk etter deres musikalske funksjon i stykket og relasjonene akkordene seg imellom. Han gir også akkurat den tid som trengs til de melodiske vendingene, som ofte er krevende med kromatiske innslag (tenk alle tonene på et klaver, ikke bare de hvite som gir en C-durskala). Grieg har dessuten notert mange detaljerte instruksjoner i partituret, som en liten frase som skal spilles stakkato i ppp samtidig som pedalen skal ligge hele veien. Grøvlen benytter disse tidvis kompliserte instruksjonene til å lage klangvariasjoner.

Fortelling fremfor pianisme

Disse var noen eksempler på hva Grøvlen gjør på en helt unik måte, og etter å ha nytt disse poetiske eventyrsidene av hans musikalske fortelling er jeg oppløftet og takknemlig for at jeg hørt nye sider av Griegs Ballade.

Men jeg sa også at Grøvlen setter fortellingen foran det å vise seg frem som pianist, og flere variasjoner mangler et pianistisk overskudd. Satsen som skal spilles Allegro capriccioso (5´44´´, raskt og fritt/impulsivt) har vakre klanger, men det impulsive mangler og satsen føles bakpå. Allegro scherzando-satsen (9´18´´) savner det humoristiske. Et sted betydelig senere, når Grieg ber om mer energi (Più animato, 18´39´´), mangler fremdriften og de stort dramatisk anlagte høydepunktene blir til små knaus heller enn fjell.

Jeg har dermed vanskelig for å se Grøvlens tolkning av Grieg-Balladen som et episk eventyr, selv om han altså har noen helt unike og poetiske sider å komme med.

Klang og form

Der jeg ellers syns Grøvlens spillemåte fungerer som aller best er i Alf Hurums Eventyrland. I disse seks stykkene kan han briljere med sin polerte skjønnklang og balanserte akkorder. Hurums florlette klangkunster i det yrende været gestaltes i Det sner og det sner, og i De tre trold fremhever Grøvlen store dramatiske kontraster.

Derimot syns jeg ikke at Grøvlens musikerpersonlighet fungerer like godt i Christian Sindings Sonate, op. 91. Igjen er spillet polert, men jeg har vanskelig for å sette fingeren på hva som gjør at jeg ikke blir revet med. Jeg tar Eva Knardahls innspilling til hjelp, og hører en rubato som mye mer tar vare på de enkelte frasene og som også legger grunnlag for en harmonisk lytting. Med denne rubatoen som grunnlag lager hun også store kontraster i teksturene. Forskjellene går på mer enn dynamiske ulikheter. Med variasjon i klangfarge differensierer hun innad i de enkelte teksturene, og hun lar kontrastene mellom avsnitt og forskjellige teksturer bli større. Med dette i bakhodet syns jeg Grøvlens tolkning blir for unyansert, selv om jeg setter stor pris på hans tone- og klangproduksjon.

I alle fall opplever jeg det slik i den første satsen. I andresats, en andante som er en kort variasjonssats, er Grøvlen tilbake i sitt element og leverer sofistikerte klanger igjen på en poetisk måte.

I tredje sats er der mange lekre klanglige differensieringer, men jeg får igjen ikke helt til å koble meg på. Knardahl har større fleksibilitet i musikkens fremdrift, både gjennom at hun dveler og går frem der musikken så krever, og det er hva jeg trenger for at musikken skal falle på plass. Kanskje er der også andre veier å tolke Sindings Sonate, men når jeg ikke helt kobler meg på Grøvlen ble det nå sånn at Knardahl fikk tjene som forbilde.

Førsteinnspilling

Platens åpningsverk har imidlertid ingen forbilder, fordi dette er en første innspilling av Geirr Tveitts Eolsharpen, i alle fall i denne versjonen. Også her opplever jeg at Grøvlen til tider presenterer eventyrlig vakre klanger, men heller ikke i dette verket kan jeg gripe fatt i musikkens storform. Jeg prøver å lytte igjennom verket et par ganger, men får verken helt taket på Tveitts formspråk eller Grøvlens utforming av verket.

Til tross for ganske mye kritikk av musikalske valg som jeg synes er passive, legger jeg denne platen bak meg med en god følelse. Når Grøvlen spiller ut sin mest omhyggelige klangbehandling får han sagt ting som i alle fall undertegnede ikke har hørt tidligere. Særlig gjelder dette i Griegs Ballade, og etter at jeg har skrevet denne anmeldelsen har jeg vendt tilbake til verket flere ganger. Klangbehandlingen og omsorgen for harmonikk, tekstur og frasering er rett og slett sublim.

Tom, en leser, etterlyste at jeg gir flere referanser til eksemplene jeg snakker om. Si fra i kommentarfeltet dersom du faktisk har brukt tidsreferansene jeg har skrevet inn for Griegs Ballade.