«Hanon», for helvete!
I mitt gamle liv, da jeg var pianist, en gang på 00-tallet, forberedte jeg meg til en innspilling. Det skulle ikke bli plateutgivelse, men dette var noe som skulle brukes til markedsføring og sikkert andre steder også, og jeg var så nervøs at tennene klapret – nesten i alle fall. Jeg spilte fra heftet med Hanon-øvelser, mekaniske figurer som gjentas til det uendelige, og dette er egentlig så langt fra musikk man kan komme, all den tid man likevel gjør noe ved instrumentet.
Det lå det et kjøkken inntil der jeg satt og klimpret, og etter kanskje et kvarter var det rett og slett en dame fra kjøkkenet som klikket. Hun ba meg ikke vennlig om å slutte eller å spille noe mer musikalsk. Nei, hun var sint og opprørt, og sa noe sånn som at det var det mest forferdelige hun noensinne hadde hørt, og jeg hadde bare å fjerne meg fra rommet sporenstreks. Jaja…
Det jeg skal komme fram til var at jeg og min pianistkompis, som var i Kanonhallen for å se forestillingen «Bad Dante Bad English Bad Opera (Purgatorio I-IX)», vi lo godt da den ble innledet med Hanon-øvelser spilt av en stryketrio. Dette er perfekt musikk å spille i skjærsilden, som jo er stedet der «Bad Dante» utspiller seg.
Å synge Dante
Matteo Fargion, forestillingens komponist, tok på alvor at Den gudommelige komedie er organisert som sanger. Fargion har nettopp laget sanger og resitativer til teksten. Trioen spilte ofte sitater fra klassisk kanon, men gjerne løsrevet fra originalen og fragmentert til det ugjenkjennelige. Selv gestaltet Fargion bl.a. rollen som Dante, og han messet ofte i et høyt leie og sang et slags monotont resitativ. Vergil var selvfølgelig en av de andre rollene, men Dante og Vergil traff også sjeler og en rekke døde mennesker på sin vandring gjennom skjærsilden.
Et øyeblikk hørtes de fire sangerne ut som et gospelkor, mye var dialogbasert, mye var statisk og repetitivt, og vi kunne høre rare arier i litt fragmentert og humoristisk form.
Andrea Spreafico, som også sto på scenen, hadde lagt til tekst, sånn at Dante og Vergil kunne snakke som kompiser, si at de er «turister» i skjærsilden, og de kunne uttrykke fascinasjon for det «übermenschete» ved englene. Alt gikk sammen i en litterært kompleks vev, og den musikalske tenkningen i teksten gjorde at selv det mer talebaserte ble til et tett kammermusikalsk samspill.
Dette var en like gøyal som vakker forestilling, og dersom jeg kommer til skjærsilden håper jeg å glatt hoppe over Hanon, slik at jeg kommer til de langt vakrere musikalske avsnittene fra Fargions komposisjon.