Klingende galskap
På temaet «Galskap» hadde Det Norske Kammerorkester (DNK) lagd et avsindig interessant program. Eller, det var vel ganske sikkert «leader laureate» Terje Tønnesen som sto for programmeringen. Denne kraften i norsk musikkliv var tilbake som gjest foran sitt gamle ensemble, som han ledet fra starten i 1977 til i fjor. Programmeringen ble på ingen måte bare en intellektuell øvelse, klokt satt sammen, men det svinget og musikerne fikk en mulighet til å leke seg fram i sinnets irrganger.
Først ut: en Entrada, et stykke der musikerne går opp på scenen, satt sammen av en sonate av den tidvis eksentriske barokke komponisten H.I.F. von Biber, som plutselig ble avbrutt i et voldsomt bråkende cluster i et Xenakis-stykke. På tidligere konserter syns jeg at Kammerorkestret noen ganger har mistet seg selv i intensiteten under Terje Tønnesen, altså at crescendoene blir for raske, det går for mye i forte, og vi ikke får høre nok stille og subtile klanger. Men i kveld, i flere stykker av Biber, og i verk av Telemann og Purcell, spilte de på alle tenkbare klangfarger. Mot dette sto dansende og medrivende rytmer som gjorde det vanskelig å sitte ned for å lytte.
Weill i verdensklasse
Med seg hadde de Tora Augestad, og jeg lurer på om hun har blitt enda mer treffsikker i barokkmusikken, der hun presterer de lekreste løp og ornamenter, samtidig som hun legger inn sitt store repertoar av stemmefarger vi mer kjenner fra kabaretsjangeren.
Og da hun sang fra Weill/Brechts Tolvskillingsoperaen er jeg sikker på at salen kollektivt fikk gåsehud, fordi det Augestad presterer er helt i verdensklasse. Jeg kjenner ikke til noen som nettopp kan finne fram til så mange stemmer, som kan være en slik skuespiller på scenen, og attpåtil være musikalsk. Til sist var det noen tangoer som ble spilt, så det var litt av et spenn i programmet.
Slagverkeren Pål Hausken var også en av kveldens gjester, og det var et kjærkomment tillegg å få slagverk i flere av barokksatsene. Multimusikeren Stian Carstensen, som er en av mine absolutte favoritter, forsvant litt i lydbildet, og her er vi fremme ved noe som reduserte konserten ganske ordentlig.
Forsterkelse til forringelse
Jeg kan skjønne at man velger å forsterke musikken når man har med kabaret og tango å gjøre, selv om jeg ikke helt ser at det skal være nødvendig, og ser vi historisk på slik musikk er det jo ofte blitt gjort akustisk. Over lag ble avstanden til musikerne for stor gjennom forsterkelsen. I de barokke stykkene var den dessuten umusikalsk gjennom å stille Augestad altfor langt frem i lydbildet, så til den grad at orkestret ble redusert til et komp der nyansene i orkesterspillet ble bleke. Dessuten var de høye tonene fra Augestad altfor skarpe.
Det bedret seg fra Tolvskillingsoperaen, da Augestad sang inn i en annen mikrofon, men jeg gikk ut av Universitetets Aula og var sliten i ørene. På konserter med klassiske ensemble gidder jeg ikke å være med på noe slikt. Det triste med saken var jo musikerne ikke fikk skinne helt og fullt med hva de kan, og jeg er overbevist om at alle ville kommet godt ut av en mye mer konservativ forsterkning.
Så selv om det var lenge siden jeg var på en ordentlig gøyal konsert, føler jeg ikke at jeg fikk komme nært musikerne. Jeg ser at DNK skal ta opp temaet «Forelskelse» 15/11 og «Tilgivelse» 26/11, og jeg håper da inderlig at de ikke ødelegger i utgangspunktet fabelaktig spill med en dårlig gjennomtenkt lydproduksjon.
