Senromantikken i norsk orgelmusikk

Platecover for Echoes of Leipzig med Magne H. Draagen

Echoes of Leipzig in Nidaros Cathedral

Magne H. Draagen, orgel

Verk av: Fridthjov Anderssen
Leif Solberg
Sigurd Islandsmoen
Arild Sandvold
Thomas Salvesen
Frithjof Spalder
Ludvig Nielsen

Lawo, 2020

Max Reger i Norge

Her på Musikkritikk.no har jeg ofte skrevet om tekstheftene, og det er fordi mye av musikken jeg skriver om rett og slett trenger en forklaring. Jeg kan velge å lytte til standardrepertoaret uten å få annen informasjon enn hva som blir spilt, fordi det er nettopp standardrepertoaret. Jeg kjenner musikken eller i alle fall stilen på forhånd. Men når komponistene heter eksempelvis Fridthjov Anderssen, Thomas Salvesen og Frithjof Spalder, og når det er orgellitteraturen som skal under lupen, da trenger jeg mer informasjon for å bli inspirert til å lytte.

Jeg trenger Torkil Badens ypperlige teksthefte, som forklarer hvordan Max Regers svulstige harmoniske briller vitaliserte – noen vil si perverterte – Bachs musikk og former, gjorde dem aktuelle for tiden, og ikke minst hvordan Reger var relevant i Norge. Bindeleddet het Karl Straube. Han var student av Reger, organist i Thomaskirken i Leipzig, og kom på flere Norgesbesøk. Straube influerte gjennom sitt nærvær her i landet, men var også grunn til at flere norske komponister rettet blikket til Leipzig. Arild Sandvold, Frithjof Spalder og Ludvig Nielsen reiste til og med ned for å studere hos Straube på hans hjemmebane, og Sigurd Islandsmoen studerte med Reger selv.

Barokk restaurering

Det er en spennende tid Baden tegner opp. Det handler altså om senromantikken, og det var en tid der man begynte å restaurere barokkorgler. Disse hadde langt slankere klangbilder enn romantikkens mastodonter, og det førte også til en spenning mellom senromantikere og komponister som så tilbake i tid, gjerne til barokken, både gjennom tolkning og musikk.

Straube inntok en slags mellomposisjon. Klart forankret i læremesteren Regers sentimentalitet søkte han «sjelelige spenninger», men han lot seg likevel inspirere av de «nye» klangidealene (som jo var gamle og barokke idealer), og «modererte [derfor] den senromantiske framførelsespraksisen» (fra Badens tekst).

Musikken på platen er skrevet fra 1910-tallet og førti år fremover, og den tematiserer altså barokkens influenser på senromantikken. Vi ser det tydelig i formvalget, der preludium/introduksjon og fuge, passacaglia, og pastorale er gjennomgangsfigurer. Der er imidlertid flere måter å relatere til de gamle formene. Leif Solbergs Preludium og fuge i c-moll (1933) fremstår som en skolestil i barokk-stil eller i alle fall en pastisj. Ludvig Nielsens Introduksjon og fuge, op. 6 (1943) er som Bachs større orgelverk i sjangeren, og kunstnerisk sett mer interessant enn Solbergs verk.

Senromantisk orgelklangkunst

For meg blir platen imidlertid aller mest interessant med verkene Sigurd Islandsmoen er representert med. I den innledende satsen i Toccata og passacaglia tar han for så vidt utgangspunkt i figurasjoner som ikke er helt ulike hva man kunne finne i barokkmusikken, men satsen inneholder dissonanser og tonale utsving som plasserer verket i en høyromantisk tradisjon. Passacagliaen er skrevet i et stort spenn som fungerer som en kunstnerisk spennende dramatisk form.

I nevnte verk og ikke minst i Nocture fra Sonate for orgel, op. 50 viser domkantor Magne H. Draagen mangfoldet ved det 125 registre sterke Steinmeyerorglet i Nidarosdomen. Nettopp den kreative registreringen, både for den senromantiske samtidsmusikken og datidens barokkinfluerte musikk, hører senromantikken til. Med sine fargerike registreringer får Draagen orgelet til å fremstå med en prakt som kan gjøre selv de største orgelskeptikerne nysgjerrige. Ja, han kan til og med bære opp et verk som Solbergs Pastorale, som i mine ører klinger som et svakt verk bestående av stadige melodiske gjentagelser. Under Draagens hender og føtter blir dette til en katalog av mulige klangbilder, der uttrykket stort sett er svakt og innadvendt.

Norsk inspirasjon

Pastorale viser også opp et annet prosjekt Draagen hatt med sin plate, nemlig å se til noen verk som hentet «inspirasjon fra de norske folketonene». Den nevnte melodien var en folketone Solberg hadde etter sin lærer, Arild Sandvold.

Sandvold er også representert på platen. Han er å betrakte som en nestor blant norske organister. I tillegg til virket som domorganist i Oslo domkirke (1933-66) underviste han på Oslo musikkonservatorium og Norges Musikkhøgskole i over 50 år. Her på platen er han representert med Seks improvisasjoner, op. 5 over norske folketoner. Formmessig ligner de på Bachs koralforspill, men med langt mer utviklet harmonikk, og muligens i mindre omfang enn Bachs verk i samme stil.

Musikken på platen er interessant fra et historisk perspektiv, men skal jeg virkelig bli fascinert av den må jeg bruke langt mer tid for å få den under huden. Samtidig sliter jeg med å bli motivert av verkene som sådanne til å legge mye tid på dem. En god grunn til å ta denne platen alvorlig er derimot Draagens suverene beherskelse av sitt instruments muligheter. Det er sjeldent å høre en orgelplate med så mye skjønnklang, og i det perspektivet er det gledelig at det er norsk musikk som er gjenstand for fargeprakten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!