Brahms med imponerende retorisk tyngde

Edward Gardner dirigerer Brahms

20/8: Grieghallen – «Gode vibrasjoner», sommerfestival

Bergen Filharmoniske Orkester
Edward Gardner, dirigent
Mari Eriksmoen, sopran
Erling Dahl jr., konferansier

Joseph Canteloube: Chants d’Auvergne, utdrag
Johannes Brahms: Symfoni nr. 2

Sommerfestival i Bergen

Bergen Filharmoniske Orkester spiller opp til sommerfestivalen «Gode vibrasjoner». På denne tiden av året pleier orkestret å spille gratis utendørskonserter, betalt av Trond Mohn. Folkefesten er nå blitt flyttet innendørs, og publikum er begrenset 200.

På festivalens andre uke var det tenkt at Fabio Luisi skulle dirigere, men han ble korona-fast i et rødt land. Dermed steppet sjefdirigenten Edward Gardner inn, og jeg må si at jeg ble skuffet da jeg hørte det. Jeg har ikke hatt særlig sans for det jeg hørt fra hans taktstokk tidligere, men lave forventninger ville vise seg å være et fabelaktig utgangspunkt for å få en god opplevelse.

Mari Eriksmoen synger om gleden av å bli gjeter

Til å begynne med var det imidlertid Mari Eriksmoen som sto i sentrum med et utdrag fra Joseph Canteloubes (1879-1957) sangsyklus Chants d’Auvergne. Canteloube var en folkemusikksamler, aktiv i første halvdel av forrige århundre, og syklusen består i bearbeidelser og orkestreringer av sanger fra Auvergne, slik tittelen tilsier. Dette er hyrde- og gjeterromantikk, slik at det i våre ører nesten fremstår litt parodisk, som landskapsmalerier i tegneserieform. Kanskje den assosiasjonen var litt privat, men opplevelsen av Eriksmoens sopran deler jeg sikkert med mange.

Hun har nemlig sjarmen, den rytmiske elegansen og diksjonen som skal til for å gjøre musikken spenstig og levende. Det skal litt til for å balansere å være rytmisk og samtidig ikke miste intensiteten i tonen. Men det er en glede å høre hennes musikalske sang, begeistringen over konsonanter som skaper slående karakterer og rytmikk, og ikke minst hvordan hun i de langsomme satsene bærer lange fraser. Ja, jeg liker virkelig også hennes måte å frasere der hun skal bære tonen lenger, der alt springer ut av henne levende og naturlig. Klangen av Eriksmoen er dessuten stor nok til at hun skal bære i alle registre.

Gardner svarte med rytmisk lekkert spill. Han var alert og ga satsene spenst. Dessuten likte jeg klangbehandlingen i det intrikat instrumenterte partituret. Fargesjatteringene var skarpe og dette var en klangglede å høre.

Mesterlig Brahms

Det var imidlertid i Brahms Andre symfoni at Gardner mest av alt fikk vise hva han går for som dirigent. Litt forenklet må tolkningene av Brahms sine symfonier alltid forholde seg til hvordan man skal skape fremdrift og fet klang, og dessuten lage en levende tidsfølelse (gjennom rubato og retoriske virkemidler) uten å forstyrre fremdriften.

Gardner velger meget jevne tempi med lite rubato, noe som jeg tenker skaper både de beste og verste tolkningene. Det er nemlig meget vanskelig å gjøre dette, fordi mange dirigenter og orkestre trenger raske skift i tempo for å gjøre musikken levende. Når de ikke har dette å arbeide med så faller tolkningen i fisk.

Gardners trumfkort er imidlertid at han gjør en meget nøyaktig lesning av musikkens retoriske elementer. Selv om han lar musikken fremstå som én eneste lang strøm, ligger det tydelige og ofte raske skift i betoningsmønstre og tyngde. Det kan handle om at et avsnitt baseres på to-grupper, med eksempelvis lett-tung-artikulasjon, som avløses av en flytende skala, som får sin mening gjennom en retning som skapes over flere takter. Altså, i mitt eksempel er det en kort/rask/oppstykket tid (to-tone-grupper), som settes opp mot en mer flytende og drivende tid (skalaen).

Gardner varierer også på enkelte toner, og jeg ble flere ganger imponert over hvordan hele instrumentseksjoner kunne spille med samme utstuderte toneproduksjon, retning og frasering.

Når jeg nettopp sa at han hadde jevne tempi betyr det ikke at tempo ble statisk på noen måte. Jeg har alltid hørt og tenkt de store klangene fra Brahms som en stor elv. Jeg tenker ikke en elv med fosser, men en bred og majestetisk sådan. Blir den noe smalere forandres elvens strøm, men vi har med så små variasjoner at dens grunnleggende ro ikke beveges.

På en lignende måte fungerer gode Brahms-tolkninger, slik som den fra Gardner. Han bøyer tempo stadig, men det tar lang tid før vi oppdager at tiden flyter litt annerledes. Gjennom slike langsomme transformasjoner kan han levendegjøre og bygge verkets virkelig store former.

Mer fra Bergen

Jeg er virkelig glad for at jeg fikk høre denne Brahms-tolkningen, og jeg gleder meg til å høre mer av Mari Eriksmoen også. Hvis du ønsker å lese mer om mine opplevelser fra Bergen foreslår jeg at du kjøper Klassekampen med Musikkmagasinet (mandager), 31/8 og 7/9. Planen er å skrive fra Bergen (med en avstikker til Stavanger) begge disse mandagene.

Jeg vil også oppfordre deg til å abonnere på nyhetsbrevet her på Musikkritikk.no. Jeg skriver stort sett om plater, så anmeldelsene burde være interessante å lese uansett hvor i landet du bor.

Jeg håper dessuten at du overveier å bli støttemedlem. Det koster 50 kr/måned, og de første pengene jeg får inn på dette vil jeg bruke til å dekke landets levende og spennende musikkliv utenfor Oslo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!