At Eivind Grovens musikk ikke spilles mer er et tap for musikk-Norge. Det som slår meg mest når jeg lytter til Grovens to symfonier, spilt av Kristiansand Symfoniorkester med Peter Szilvay i spissen, er at Groven orkestrerte glimrende. Han tegner et mylder av musikalske personligheter, et folkeliv og et stadig skiftende klangmaleri med stadig vekslende og ofte overraskende farger. Materialet han gjør det med er hans aldeles egen kunstmusikalske forståelse av folkemusikken.
En norsk Bartók
Groven var en norsk Bartók, eller hvorfor ikke kalle ham en moderne Lindemann, som samlet inn og nedtegnet rundt 2000 norske folkemelodier. Som komponist hvilte han på folkemusikken, men han brukte og videreutviklet den med sin egen vri. Tonespråket baserte han på modale skalaer og en utvidet form for tonalitet. Tradisjonell tonalitet kan ses som avledet av den lavere delen av overtonerekken, men Groven la heller de høyere tonene til grunn for sin tonalitet.
Grovens klangmiljø føles hjemmevant, med folkemusikkvendinger vi er fortrolige med og gjenkjennelige skalaer og tonalitet. Han skapte også egne melodier, inspirert av folkemusikken, og den aller mest kjente av disse var den som ble brukt i mer enn femti år som «Kjenningssignal» i NRK radio (Er du ung og ikke aner hva jeg snakker om med dette «kjenningssignalet»? Jeg forklarer det etter artikkelen). Symfoni nr. 1 er basert på denne melodien, som dermed er blitt kalt «Signalsymfonien». Symfoniens offisielle navn er imidlertid «Innover viddene», og er bygget på Hans E. Kincks Driftekaren.
Folkemusikalsk forandringsprinsipp
Et særlig vesentlig formprinsipp som Groven tok med fra folkemusikken var den asymmetriske slåtteformen, der en melodisk kjerne blir forandret. Det kan ligne på barokkens viderespinningsteknikk eller hvorfor ikke romantikkens metamorfoseteknikk. Og nå er vi ved kjernen av hvordan Groven fascinerer, generelt og i Første symfonien.
Han gir oss noe kjent, som kan være en vending eller et tema. For oss i ettertiden er det altså noe som er dypt integrert i norsk kultur, nemlig kjenningsmelodien som ble brukt i langt mer enn et halvt århundre. Denne snur han for å se på i alle forskjellige vinkler, og han gjør det i et tonespråk som på en måte er kjent, men det er med nok utvidelse og nok fremmedelementer for at musikken skal fascinere. Summen blir en musikalsk dialog som enhver kan følge, uten at det noen gang blir forutsigelig eller klisjéaktig. Det er også på denne bakgrunnen, på de varierte temaene, at hans fargelegging gjennom orkestrering blir like sanselig som imponerende.
Det er selvfølgelig langt mer som ligger til grunn for musikken, som elementer fra sonatesatsformen og folkemusikkformer som springar og gangar. Dette og mer kan du lese om i Anne Jorunn Kydlands informative tekst som er vedlagt utgivelsen. Hun har også skrevet det glimrende avsnittet om Groven i Norges Musikkhistorie, bind 4. 1914-50: Inn i mediealderen (red. Arvid O. Vollsnes, Aschehoug, 2000).
Å lese Groven
Jeg opplever tolkningen av Første symfonien som noe stolpete, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke min egen reaksjon. Kanskje ligger det i selve musikken.
Når jeg setter verket opp imot den Andre symfonien fremstår den første på mange måter mer avansert. Andre symfonien flyter med en mer klassisk formtenkning til grunn, der intensiteten bølger og bygges opp og ned, og der nærheten til sonatesatsformen er større. Det er musikkens overgripende fremdrift som forteller historien, mens Første symfonien mer handler om enkelte frasers utsagn. Jeg beskrev tidligere orkestreringen i den første som et folkeliv. Hvis den Første symfonien består av menneskene, av folkelivet, kunne vi se den Andre symfonien mer som landskapet menneskene beveger seg gjennom.
Jeg mangler en enda mer presis utskjæring av motivenes rytmiske liv og verdi i de to første satsene av Første symfonien. Jeg opplever at musikerne presenterer en omfattende klangpalett, men det tar ikke helt tak i meg som lytter.
Den rolige tredjesatsen er i mine ører den som desidert fungerer best i orkestret, men kanskje det er fordi jeg mer gjenkjenner den større symfoniske tenkningen, basert på lange linjer. Klangen av de akkompagnerende innledningsakkordene har en farge og varme som i seg er en skjønn musikalsk opplevelse. Over dette legges en tuba-solo, som har en annen og minst like innsmigrende varme, men den har også en utforming av den musikalske tiden som gir retning og klinger nydelig.
I Første symfonien syns jeg orkestret også lykkes godt med siste sats, men så tenker jeg igjen at den er mer klassisk symfonisk anlagt, om enn ikke like mye som den Andre symfonien.
Annen symfoni, «Midnattstimen»
Denne er en pilar i norsk musikkhistorie – eller i alle fall i norsk musikkmytologi – og kunne blitt et symfonisk nasjonalepos, omtrent som A-mollkonserten. Symfonien ble skrevet i løpet av krigen, og avsluttes med hva som er blitt kalt en «Fredsfinale». Likevel sa Groven verket ikke skal oppfattes programmatisk.
I denne symfonien oppfatter jeg at Groven gir fortrinn til den dramatiske eller symfoniske fortellingen foran sitt arbeid med nyskapende folkemusikk. Altså, det er ikke at han gir folkemusikkteknikkene på båten, men han forteller i lengre strekk.
Den kontinuerlige variasjonen er ikke like vektlagt her, og symfonien har mange flere rene gjentagelser av motiver og fraser som melodisk sett er uforandret, men som likevel stadig får ulike valører i satsenes symfoniske utvikling.
Dette er en musikalsk stil som Peter Szilvay og orkestret behersker til fulle. Han fargelegger klanger og de forandres mer i romantiske og lange spenn, enn som kontraster eller enkelte fargelegginger av elementene i musikken. Denne måten å binde musikken sammen på bærer fullt ut de omfattende satsstrukturene, slik at det halvtimelange verket fremstår som en meget balansert komposisjon. Når musikken får en sådan overgripende mening går også halvtimen bemerkelsesverdig raskt.
Det er vakkert, skjønt, behagelig, og musikken kan nærmest ha filmmusikkens direkte tiltale. Kanskje var det noe slikt det første elleville publikumet hørte. Groven ble etter urfremføringen i Trondheim hyllet med fakkeltog og trukket i slede gjennom Trondheims gater. Verket ble sannelig behandlet som et nasjonalepos en liten stund.
Som du sikkert skjønner så har jeg sansen for Groven, og jeg vil tro at han var en enda større komponist enn hva vi hører på denne platen. Jeg ville altså gjerne hørt Første symfonien enda skarpere utmeislet. Andre symfonien er derimot en glimrende innføring i noen sider av Eivind Grovens unike gjenskaping av folkemusikken i kunstmusikken.
Postskriptum om «Kjenningsmelodien» eller «Kjenningssignalet»
Før jeg publiserte denne teksten prøvekjørte jeg den på et ungt menneske som ikke ante hva «Kjenningsmelodien» er for noe. Den er ganske sikkert den mest spilte melodien gjennom tidene i Norge, i alle kategorier, og den slår selv A-mollkonserten, Morgenstemning og Take on Me. På den tiden radiosendinger ikke ble spilt døgnet rundt ble den spilt for å markere at sendingene begynte.
Det ble utlyst en konkurranse i 1937, og Grovens melodi ble brukt fra 1939, og helt frem til 2002 (kun i utenlandssendingen på slutten).
Groven skrev også et pausesignal som, slik navnet tilsier, ble brukt i pausene mellom programmer.
(Her var tidligere en video, men nå finner jeg ikke Kjenningssignalet noe sted.)
Kilder og lesetips
Jeg har hatt stor hjelp av Kydlands to nevnte artikler for å skrive denne anmeldelsen.
Programheftet (på engelsk): https://www.naxosmusiclibrary.com/sharedfiles/booklets/ZME/booklet-8.573871.pdf
Hennes artikkel i Norges musikkhistorie, bind 4 (gratis å lese på Nasjonalbibliotekets hjemmesider): https://www.nb.no/items/b1d6402d645630ed7c89da7aa0854373?page=109&searchText=norges%20musikkhistorie
7 Responses
Meget interessant og instruktiv artikkel om en komponist som dessverre spilles altfor sjeldent idag.
Tusen takk for disse ordene! Jeg er enig i at Groven ikke spilles ofte nok. Håper du fortsetter å lese Musikkritikk.no.
I årene 1971-74 gikk jeg musikklinjen på Harvig Nissens skole i Oslo. I 1973 satte vi opp «Margit Hjukse» og «Draumkvedet» av Groven. Musikklæreren vår, Ingeborg Kindem, sto for innstuderingen av musikken, mens Kari Wang koreograferte med elever fra dramalinjen og med ekstra dansere. Eivind Groven var med på innstuderingen, særlig av felestemmene i «Margit Hjukse» som for anledningen var arrangert for to fioliner i stedet for hardingfele slik den opprinnelig var. Jeg spilte fiolin i orkesteret, men var også med på øvelsene med koret, «Nissen-koret» (skolekoret). Verkene ble framført på Oslo Nye Teater og vi spilte fire forestillinger, så vidt jeg kan huske. Det var en mektig opplevelser for en ung musikalsk skjønnånd som jeg, og for de fleste andre elevene. Eivind Groven var også med på premierefesten. Jeg våget meg bort til ham og spurte om hvordan han klarte å komponere så vakker og gripende musikk. Han så på meg med de store, milde øynene sine, smilte, og sa på klingende telemarksk: «Jau, du veit… Himilrommet er full av vakker musikk. Det gjeld berre å kome seg opp og hente noko ned.» Dette er noe av det vakreste som er sagt om musikk, synes jeg, og jeg har alltid båret dette utsagnet med meg siden som musikkpedagog, komponist og utøver..
Åh, så vakkert! Tusen takk for at du deler.
Vakkert og innsiksfullt skrevet. Det er slike personer som Eivind Groven som har skapt folkemusikken vår. Men Groven behersket også symfoniorkesteret. Interessant nok hørte jeg en gang storspelemannen Johannes Dahle fra Tinn si: «Eg finn ikkje att slåttane i Grovens musikk». Med det mente han nok å si at det musikalske stoffet i Grovens musikk for det aller meste var Grovens eget, og altså ikke folkemusikalske lån. Johannes Dahle var som kjent barnebarn av Knut Dahle som i sin tid tok kontakt med med Grieg. Johannes Dahle visste hva han snakket om. Han var selv slåttekomponist og har tilført slåttetilfanget nye originale slåtter som tradisjonelle spelemenn har tatt til seg.. Han komponerte «på gehør» kan man si. Også Groven var legendarisk hardinfelespelemann med stor slåttekunne, også han skapte originale såttekomposisjoner. Spelemennene har tatt i mot disse med takk. Håkon Høgemo har f.eks. spilt i 10 Grovenslåtter på en CD som kom ut i 2022. Han har gjort det med stor sans for det særegne ved Grovenslåttene. Også Stein Versto fra Vinje og andre har gjort gode innepillinger av Grovenslåtter.
Det hendte nok at Groven lånte fra tradert folkemusikk, og da sa ha fra om det. Men han var nyskapende også med hensyn til stoffet i komposisjonene, Les gjerne artikkelen hans i «Heidesskrift til Eivind Groven» fra 1971, artikkelen «Spelemannen som skapande kunstnar», Den er til å få forstand av.
Omtalen av Grovens symfonier er lest med glede. Like ens kommentaren fra Bjørn Sverre Kristensen. Jeg så alle framføringener av «Margit Hjukse» og «Draumkvedet» som ballett. Det samme gjorde komponisten. Et pionertiltak som imponerte. og gledet de mange som fikk oppleve forestillingen. Ingeborg Kindem, Kari Wang og elevende ved Nissen fortjener all ære..
Så herlig at denne artikkelen fremdeles blir lest og at et stykke musikkhistorie blir utdypet i kommentarfeltene.