Et uvanlig soloinstrument
Når et eufonium står frem som soloinstrument trenger jeg ikke annet enn å beskrive platens grunnforutsetninger for å skape en fengende overskrift. Det hele er så spesielt at jeg vil tro at de færreste har hørt en plate som denne tidligere. Det var i alle fall første gang for meg, og når det klinger så godt som med Bente Illevold bak munnstykket lytter jeg gjerne mer.
Med et så spesielt instrument i forgrunnen er det en risiko at uttrykket bestemmes mer fra eufoniumets forutsetninger enn fra musikkens stilistiske elementer. Til tross for at musikken spenner fra Fader Bachs tid til våre dager har Illevold sammen med plateselskapet skapt en spesiell sound som går igjennom hele platen. Musikken er blitt tatt opp i kirker, og filosofien til det nystartede AT-Recordings er at opptakene skal være så ærlige og autentiske som mulig. Med et stereomikrofonpar fanger opptakene opp et nydelig samspill mellom Illevolds syngende eufonium og kirkerommene. Dette er AT-Recordings første plate, så det er bare å gratulere dem med vel overstått debut og gratulere lytterne for at nok en seriøs aktør gjør musikklivet rikere.
«Alene»
Platens tittel spiller på hva pandemiens herjinger gjorde med mange mennesker, men også at dette er en soloplate for et instrument som vanligvis gjemmer seg en bit bak i korpset, og som jeg vil tro at de færreste helt kan forklare hva er.
Det begynner med J.S. Bachs Suite nr. 2 i d-moll for solo cello, BWV 1008, og Illevold søker seg frem i preludiets skjøre begynnelse, med melodisk fantasi, som om hun gjennom improvisasjon skapte melodien på stedet.
I de mer rytmiske dansesatsene blir avstanden til Bach tilsynelatende stor, og jeg er glad for at Illevold i programheftet sier «For meg har det liten verdi å gjøre forsøk på autentisk reproduksjon, da jeg ser det som umulig.» Samtidig er det hun gjør ikke å kimse av. Illevolds musikalske personlighet, i kombinasjon med hva instrumentet tillater henne å gjøre, er interessant. Tenk også på at det jo var vanlig på Bachs tid å spille musikk på andre instrumenter enn musikken ble skrevet for, så kanskje hennes praksis egentlig ikke er så fjern fra hva Bach la i cellosuitene.
Den store musikalske beholdningen i suiten er måten hun får Bachmelodier til å synge via kirkerommene og inn i ørene til oss lyttere på andre siden innspillingen. Illevold tar også med seg noe av omsorgen for frasering i de raskere partiene, og selv om hun ikke har en sjanse å artikulere med tydeligheten til en cello, er musikken leken, og de retoriske detaljene får mål og mening.
Virtuost eufonium
Platen går via Telemanns Fantasi i a-moll (originalt i h-moll) for solo fløyte, til Illevolds egen transkripsjon av Paganinis Caprice nr. 24 for solo fiolin, den siste i sjangeren som fiolinvirtuosen skrev, og som har vært et yndet objekt for komponister opp igjennom historien å transkribere. Også her er det noe med umuligheten av å oversette dette variasjonsverket til eufoniumets forutsetninger (mange vil nok si at det er umulig å spille stykket på fiolin også), men Illevold viser seg som en suveren virtuos. Kanskje hun har lagt løpene på en måte som passer hennes instrument, men det er uansett imponerende hvordan hun kan fly fra høyt til lavt, og tilbake til høyt, med alskens forskjellige krumspring, avhengig av hva variasjonene krever. Samtidig beholder Illevold stadig retningen i de kompliserte løpene, og satsen blir kontrastrik gjennom at hun til tider får lov til å stoppe opp virtuoseriene til fordel for rolige, sangbare og melodiske meditasjoner.
Nye verk for eufonium
Platen fortsetter med et verk skrevet for Illevold, nemlig Keith Elliott Robsons Dance Suite for Solo Euphonium. Robson var Illevolds musikklærer på barneskolen i Rendalen og en streng pianolærer. Dansesuiten er visstnok et forsøk på å bøte på en mangel i eufonium-repertoaret gjennom å skrive «et soloverk for eufonium inspirert av Bachs cellosuiter og Paganinis capricer. Altså den ultimate tekniske og musikalske utfordring for instrumentet!»
I «Tarantella» får hun fly over registrene med en delvis letthet som ikke burde vært mulig på instrumentet. «Valse melancholique» er en absurd eller til og med surrealistisk dans, og som forventet består «Csardas» i store utsvevinger i uttrykk, som denne både sentimentale og virtuose sjangeren krever.
Suiten avsluttes med en «Tango», og i mine ører tar det aldri av rytmisk som en faktisk tango. Satsen blir heller som en ettertanke rundt forskjellige aspekter av hva en tango kan være, men som tangosatsen aldri blir. Det hadde vært gøy å høre Illevold skape mer av en polyfon tekstur med raske kast mellom de rytmiske sjiktene i en tango. Samtidig har hun virkelig lekre ornamenter, som blir høyst effektfulle der de dukker opp mellom tyngre rytmiske utsagn (Tillat meg en lang og personlig parentes, men jeg er selv tangodanser, og en gang da jeg øvde sammen med en annen danser kom Rolf-Erik Nystrøm inn døren. Da han skjønte hva som foregikk spilte han opp en av de klassiske tangoene på sin saksofon. Han gjorde det ikke bare med løp så raske som sjelden blir hørt i tangosjangeren, selv om de beste tangomusikerne er store virtuoser, men han vekslet mellom registre og brukte noen slagverksteknikker på instrumentet sitt, slik at han ga inntrykk av å være et enmannsorkester med saksofon. Å danse til dette er noe av det råeste jeg har vært med om, og det ville vært en velsignelse å høre det på konsert eller plate. Ønsker du å høre hva denne magiske musikeren kan få til som solist anbefaler jeg sterkt hans plate Concepts of Sorrow & Dangers (han spiller ikke tango på den). Det var noe av disse ferdighetene jeg hadde i bakhodet da jeg hørte Robsons tango, og jeg tror Illevold har så mye god teknikk i seg at hun kunne skapt et råere uttrykk. Ja, når jeg skriver dette tenker jeg at dersom platen har en mangel er det at den ikke har et uttrykk som dette. På den andre siden er det vel noe ypperlig å skape på neste plate. Foreliggende utgivelse er gjennomført perfekt, på sin egen måte, med den varme sounden Illevold og produsenten Atle Tømmervik har skapt sammen. Men nå er det på tide å komme tilbake til anmeldelsen og avslutte den.).
Blues og nattemusikk
Inspired by Blue av Andrea Hobson er en klang- og melodisk fantasi. Stykket utforsker både blåfarger og er inspirert av bluesskalaen, som gjør at det er mye «blått» og melankolsk uttrykk å lytte til.
Via Illevolds egen komposisjon Arv, løst basert på naturinntrykk og folkemusikk fra hjembygden Rendalen, lander platen på Notturno (Lockdown Lullaby) av Marcus Paus. Utrykket er gjenkjennelig og melankolsk, nærmest som en klingende ensomhetens fenomenologi. Det er som å høre klangen av maleriene til Edward Hopper, som hans ikoniske «Night Hawks», eller som å befinne seg på en øde gate i en Film noir.
Illevold får dermed avslutte platen med sin unike måte å forme eufoniumklangen som sang, og når det høres ut som dette kan jeg godt høre flere plater med solomusikk for eufonium.
