Musiker med ubegrensede ressurser
Frode Haltli er en utrolig musiker som ikke får den oppmerksomheten han fortjener. Det er knapt grenser for hva Haltli kan få sitt trekkspill til å gjøre, uansett om vi snakker klang, raskt fingerspill eller musikalsk forståelse av meget komplekse notebilder. Hans felt er samtidsmusikken, og han spiller nye verk som om de allerede hadde en lang historie. Det er altfor mange fremførelser av samtidsmusikk som bare høres ut som vanskelige lesninger av kompliserte partitur. Haltli gir liv til sine lesninger helt fra første tolkning, og det er alltid en glede å høre ham.
Produkt av korona
Haltli har brukt den stille korona-tiden til å ta opp verk han har et nært forhold til. Dette ble til tre volumer som kommer ut samtidig. Opptakene er blitt gjort av ham selv, og utgivelsen er på den familiedrevne labelen Svartskog Music Production, og musikken er kun tilgjengelige på Bandcamp.
Volum 1
Paradoksalt nok blir anmeldelsen en av de korteste jeg har skrevet. Mengden musikk er helt enkelt for stor for at jeg kan gå inn på alle verk, men bli med meg i lyttingen likevel:
Første volum innledes med en skjønn klangmeditasjon. Edison Denisovs Des ténèbres à la lumière har likevel en stor kompleksitet under den sanselige overflaten, som gjør at det ikke bare blir til motstandsløst behag.
Den første av James Dillons Etuder, er en herlig enerverende gjentagelse av toner, der stemmene, jeg antar at det er høyre og venstre hånd, imidlertid ligger ørlite forskjøvet i forhold til hverandre. Det er «urytmisk» og ordentlig irriterende. Den andre omhandler klang og klangfarge.
Høydepunktet på plata kommer til sist, og det er Maja S.K. Ratkjes Dismantled Pipes. Jeg syns ikke alltid det er like lett for å få tak på formen og fremdriften i verkene hennes, men Ratkje kjenner virkelig mulighetene til trekkspillet, og skaper dermed et meget variert og klanglig interessant verk. Hun må jo fått med seg over gjennomsnittet mye kunnskap fra Haltli om hva som er mulig å gjøre på et trekkspill gjennom å ikke bare være hans kollega, men også livsledsager.
Volum 2
Andre platen inneholder karakterstykker av to komponister. Først ut er Rolf Wallin med hans Seven Imperatives, som opprinnelig er blitt skrevet for Carte Blanche og Ingun Bjørnsgaards forestilling med samme navn. I tett samarbeid med komponisten har Haltli destillert og løftet verkenes originale innhold. Ja, mange effekter og klanger fungerer enda bedre på trekkspill enn på klaver. Disse er verk jeg i utgangspunktet setter høyt, og Haltli/Wallin fordypet de syv imperativenes kunstneriske gehalt.
Haltli fortsetter så med Arabesker av Leif Kayser. Disse skal visstnok være fra akkordeonistens standardrepertoar, men stykkene var helt ukjente for meg. Uttrykket kan minne om helt rett-frem romantiske karakterstykker, men harmonisk legger Kayser ut sin fortelling en plass langt ut i tonalitetens randsoner.
Volum 3
Som så ofte når Ørjan Matre komponerer ligger det en underfundig idé bak verket. I Nephilim Song handler det om referansen til Nefilim, et av Bibelens mer rare vesener. Det Matre imidlertid lykkes med er å lage rasende god musikk ut av konseptet. Dette er en samtale mellom høyt og lavt register, mellom eteriske og skjønne klanger samt nærmest voldsomme akkorder i langt mørkere register. Min respekt for Matre er i utgangspunktet høy, og her blir den enda høyere.
Dette volumet er åpenbart tilegnet det åndelige eller spirituelle. Andre stykket, Robert HP Platz sin senko-hana-bi (In Yoshitake’s Garden), refererer til et fyrverkeri som skal få tilskueren til å erfare stillheten. Verket er like vakkert som det er statisk.
Ved bredden av det evige sekund av Magnar Åm består i en eksplisitt søken etter noe åndelig i musikken. Det består av en ti minutter lang gjentagelse av en figur, som blir variert og utsmykket med forskjellige kontrapunktiske meloditoner. For meg blir dette et behagelig klangsted å være i.
Noe om alt
Haltli kunne med fordel spredt ut utgivelsene litt i tid. Samtidig var det en god opplevelse å bade i hans akkordeonkunster gjennom et par timer. Haltli lager stemninger og ikke minst får han all musikk til å klinge naturlig, som om hans musikalitet er det enkleste i verden, som om det måtte bli spilt på nettopp denne måten, og jeg kjøper det. Han får meg interessert i all musikken, og det var gode lyttestunder der jeg tillot meg mye empatisk og meditativ lytting. Men dersom materialet var litt mer begrenset kanskje jeg hadde blitt lenger ved hvert verk, og jeg tror det er hva som trengs for å øke bevisstheten om de enkelte verkenes betydning og kvalitet.
Disse tankene får imidlertid ikke skygge over at det er en bragd av Haltli å spille inn alle disse verkene. Han er en suveren musiker som det er vanskelig å få nok av.
