Mozart: Kammerkonserter

Klaverkonsertene KV. 413-415

Håvard Gimse, klaver
Trondheimsolistene

Fabra, 2021

Gi støtte

Vipps-nr: 606213

Likte du teksten eller har sansen generelt for Musikkritikk.no? Med din støtte kan jeg fortsette å skrive.

NB! Noen ganger fungerer ikke QR-koden i nettlesere, men kun direkte i Vipps-appen. Du kan også bruke Vipps-nr direkte i appen.

vipps qr-kode

Mozart fra Fredrikstad

Platen springer ut av den årlige Mozartfestivalen i Fredrikstad, som i 2022 feirer 10-årsjubileeum. Da pandemien i 2021 stakk kjepper i hjulet for festivalen for andre gang, bestemte de seg for å lage en plate, slik at de likevel kunne nå ut til et stort publikum. Resultatet er foreliggende plate med Håvard Gimse og Trondheimsolistene, og kjernen i samarbeidet går langt tilbake i tid. Geir Inge Lotsberg er ikke bare kunstnerisk leder for orkestret og primus motor bak plateselskapet Fabra; han og Gimse studerte dessuten ved Mozarteum* i Salzburg i slutten av 80-tallet. Der skal de visstnok ha gjennomgått klaverkonsertene KV* 413-415 grundig.

Mozart som utøver-komponist

I mine tekster her på Musikkritikk.no har jeg skrevet mye om tekstheftene, og generelt må jeg berømme arbeidet de norske plateselskapene gjør. Gunnar Sæther (jeg aner ærlig talt ikke hvem han er, så kan noen pliiz opplyse om dette i kommentarfeltet?), gjør et glimrende arbeid med å snakke om forholdet mellom Mozart som utøver og komponist. Det handler om at komposisjonsfaget var det viktigste for Mozart, men at han brukte seg selv som utøver for å promotere verkene sine.

Ikke minst handler artikkelen om at Mozart var en utøver på høyt nivå og en improvisator av rang, og at dette innvirket på hvordan han komponerte for klaver. Sæther tar eksempelvis opp blanke felt i notene, der han sier Mozart ønsket å improvisere, og det er en invitasjon som nå ligger åpen for dagens utøvere.

Virksomheten som utøver-komponist relateres så til 1780-tallet, og ikke minst til Mozarts radikale beslutning å si opp jobben som organist og konsertmester hos erkebiskop Colloredo i Salzburg for å bli historiens «første virkelige frilansmusiker og -komponist i vår vestlige musikkhistorie.»

På en måte hadde jeg håpet at nettopp denne teksten ble skrevet av Gimse selv, fordi det er en tekst som forplikter til hva vi kan forvente av tolkningen. Jeg forventer nemlig ikke bare en god, kanskje elegant og sangbar, reproduksjon av Mozarts partitur, men jeg forventer at Gimse gir liv til Mozarts egen måte å gjøre ting på, at vi kan høre et improvisatorisk preg over innspillingen, gjennom å la uttrykket sildre frem på en underfundig måte og at Gimse forholder seg relativt fritt til notebildet.

Muligheter i Mozarts musikk

Det spørs imidlertid hva som egentlig er mulig å gjøre med Mozarts musikk for å gjøre den levende. Jeg mener, det er musikk som er så ofte spilt at det nærmest er umulig ikke fastne i gjentagelser, og det er også musikk der folk gjerne har forskjellige tolkningspreferanser.

Jeg er blitt så bestemt på mine preferanser at det skal mye til for å overbevise med annet enn eldre instrumenter og dyp kunnskap om historisk fremføringspraksis. Sånn sett faller denne platen utenfor hva som ligger meg varmest om hjertet.

Noe annet som gjør platen vanskelig er selve musikken. Altså, jeg vet at dette er elsket musikk, og Sæther bruker plass på å opphøye de 17 klaverkonsertene Mozart skrev i sine ni siste leveår, der disse er de første tre i denne rekken (nr. 11-13 av 27). På den andre siden snakker han om at Mozart måtte balansere mellom det gjenkjennelige og det komplekse, eller for å si det med Mozarts egne ord:

Konsertene er akkurat en mellomting mellom det for vanskelige og det for lette – er meget briljante – behagelige for øret – naturlige uten å være innholdsløse – her og der – kan også kjennere alene oppnå tilfredsstillelse – dog slik – at ikke-kjennerne må være fornøyde med det uten å vite hvorfor.

Mozart kunne rett og slett ikke skrive for vanskelig, hverken teknisk eller lodde emosjonelle dybder slik han gjorde eksempelvis i verkene har skrev i moll. Det ville blitt for vanskelig for publikums ører. De måtte kjenne igjen musikkens form og stil nok for å umiddelbart like den slik at de kjøpte notene, og kanskje i aller beste fall at Mozart fikk et bestillingsverk eller i han alle fall fikk solgt flere billetter til neste konsert.

Innspillingen

Nå til innspillingen. Den er ikke genial, men det er heller ikke musikken. Tolkningen er ikke udødelig, men det er heller ikke disse klaverkonsertene. Trondheimsolistene spiller likevel tett kammermusikk for stort ensemble, etter beste evne, og evnen er god om enn ikke i verdensklasse. Fraseringene er overbevisende og linjeføringen tydelig, sånn at man lett kan høre de forskjellige stemmene.

Stilen er lett og elegant, men jeg blir fristet til å snakke om at de ikke spiller på en tidligmusikkmåte, at det kunne vært mer å hente fra små figurer, at avfraseringene kunne vært tydeligere, betoningsmønstrene mer komplekse, og de polyfone elementene kunne blitt enda klarere med skarpere artikulasjon i hver frase. Men det er å ønske en annen stil enn hva de presenterer. Og selv om jeg altså gjerne hadde hørt noe annet prøver jeg å tenke tolkningen som en engangshendelse, som faktisk fremført av en utøverkomponist, der komposisjonen ikke skal være udødelig og endelig, men heller en mulighet til å lage utøverkunst. Fra det perspektivet ikke bare respekterer jeg, men kan nyte og beundre hva Trondheimsolistene gjør med satsen.

Gimses elegante partiturutlegning

Trondheimsolistenes match med Gimse er god. Fingerspillet er elegant, og han finner stadig skjeve betoninger eller retoriske figurer verdt å fremheve. Måten han gjør det på er imidlertid avmålt. Det er som om respekten for partituret er for stor, og det er mest i kadensene* at vi hører en frihet i uttrykket som lar utøverens uttrykksmessige fantasi ta større plass på den musikalske scenen (Gimse har brukt Mozarts lange kadenser, men har skrevet de korte selv). Ellers er Gimse en suveren tjener av Mozarts uttrykk, som en som lar partituret skinne mer enn utøverens egen poetiske og retoriske fantasi.

Jeg har prøvd å si at jeg egentlig ikke liker denne måten å spille Mozart på, men at det ligger så mye godt håndverk og høy kunstnerisk integritet i tolkningen at det var en stor glede å høre platen, og jeg vet at mange vil trykke denne til sitt hjerte, selv om dette blir litt for avmålt i tolkningen for meg.

Tekster som disse er vanskelige å skrive, fordi det er så lett at mine personlige preferanser vinner i teksten og at det kan se ut til at jeg disser platen fullstendig. Jeg håper imidlertid at du kan se at jeg har prøvd å holde flere tanker i hodet samtidig, og det er mye å hente på denne måten å omgås Mozart.

Liten ordliste *

Kadens: Soloavsnitt der solisten får vise sine ferdigheter ved instrumentet. Tradisjonelt sett improvisert, og der det finnes nedskrevne kadenser forventes det at disse skal spilles slik at det høres ut som en improvisasjon.

KV: Forkortelse for «Köchel Verzeichnis», altså «Köchels fortegning», fra 1862. Listen er et forsøk på å skape en liste over samtlige Mozartverk i kronologisk rekkefølge. Senere forskning har vist at Köchel nesten traff blink, men noen få verker har fått ny dato og andre verk er tilføyet. KV blir fremdeles brukt.

Mozarteum: Kjent musikkhøgskole i Salzburg der Gimses legendariske lærer Hans Leygraf underviste.

Gi støtte

Vipps-nr: 606213

Likte du teksten eller har sansen generelt for Musikkritikk.no? Med din støtte kan jeg fortsette å skrive.

NB! Noen ganger fungerer ikke QR-koden i nettlesere, men kun direkte i Vipps-appen. Du kan også bruke Vipps-nr direkte i appen.

vipps qr-kode

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!