Tangomusikkens fargerike bakgrunn
Håkon Skogstad er en glitrende tangopianist som selv også komponerer i sjangeren. Tangomusikken er imidlertid en komplisert affære. Den oppsto på Rio de la Plata, altså viken som rommer biter av både Argentina og Uruguay, med de respektive lands hovedsteder. Men det var italienere og andre utlendinger som skapte den, med influenser fra søramerikansk folkemusikk, afrikanske rytmer og flere europeiske musikksjangre. Tango er altså eklektisk i sitt vesen, noe vi skal se også gjelder Skogstads tangomusikk, fordi det er han som har komponert ett av platens to hovedverk.
Dagens tangomusikk må forstås i lys av Astor Piazzollas nyvinninger. Han vokste opp i New York med argentinske foreldre, kom tilbake til Buenos Aires en bit ut i tenårene, og han blandet inn både jazz og europeisk modernisme i sjangeren. Ikke overraskende møtte han mye motstand fra de som mente han tuklet for mye med sjangeren, og det må ha vært litt av et sjokk å høre hva Piazzolla ga plass til i tangomusikken.
Noe annet vesentlig var at han løftet musikken opp på konsertscenen (han var ikke først med dette, men desidert viktigst). Tangomusikken oppsto jo som dansemusikk, men for en danser er hans rytmer så avanserte at musikken nesten er umulig å danse til. Piazzollas musikk fikk et eget liv, med en kunstnerisk verdi løsrevet fra dansen, og hans musikalske revolusjon var av så stor betydning at Skogstad og alle nyere tangokomponister alltid vil stå i skyggen av Piazzolla.
Skogstads tango
Når Skogstad gir seg i kast med tango blander han sjangre på sin egen måte. En tremolo i orkestret åpner verket, og over denne legger komponisten en dramatisk melodi som kastes mellom stemmer, i et uttrykk som hører hjemme et sted mellom Mahler og Bartok. Så presenterer solisten seg med rytmer vi kjenner igjen langt mer fra tango, og etter noen øyeblikk fungerer strykeorkestret som rytmeseksjon (tangomusikken har jo kun unntaksvis slagverk), som jo bare er ett av mange uttrykk ensemblet tar.
Det som virkelig er gøy med Konsert for klaver og strykeorkester er at Skogstad selv er pianist, og han har skrevet solostemmen for seg selv og sin egen teknikk og uttrykk. Dette gjør at de pianistiske utfordringene strømmer ut fra hans hender med største enkelhet og musikken synger også med en naturlighet unik for Skogstad.
Stilistisk hører vi noen ganger uttrykk som ligner Rachmaninovs svulstige pianisme, andre ganger hører vi Piazzollas bandoneon som et ekko gjennom Skogstads klaver, og ikke minst hører vi mye tradisjonelt som vi kjenner godt fra tangosjangeren. Pianisten slår seg også løs i fri virtuositet i flere rent solistiske deler av musikken. Han viser sin klassiske bakgrunn som instrumentalist, og ikke minst som suveren virtuos med en eksekusjon av løp og raske akkorder vi sjelden får hørt i tangosjangeren, selv om den er velsignet med mange fabelaktige utøvere.
Denne blandingen, mellom den klassiske musikkens former og stilene Skogstad er fortrolig med (han er visstnok også en dreven jazzpianist), er for så vidt ikke ny som fenomen, men Skogstad skriver med sin helt egne tangodialekt der hans instrumentale ferdigheter står sentralt for uttrykket. Med seg, rundt seg og under seg har han de fleksible Trondheimsolistene, som spiller vekselvis hardtslående og lyrisk, alt etter hva musikken krever.
En tangohistorie i klang
Jeg lurer likevel på om Skogstad ikke kommer aller mest til sin rett som musiker når han sammen med Atle Sponberg spiller Piazzollas Histoire du Tango, originalt skrevet for gitar og fløyte, men her i Skogstads arrangement for klaver og fiolin. Den klassisk skolerte Sponberg har gjennom mange år fordypet seg i tango, og vi hører hvordan han skaper den perfekte balansen mellom sjangrene helt i åpningstonene, der han på tangoens premisser gir første tonen en vulgær ansats, gjør så en altfor overdreven (sagt i beste bemerkelse) glissando, for deretter å spille med den klassiske fiolinistens mest sublimt skjønne klang.
At Sponberg fungerer bedre som medspiller enn Trondheimsolistene gjør er ikke for at ensemblet gjør en dårlig jobb, men fordi det slett ikke er mulig for et ensemble å være like fleksible som en enkeltmusiker. Med Sponbergs gjennomarbeidede tangouttrykk kan Skogstad bli utfordret, og gå i dialog med Sponberg for å uttrykke tango på et høyt nivå.
Vi hører det i de fengende rytmene, som innledes av at klaveret agerer slagverksinstrument gjennom at Skogstad slår på det, via lekker melodiføring, frasering, klangbehandling og lytting til harmoniene i de lyriske avsnittene, til de alternative uttrykksteknikkene fra fiolinen (mye av det alternative går i toneproduksjon og bevegelse/glissando mellom toner) som Skogstad kommenterer gjennom raske kast i dynamikk og med sylskarp artikulasjon. Hva de to gjør med Piazzollas like sentrale som kjente tangoverk er unikt og en oppvisning i rytmisk lek og skjønnspill.
Litt mer Piazzolla
Helt på tampen av platen kommer tre frittstående verk av Piazzolla. Tres minutos con la realidad er verd å legge merke til fordi Piazzolla skriver i utfordrende harmonikk og uttrykk, men ikke minst hører vi den sublimt skjønne Adios Nonino, et sentralt verk i Piazzollamytologien, som han skrev som en umiddelbar respons på sin fars død. Tolkningen blir her innledet med en omfattende kadens fra Skogstad, som i virtuositet kunne vært hentet fra enhver romantisk klaverkonsert, før orkester og solist samler seg om en siste hyllest til maestros brede uttrykkspalett.
Musikalsk er dette en eksepsjonelt godt gjennomført plate, med Histoire du tango som et uttrykksmessig høydepunkt. Minst like interessant er Skogstads egen komposisjon. Konsert for klaver og strykeorkester er en virtuos fest og som dytter tangosjangeren et lite stykke videre inn i samtiden.
