Hamskifte

Fra ae til æ

Det mest åpenbare med Trio Mediævals nye plate er at de nå staver navnet med «æ», istedenfor «ae», samt at det er plateselskapet 2L som står bak utgivelsen. Grunnlegger og superprodusent Morten Lindberg sier at stavingen understreker ensemblets nordiske opprinnelse og at «æ» visstnok skal ligge tettere opp til det latinske opphavet. Jeg foreslår at stavingen kan få representere et hamskifte for vokalensemblet Trio Mediæval, at de legger unna en gammel drakt, men de er likevel seg selv under, ja, kanskje de blir mer av seg selv når Lindberg sitter i kontrollrommet. Men først det helt formelle: På «Solacium» synger Trio Mediæval salmer/hymner og vuggeviser, fra tradisjonsmusikken via hymner fra svensktalende Estland, til nykomponerte verk. Deres klang og stil er basert på middelaldermusikk, og denne oversetter de gjerne vellykket til en rekke andre stiler. Eksempelvis får folkemusikken et renhetspreg som gjør den til en spesiell skjønnhetsopplevelse. Som så mange andre ganger har de spennende musikere med seg, som gjerne kommer fra jazzens eller jazzfolkemusikkens verden, selv om Trygve Seim og Mats Eilertsen ikke får så mye plass på denne platen.

En særegen stil

Skal man være litt ufin mot Trio Mediæval kan man kritisere dem for å alltid høres like ut. På den andre siden har de skapt en unik sound som kan være like meditativ som den er imponerende. Ensemblets unike klang gjør dem mer avhengig enn andre både av lokalet de synger i, samt lydproduksjonen på innspillinger/konserter for å presentere seg på en rettferdig måte.

Går du til diskografien på hjemmesidene deres finner du hele syv plater utgitt på selveste ECM. Klangen deres kan synes perfekt for å foreviges med ECM-lyden. Klangen deres må også være en drøm å arbeide med for vår egen superstjerne i Lydriket, nemlig Morten Lindberg.

ECM vs. 2L

Det er jo ikke tvil om at Lindberg vil gjøre en god jobb, men det spørs hva han gjør som er annerledes enn Manfred Eicher på ECM (Eicher grunnla ECM i 1969 og har skapt den såkalte «ECM-lyden»). Lindberg tar deg tettere på klangen, og ser jeg tilbake på eksempelvis platen «Stella Maris» (ECM, 2005), som tilfeldigvis er den jeg kjenner best og som jeg skrev positivt om i Morgenbladet den gang, hører vi en stor romklang. Konsonanter nedtones, og klangene sklir sammen i vakre linjer.

Lindberg lar imidlertid rommet bli bakgrunn og en mer nedtonet støttespiller, mens på ECM-utgivelsen fremstår lydproduksjonen som vel så viktig som sangerne. Selve klangen av ECM er så fremtredende på «Stella Maris» at man nesten hører Garbarek og Seim, eller for den delen en klassisk fiolinist, i klangen av vokalensemblet, fordi de klinger like mye av Eichers klangvisjon som av seg selv.

Tettere på stemmene

På den nye platen er etterklangen kortere og romklangen svakere. Konsonanter, pustelyder og annet som kunne blitt til støy kommer i forgrunnen, men alltid presentert med overskudd både fra musikere og produsent. Den tettere lydproduksjonen stiller også større krav til musikerne. Jeg kan synge et «bæ» i en romslig steinkirke og fascineres av hvor vakkert det klinger. Men dette kommer selvfølgelig ikke av min stemme, men av klangen av selve rommet. I denne produksjonen får ikke Trio Mediæval en slik hjelp fra rommet.

Lindberg gir sangerne mulighet til å bære seg selv med denne lydproduksjonen. De gjør det gjennom alltid sylskarpe innsatser, gjerne ved å sette en ren samklang uten tempererte svingninger, ved lekre ornamenter uansett om de er hentet fra folkemusikken eller tidligmusikkens verden, avfraseringer og andre retningsgivende bøyninger av musikkens flyt, og ikke minst gjennom en skjønnklang som kommer rett fra deres egne røster.

Stemmene til Friman, Fuglseth og Husan er enkle og naturlige, så til den grad at man kan fristes til å tenke at de mangler skolering eller noen annen slags forfinelse. Måten de synger med en enkel renhet vitner om at dette er musikere med unike fortellinger, noe som høres på denne platen mer enn tidligere. Jeg kan virkelig like å gi meg hen til klangbadene i de store rommene på ECM-platene, men jeg setter også stor pris på denne noe mer krevende innspillingen, der vi kommer tettere på stemmene.

Fortid, stormaktstid og samtidsmusikk

Nå har jeg jo tatt utgangspunkt i produksjonen i denne anmeldelsen, men repertoaret er som alltid interessant. Jeg setter særlig stor pris på at musikerne løfter fram den svenskspråklige tradisjonen fra Estland, som eksisterte til begynnelsen av 1900-tallet (på Ormsö levde estlandssvenskene helt inn til 1900-tallets siste år: https://svenska.yle.fi/a/7-887879), en arv etter svenske stormaktstiden da Estland ble styrt fra Stockholm.

Det er også noen nyskrevne verk, men selv om Andrew Smith blander inn noen dissonanser i «Ubi caritas», og Anders Jormin lar modaliteten få et tonalt preg i «Sci vias domini», befinner vi oss i musikk som hviler på arven fra gregorianikken. Fra det perspektivet var det herlig å få avslutte med Jormins fargede harmonier i en jazzsangensemblestil, likevel formidlet i Trio Mediævals rene stil, i arrangementet av vuggevisen «Nattens vingar».

At gjestemusikerne Seim og Eilertsen gjør glimrende jobb er det vel ikke tvil om. Stilmessig kan det klinge som jazzfolkemusikk, med Seims hese saksofon, pizzicatoene fra Eilertsen som lukter innrøkt jazzklubb, og begges måte å improvisere og ornamentere. Likevel, gjestene smelter sammen med Trio Mediæval i fruktbare dialoger mellom stiler og tidsepoker på en meditativ og vakker plate.

Det blir nå ekstra spennende å følge Trio Mediæval. Morten Lindberg forteller nemlig at de har flere nye album på gang, og neste blir med hardcore middelaldermusikk.

Anmeldelsen er basert på stereoutgivelsen. Du kan regne med at 5.1-versjonen er en unik auditiv opplevelse. Husk å kjøpe platen! Ikke bare skylder vi å støtte seriøse produsenter og musikere, som disse, men du får ikke god nok lyd til å kunne yte platen rettferdighet dersom du strømmer den.