En legende som ikke får glemmes

En legende

Blant svensker med interesse for klassisk musikk var pianisten Hans Leygraf verdenskjent. I alle fall frem til hans død i 2011, og etter dette begynte hans navn å bli alt tydeligere skrevet i glemmeboka. Blant pianister i hele verden er han imidlertid fremdeles en legende, og navnet Hans Leygraf uttales med ærefrykt.

Han lever videre gjennom innspillingene, men ikke minst har han preget flere generasjoner med pianister. Blant studentene finner vi nemlig størrelser som Einar Steen-Nøkleberg, som også ble en legendarisk lærer, Håvard Gimse med sin magiske og innfallsrike poetiske sans, Hans Pålsson, mangeårig professor i Malmö, Laszlo Simon, en virtuos som gir deg hakeslipp med sine fingerferdigheter, og til og med vår tids superkjendis Igor Levit har vært innom Leygrafs undervisning.

Disse har til felles at de er klaverprofessorer, og jeg husker noen sa at ved et tilfelle var det nærmere 30 klaverprofessorer som hadde hatt Hans Leygraf som lærer. Jeg regner med at det totale tallet professorer som har lært fra Leygraf er langt høyere.

Flyktig pedagogikk

Min viktigste klaverlærer hadde jeg allerede på folkehøyskole. Han heter Bengt Andersson (samme navn som min far!), og var Leygrafstudent. Dermed fikk vi ikke bare høre mange historier om ham, men legenden kom i egen høye person til musikklinjen Kapellsberg ved Härnösand folkhögskola.

Hva Leygraf hadde å si om armens tyngde, fingerstilling, tyngdeoverføring og andre tekniske aspekter av klaverspill husker jeg ikke. Derimot husker jeg at Leygraf hadde suveren oversikt over hele klaverlitteraturen, og særlig klassisistene. Jeg husker en sjelden omsorg for detaljer, og til tross for at vi alle var som kløner å regne i forhold til studentene han til vanlig underviste, var han engasjert fra morgen til kveld. Selv om ingen av oss helt kunne omsette det han hadde å by på i klang, tror jeg alle opplevde en større ærbødighet for hvordan musikken kunne åpne seg, hvordan små detaljer i partituret ga tolkningsfrihet, nei, at partituret egentlig ga ganske detaljerte instrukser om hva som var mulig å gjøre, hva som burde gjøres, og gjennom å fordype seg i denne begrensningen åpnet musikken seg i en større rikdom enn vi kvisete ungdommer hadde forstått tidligere.

Minimal biografi

Leygraf ble født i Stockholm i 1920 av tysk-østerrikske foreldre, og det er særlig undervisningen ved Mozarteum i Salzburg han er kjent for, selv om han også underviste i Darmstadt, Hannover, Berlin og ved Edsbergs musikinstitut utenfor Stockholm. Han var medlem i Måndagsgruppen som komponist, men sluttet å komponere på 40-tallet. Han underviste i Salzburg frem til 2007 og spilte konserter frem til noen måneder før sin død i 2011.

Leygraf og Chopin

Men nå skal det handle om hvem han var som pianist. Helt nylig kom nemlig en samleplate der han spiller Chopin, Schumann og Brahms, noe ganske så annerledes fra det han er mest kjent for, nemlig klassisistene. Disse radioinnspillingene er ikke blitt utgitt tidligere.

Jeg lo godt da jeg leste programheftet, og satte det opp imot hva jeg selv skrev i innledningen (jeg skrev innledningen før jeg leste tekstheftet). Produsenten Erik Nilssons tekst tar nemlig opp noe av det siste jeg sa at jeg husket fra Leygrafs undervisning, det med partiturets detaljrikdom, som samtidig begrenser som det setter fri uttrykket:

För några år sedan hörde jag någon uttala sig om Chopins mazurkor: att endast polacker kunde förstå och spela mazurkorna på ”rätt” sätt. Det är naturligtvis nonsens. All grundläggande information finns i noterna, och Leygraf förespråkar en viss återhållsamhet när det gäller musikaliska utsvävningar: ”Man får inte förväxla improvisation med godtyckligt spel i största allmänhet, improvisation måste alltid finnas inom en viss konstnärlig ram – där man har maximal frihet, men bara inom den ramen. Jag tror att just Chopin har misshandlats på så sätt att han har varit föremål för godtycke, att man har tyckt att man kan spela ungefär hursomhelst. Men det tror jag inte på”. (Hans Leygraf i radiointervjun från 1969 i samband med inspelningen av mazurkorna).

Spillestilen

Nøktern er ordet som kommer til meg når jeg hører ham spille Chopins masurkaer. Han har noe av den skjeve rytmikken, der det ofte er vanskelig å sette fingeren på hvilke toner han strekker for å skape grooven. Bøyingen av tiden er ikke overdreven, men forsiktig og smakfull.

Leygraf har alltid en omsorg for melodien, gjennom å projisere med tydelig klang, og alltid forme den etter både frasenes struktur og meloditonenes plass i harmonikken.

Så er det harmonikken, som Leygraf relaterer til klang og dynamikk. Han lytter stadig til den harmoniske fremdriften, slik at skift mellom vesentlige akkorder får passende tid og klanglig variasjon. Igjen gjør han ikke overdrevne poenger ut av dette, men hans kunstneriske avvik fra partiturets sorte, livløse skrift er så forsiktige at du må strekke ørene for å høre rikdommen i Leygrafs kunstnerskap.

Leygraf er en mester på å legge ut partituret. Den musikalske skriften blir tydelig, men iblant er det som om jeg mister hans menneskelighet ut av syne. Iblant ønsker jeg at han tok større risiko og at det var nærmere til feilene. Kanskje en av hans lærere kunne sagt: Nå har du forklart partituret. Si meg nå hva du vil gjøre med det. Hva er det som er unikt for Hans Leygraf i din tolkning? Og vi kan svare uforstående til spørsmålet, synes det er dumt, fordi denne tenkte læreren i så fall søker etter effekter og et utsvevende uttrykk som er fjernt fra Leygrafs nennsomme omsorg for detaljer.

For meg blir denne nøkternheten noen dager, med Nilssons ord, «uppfriskande». Det blir dannende og imponerende. Andre dager trenger jeg noe annet, som om jeg ikke vil kjennes ved Leygrafs personlige spillemåte, fordi min smak har andre lengsler.

Den romantiske Leygraf

Nøkternheten finnes så klart i Schumann og Brahms også. Særlig i den førstes kjente Arabesk i C-dur fungerer det godt, der den melodiske omsorgen, paret med harmonisk/klanglig lytting, gjør dette til en lesning å ta på alvor.

Det første av 3 Fantasiestücke, op. 111 er imidlertid nærmest meningsløst når Leygraf spiller det. Jeg mener dette verket handler om å være på grensen til å miste kontrollen, og uttrykket må være langt mer desperat enn Leygrafs litt for saklige partiturpresentasjon.

Brahms 3 Intermezzi, op. 117 er igjen imponerende utlegninger der Leygraf særlig jobber med å finne melodisk klarhet i tykke teksturer, og dette setter han i perspektiv med de harmoniske fantasiene Brahms legger ut. Igjen opplever jeg at Leygraf forklarer, at han er som den kunstneriske litteraturviteren, som tar opp selve verkenes språk i sin utlegning, mer enn at han er en poet, som gjennom fingrene selv gjenskaper og skaper Brahms mørke lyrikk fra tampen av komponistens liv.

Det kan jo nå høres ut som om jeg er skeptisk til Leygraf, men så er ikke tilfellet. Jeg er full av beundring for hva han formidlet, og med sin spillemåte representerer han fullendelsen av et forhold til musikk som de færreste i dag prøver å etterligne. Noen dager lar jeg Leygraf være min lærer gjennom sine tolkninger. Andre dager foretrekker jeg pianister som tar større plass i musikken.