Slik Beethoven skal spilles

Syn på Beethoven

Jo mer jeg lytter til Beethoven – og han er jo tross alt historiens gigant som den vestlige musikkhistorien hviler på, så jeg lytter i alle fall til ham ukentlig – desto mindre føler jeg at jeg vet. Det var en tid der jeg hadde klare formeninger om hvordan Beethoven skulle spilles. Dette synet ble langsomt forandret etter hvor dypt inn i den historiske fremføringspraksisen jeg kom. Mer og mer tenkte jeg at den historiske måten var den eneste veien å gå. Og sånn er det faktisk for meg med eksempelvis Haydn, som jeg ikke tenker har en eksistens utenfor retorikkens humor og gråt, og jeg vil nærmest ha meg frabedt å høre ham spilt med moderne instrumenter.

Men så begynte jeg å se de historiske tolkningsmåtene i flere farger, som muligheter heller enn som imperativ, og jeg tenker at de moderne instrumentene må få uttrykke seg på sitt beste uten å late som om de er tohundre år gamle (altså, fioliner er jo ofte enda eldre enn så, men de spilles med moderne strenger og buer).

Likevel hører jeg at min indre og knapt hørbare monolog prøver å finne argumenter for at de gamle måtene var både best og mest passende, selv om dette blir sagt så langt bak i bevisstheten at jeg må spisse ørene for å høre det. Med disse fordommene møter jeg Beethoven-sonatene som Hemsing og Aspaas spiller. Og fordommene blir gjort til skamme.

Drama

Noe jeg tenker er uforandret, som ikke er avhengig av hvilke instrumenter eller hvilken grunnleggende innstilling man har til musikken, er det strukturelle og dramatiske ved Beethoven. Han er tross alt musikkens Shakespeare. Og selv om Hemsing snart skal få ære, tenker jeg ikke bare at vi har å gjøre med kammermusikk, men at Tor Espen Aspaas jo har gjort Beethoven så inderlig til sin at hans grunnleggende musikalitet for Beethoven må ligge bak mye av måten disse to sonate-dramaene blir spilt. For Hemsing sin del må det være utrolig å spille opp imot denne rutinen.

Sammen gjør de alt som trengs for å tegne de store formene. De spiller med virtuost og overlegent driv der det er påkrevd, med snertne rytmer, med introverte klanger som hvisker fra et sted bak vibratoene, og alltid med påpasselighet for hvordan noe hører sammen med noe annet. Dessuten er det spilt med sterke karaktertegninger. Uttrykkene er ikke bare formet som et pliktløp, men det er så overbevisende at alt føles helt riktig når Hemsing og Aspaas gestalter sonatene.

Altså, på en måte kan dette dramatiske ved Beethoven få form uavhengig av hvilken stil han spilles i, så lenge musikken formes med omhu. Vi hører det i åpningen av Kreutzer-sonaten, der Hemsings solofiolin kommer med et rop som noe som ikke helt når ut, kanskje som Beethoven ved denne tiden strakk seg etter musikken og stemmenes klang bare for å brutalt bli minnet om hans tiltagende døvhet. Slik trekker også Hemsing seg i klang, for å utvikle en sørgelig sang i dobbeltgrep. Aspaas svarer med en akkord spilt både ullent og sterkt, som går til en svak mollakkord, så plutselig at det minner om hvordan kroppen kan reagere med å trekke seg sammen når man får noe kastet mot seg.

Harmoni og rytmikk

Harmonisk lytting er for øvrig noe av Aspaas sterke side, og lytter du videre i satsen hører du hvordan de ukompliserte frasene støttes av stillferdig vekslende farger, og hvordan han plukker fram en annen palett for noen utvalgte akkorder. En slik tenkning kan også Hemsing ha i sitt indre, men den får sin fullstendige form først når de melodiske frasene i fiolinstemmen spilles opp imot klaveret og slik utfyller harmonikken.

I siste sats er det de gjentagende punkteringslignende figurene (2+1+2+1 i en 6/8-takt), som jo så lett faller sammen i upresist spill. Men Hemsing danser seg fram, og Aspaas svarer med letthet i noe som er blant det vanskeligste man kan gjøre på et klaver, nemlig å spille gjentagende toner.

Slik går det gjennomgående i disse verkene, og selv om jeg møtte platen nærmest med motstand fordi jeg var så usikker på hvilken stil Hemsing og Aspaas ville legge opp til, tar de virkelig tak i lyttenerven. De tar Beethoven som dramatiker på alvor gjennom å presentere deres aldeles egen lesing av hans storform, og samtidig blir det gjort med teknisk upåklagelig og fengende diksjon.

Selv om Beethoven kan spilles på mange måter må jeg her bare si at det er nettopp sånn Beethoven skal spilles. Og det står jeg for, frem til jeg hører noen annen som overbeviser like stort. Da vil jeg forandre mening uten å benekte entusiasmen jeg nå opplever.

Post skriptum

Jeg har ikke snakket om programmeringen på platen, som handler om året 1802, et helt vesentlig vendepunkt i Beethovens skapervirksomhet. Det var året han skrev Heiligenstadt-testamentet. Døvheten tiltok og han åpnet opp mot de store formeksperimentene som tilhører hans mellomperiode. Aspaas skildrer denne tiden i en god programtekst.