Snart hundre – fremdeles i hundre

Vesentlig for Norge

Selv om mandatet for Musikkritikk.no er å skrive om norske utgivelser, velger jeg å skrive om Herbert Blomstedt. Norsk musikkliv består imidlertid også av mange utlendinger – som undertegnede. Herbert Blomstedt var sjefdirigent for Oslofilharmonien fra 1962-68, en posisjon han delte med Øivin Fjeldstad. Dessuten har han vært å se som gjest utallige ganger i Oslo.

Det er lett å stusse over at Blomstedt hadde en slik posisjon allerede på 60-tallet og at han fremdeles dirigerer. Men han var faktisk ikke helt purung da han tiltrådte i Oslo. Født i 1927 var han altså 35 år i 1962. Nå er han 93.

Et forbilde

For meg er han et stort forbilde, både som musiker og med det lille jeg vet om han som menneske (sjekk noen artikkelreferanser lenger ned). Som menneske handler det om å aldri gi seg, og han har et enormt spenn i sin kunstneriske interesse. På den ene siden var han med på å starte tidligmusikkrevolusjonen. På den andre siden besøkte han Darmstadt, noe som var artig å høre om da jeg intervjuet ham en gang, fordi det var på den tiden jeg begynte å forske på John Cage. Blomstedt fortalte om vandringer i de vakre omgivelsene rundt Darmstadt. Cage var ganske monoman, og visstnok dukket han plutselig frem fra skogen og begynte å snakke om sopp. De vokste ikke i mønstre, men det var én her og én der, omtrent som klangene amerikaneren prøvde å oppnå med sin musikk basert på tilfeldighet.

En Sibelius-oppdagelse

Den sterkeste oppdagelsen Blomstedt har vist meg kom med en tolkning av Sibelius sin Sjette symfoni, et verk jeg syns det har vært vanskelig å få grep om. I mine ører var det som om den høyromantiske Sibelius var altfor kantete, og jeg tenkte at symfonien var et slags feilslått forsøk på å utvide romantikken som ikke nådde fram.

Det Blomstedt gjorde var å virkelig nærlese partiturets enkelte motiver, helt ned til figurer som kunne bestå av to-tre toner. Han hentet fram det retoriske i hver musikalsk tanke, og gjennom å utmeisle enkelte detaljer på den måten, og gjennom å vise fram en så stor rikdom av variasjon, fremsto verket som meningsfullt fragmentert, og for første gang skjønte jeg at Sibelius ikke bare var en forsinket høyromantiker, men han var modernist, selv om han delvis kledte musikken i en tilsynelatende regressiv drakt.

Samtidig fikk Blomstedt til å bygge sammen alle disse særegne figurene i større fraser, perioder og seksjoner, som skapte verkets romantisk/episke fremdrift og fortelling, og spagaten mellom romantikk og modernisme var plutselig uanstrengt overbygget.

Det hører til sjeldenhetene at en komponist blir forklart så til de grader i én eneste tolkning, og for meg var dette ikke bare en skjellsettende opplevelse av hvor dypt det er mulig å gå med orkesterdireksjon, men også av min forståelse av Sibelius.

Nok historie. Blomstedt har en barnlig naiv oppdagerglede. Selv om han har viet hele livet til orkesterdireksjon, så forventer jeg å høre noe i hans tolkning av Brahms sin Første symfoni som jeg ikke har hørt tidligere. På andre siden AV taktstokken finner vi Gewandhausorchester Leipzig, som Blomstedt ledet fra 1998 til 2005. Nå er han æresdirigent for orkestret.

Ikke så tung Brahms

Egentlig får jeg lyst til å kritisere ham for den uvanlig lette begynnelsen. Kontrasten er stor mot Karajans tunge hammerslag, Bernsteins intensive fremdrift, Jansons fargelegging med orkesterinnsatser eller Alsops nøkterne tilbakeholdenhet. Tingen er at jeg ikke helt kan koble meg på åpningen av symfonien slik den fremtrer hos noen av disse dirigentene. Brahms gjør musikken vanskelig å levendegjøre gjennom å skrive en melodi som ikke tar slutt, som bare skrur seg dypere inn i øret, sjelen og partituret.

Så jeg vender tilbake til Blomstedt og begynner å sette pris på den nesten lyriske ansatsen i melodien, på de gjentatte paukeslagene som mer enn å klinge som skjebnens hammer klinger som pulsslag, men likevel så umenneskelig eller i alle fall foruroligende i sin absolutte regelmessighet. Og Blomstedt snur og vender på melodien, men hele tiden med en nøkternhet i uttrykket, slik at hele det lange spennet frem mot lysglimtet i G-dur spilles som én lang frase, som én lang utpust.

Tidligmusikk og nøkternhet

Selv om jeg i utgangpunktet nærmest er rubatojunkie, beundrer jeg hvordan Blomstedt gjennomgående fortelle en lyrisk beretning, en beretning som går på retoriske former og melodisk fargelegging heller enn utsvevende bøyninger av fremdriften. Dette er noe av tidligmusikkpraksisen overført på romantikken, og det klinger like riktig som det fenger. Det er faktisk vanskelig å tenke seg en mer respektfylt måte å lese et partitur.

Blomstedts tolkning går gjennom drømmende solistinnsatser, via mørke strykere med en varme det er å besvime av. Når hoveddelen setter inn, allegroen, kommer den retoriske fortellermåten fullstendig til sin rett. Hvert melodisk fragment har en egen form, og noe av det som aller mest pleier å avsløre hvor en gjennomført tolkning er, er akkompagnementsfigurene, som andrefiolinene og bratsjene som gjentar akkorder i raske åttendedeler. Blomstedt prøver ikke å skjule disse, men han maner dem frem, som en piskende puls som er betraktelig høyere enn i innledningens Un poco sostenuto. Resultatet er ikke at stemmene konkurrerer med hverandre, men at de blir så tydelige at alle kan ytre seg samtidig i denne samtalen om Brahms Første symfoni, også kalt Beethovens tiende.

Blomstedt fortsetter å bygge et drama, mye basert på å male med forskjellige pensler. Ofte med den aller bredeste, som er så karakteristisk for Brahms, men også med de aller fineste som gjør at krusningene på vannet, hjertets arterier, eller hva det nå måtte være av minste detaljer, gis dette retoriske livet jeg snakker om, som lager dramatiske og episke spenn som passerer revy i løpet av noen åndedrett.

Kjærtegn, sublimitet og sorgløs vandring

Andresatsen synger med mange forskjellige stemmer, fra fullt kor til det fortrolige kjærtegnet som ikke kan høres av andre enn de elskende. Ikke minst tegner Blomstedt med farger gjennom orkestreringen, gjennom å sette små skift i karakter, umiddelbart og distinkt, hver gang det veksler i partituret. Brahms får lyriske og skjønne sider vi ikke er helt vant til å høre, uten at det går på bekostning av det brede og strømmende som må finnes på plass i musikken hans. Og på den bakgrunnen får jeg nærmest en kollaps av møtet med det sublime når orkestrets konsertmester får skinne over orkestret (jeg gråter, og det er faktisk en del av min jobb å bli rørt og berørt). Dette er instrumental sang verdig de største operascener i verden.

Åh, du verden så befriende det så er når tredjesatsens sorgløse vandring kommer. Hvert øyeblikk er så rik i melodi og akkompagnementsfigurer at musikken kunne fryse i et tablå av rike detaljer. Likevel er dette jo bevegelse gjennom et stadig skiftende landskap, som også har anelser av de dype ettertankene fra førstesatsens betraktning av sorgen og tungsinnet. Og musikken er en stund på vei mot forløsning, mot å utrope et eksistensielt ja, men Brahms narrer oss og bare avrunder denne friske vårpusten.

Mørke og lys

Fjerdesatsen er nesten tjue minutter lang, med en innledning på fem minutter, som i seg rommer en variasjon som kunne latt den stå på egne ben. Dens fragmentariske eller rapsodiske form passer igjen så ypperlig for Blomstedt og hans evne til å skjære ut disse dystre klangene, selv om de er med et annet lys her. Dryppene av pizzicato vi hører i begynnelsen er kanskje en bevegelse mot en annen tilværelse enn der vi begynte. Senere kommer et kor av blåsere der jeg ikke kan tenke på andre enn Wagner, noe som både understreket dramaet vi er inne i men også noe av fortellermåten, der hver takt rommer en ny fortelling, en ny signifikans, musikalsk personlighet eller idé.

Lyset i hoveddelen, som nå går i dur, har en varme og bredde som samtidig tar hele verkets alvor innover seg. Og Blomstedt viser seg igjen som en fabelaktig melodiker, i det han tegner de ganske lange melodiske spennende, som for øvrig kan ses litt som en ganske fri bearbeidelse av gledestemaet fra Beethovens Niende. Når vi så nærmer oss femtiminutterstreken begynner jeg å bli alvorlig utmattet av alle disse detaljene som 93-åringen (han var 92 da dette ble tatt opp) Blomstedt plukker fram og ser på gjennom hans spesielle måte, slik at ørene blir mottagelige for en brahmsk fortelling du neppe har hørt tidligere. Gjennom utvidede koraler av religiøse proporsjoner og mektige akkorder, avslutter Blomstedt Brahms Første symfoni i triumferende rop.

Platen inneholder også Tragisk ouverture av samme komponist, men jeg er rett og slett så utmattet etter å ha skrevet om Første symfonien at jeg lar denne ligge.

Men han kan jo ingenting

Herbert Blomstedt er en av vår tids mest fascinerende karakterer. Eller, han er jo så gammel at han nærmest hører fortiden til. Men intet er mer feil. Det som rørte meg aller mest i intervjuet jeg gjorde med ham var da han sa:

— Jeg kan ingenting. For hver gang jeg spiller et verk må jeg begynne fra begynnelsen.

Stillhet.

— Ja, jeg skal være ærlig og si at jeg kan en del. Men jeg kan ikke bygge på det. Det skulle ikke tilfredsstille noen. Det er som med en god matrett. Den må tillages på ny for hver gang. Man kan ikke bare varme den opp.

Blomstedt er verdens eldste barn. Han er en nysgjerrigper som ikke er i stand til å ta noe for gitt, og med all sin erfaring gjenoppdager han verk han for lengst kunne slått seg til ro med å tro at han kjenner i dybden. Men i Blomstedts verden er ikke gjentagelsen en mulighet, og kanskje er det fordi han har denne friske måten å betrakte verden på at han fremdeles er mer vital enn brorparten av verdens dirigenter.

Les mer

For meg er det viktig å definere meg som kritiker. Jeg har likevel gjort noen intervjuer i løpet av årene jeg har skrevet, og en av de som betydd mest for meg var den med Blomstedt. Det ble så mye stoff at den ble publisert i to deler (og jeg må nesten si «huff» for den dårlige språkredigeringen med altfor mye svorsk i teksten, men om jeg får si det selv er det et fint intervju):

Herbert Blomstedt – et enmannsfyrverkeri: https://www.ballade.no/kunstmusikk/herbert-blomstedt-et-enmannsfyrverkeri/

Herbert Blomstedt: – Jeg kan ingenting: https://www.ballade.no/kunstmusikk/herbert-blomstedt-jeg-kan-ingenting/

Jeg har skrevet om ham ved flere andre anledninger, men dette er det beste som ligger fritt tilgjengelig online.