Denne teksten sto på trykk i Klassekampen/Musikkmagasinet 17/12, 2018 under tittelen 100 år med carols. Platen er imidlertid like aktuell i dag.
Jeg vil også gjøre deg oppmerksom på en annen juleplate, nemlig Magnum Mysterium som Grex Vocalis og Carl Høgset står bak. Korsangen er suveren, og den er stemningsfullt programmert med en god blanding av kjente og mindre kjente melodier og arrangementer. Men nå, over til Cambridge:
«100 Years of Nine Lessons & Carols» skaper en så høytidelig julestemning at det m‘å være noe guddommelig inspirert over både musikerne, musikken og bygget de synger i. Samtidig som det er noe helt ordinært over koret fra King’s College. Halvparten av koret består av gutter og halvparten av mannlige bachelor-studenter. Det er alltid begrenset hvor bra det kan bli rent musikalsk når barn synger, selv om disse er de utvalgte blant de beste talentene i Cambridge. Og riktignok har bachelor-studentene enten kor eller orgel som sitt hovedemne, men de skal visstnok få tid til å studere ting som språk og naturvitenskap også. Nei, koret fra King’s College er ikke et elitekor, men likevel er det de som står bak den ultimate juleplaten. Deres sound er så innarbeidet at du neppe trenger å høre mer enn noen få sekunder før du kjenner den igjen.
Det var i 1918 at den driftige pateren Eric Milner-White tok opp en gudstjenesteform fra 1880, som biskopen i Truro, Edward White Benson, skapte for det midlertidige treskuret som ble brukt for gudstjenester mens katedralen ble bygget. «Nine Lessons» viser til ni lesninger som spenner helt fra syndefallet til Jesu fødsel, og mellom disse blir det sunget «carols». Ordet refererte opprinnelig til en engelsk type folkesang, men blir nå brukt nærmest utelukkende om julesanger som ofte, men ikke alltid, har et kristent budskap. Tatt i betraktning at kapellet i King’s College tilhørte Universitetet i Cambridge og ikke Den anglikanske kirken, var det lettere å fravike ordinær liturgi.
Fra 1918 ble «Nine Lessons & Carols» til en årlig tradisjon for julaftenskvelden i King’s College, og da BBC begynte å kringkaste gudstjenesten ble hendelsen raskt et nasjonalt anliggende. Forresten, da mørket igjen senket seg over verden i 1939, ble Fredsfyrstens budskap til et internasjonalt anliggende gjennom allmennkringkasteren som nådde verdens krigsrammede hjørner med den unike gudstjenesten.
Etter krigen ble grammofonen allemannseie, og i løpet av 1950- og 60-tallet ble deler av musikken sluppet på lp i fire ulike innspillinger, og i 1999 ble det fulgt opp med en dobbelt-cd. Innspillingen som nå foreligger er også en dobbeltplate. Den første cden har innspillinger fra BBCs arkiv. De spenner fra 1958 og David Willcocks tid som leder for koret. Det går så via dirigenten Philip Ledger, mens halvparten av innspillingene er med den nåværende dirigenten, Stephen Cleobury, som har ledet koret fra 1982 og som har annonsert at han stiller sin posisjon til rådighet fra neste år av. Den andre platen består av helt nye innspillinger med Cleobury som leder.
Måtte jeg velge ut julesanger og -salmer å ta med til en øde øy, ville valget utvilsomt falt på de britiske. Tenk og smak på høytideligheten i «O Come, All Ye Faithful» eller «Once in Royal David’s City». Legg så til akustikken i det katedralstore kapellet i King’s College, og selv en hedning som meg får gåsehud og tror at jeg er blitt berørt av en høyere makt.
Ja, det er noe unikt fysisk med disse innspillingene, og like sterk som sangen er den høytidelige klangen av selve rommet. Kanskje er det også rommet som gjør at det gjennomgående låter høytidelig, selv når det kun er en guttesopran som synger første strofe av den nevnte «Once in Royal David’s City». Musikk er fysiske svingninger i rommet, men for vår menneskelige persepsjon er rommet ikke annet enn tomhet. I det tomme rommet ligger Guds potensial for å vise seg for oss mennesker. Når både innspillingen og de faktiske fremføringene i Cambridge legger så stor vekt på nettopp rommet, da står Gud synlig i all sin storhet og sårbarhet for ørene til den som ønsker å lytte. Dette er julemusikk som er så medrivende at jeg lurer på om jeg ikke skal gi Jesus en ny sjanse til å komme inn i livet mitt.
