Platen «Quattro stazioni» tar for seg kammermusikkverk av Kjell Habbestad. Strykekvartett nr. 1 – Quattro stazioni, op. 21 (1989) har fått gi det humoristiske navnet til platen. De andre tre verkene er skrevet to tiår senere.
Uttrykksmessig står Strykekvartett nr. 1 i en særstilling som det mest modernistiske, selv om det har lån fra tradisjonsmusikk. På den andre siden har Strykekvartett nr. 2, op. 91 (2013), Air d’été suédois, klarinettkvintett, op. 85 (2009) og Divertimento for klarinett og piano, op. 86, et vennlig uttrykk. Jeg blir fristet til å kalle det ny-romantisk. De tre senere verkene er skrevet tett i tid, men representerer likevel ulike tilnærmingsmåter til komposisjonsprosessen.
Quattro stazioni
Hver av de fire satsene i Strykekvartett nr. 1 representerer en tid og et spesifikt sted, og Habbestad låner konkret musikalsk materiale derfra som grunnlag for komposisjonen. Den første satsen begynner i Nablus og Holon i Israel, hos samaritanene. Visstnok skal det fremdeles være igjen ca. 810 samaritaner, og de har en levende sangtradisjon.
Sangen Habbestad bruker i førstesats heter «Kal tab», og den består stort sett av tre toner som beveger seg rundt en a. Dette tilsynelatende skrale materialet klinger komplekst, interessant og fremmed. Habbestad forklarer:
Den sentrale tonen vert kraftig vibrert, eller handsama med ein serie ornament, som triller, ‘risting’ og glissandi-utrop, alt som respons på, og fargelegging av, syntaksen (den liturgiske teksten) sine retoriske og emosjonelle eigenskapar. Songarane har litt varierande bakgrunn, enten dei er frå Nablus eller Holon, lekmenn eller tradisjonslærde, unge eller gamle, og når dei syng saman, ‘kvar med sitt nebb,’ oppstår dissonansar i form av simultant høge og låge øvre og nedre ledetonar, cluster osb.
Helt konkret i klang begynner det med gjentatte a’er, men de er variert med ornamenter og glissandi. Så setter melodien i gang i denne satsen som betegnes «Impetuoso». Det går med sterk fremdrift, noen ganger avbrutt av skjærende kluster.
Melodien «Kal tab» er verken å finne på Spotify eller YouTube, så det er vanskelig å mene noe om selve oversettelses- og bearbeidelsesarbeidet til Habbestad. Likevel, komposisjonen er fascinerende, og ikke minst det å lese tekstheftet opp imot musikken. Habbestad forteller om sin egen reise til Holon, gir et innblikk i sin egen komposisjonsprosess, gir en historisk bakgrunn for førstesatsen, og forteller om musikkens estetikk og funksjon hos samaritanene.
Forskjellige verdener
At jeg stoppet opp så pass ordentlig ved førstesats er for å vise noe av hvordan Habbestad tar med lytteren til fremmede steder. Hver sats, i alle fire verkene, tegner en verden som jeg tenker ville blitt redusert uten veiledningen i tekstheftet.
Etter besøket i Holon går veien via Roma og de gregorianske melodienes opprinnelse i andre sats. I tredje sats stopper vi på Orknøyene, der Magnus-hymnen stammer fra, og til sist lander vi i Hardanger med «Vassend-slåtten». Habbestad selv peker på at dette er både en geografisk reise fra syd til nord og en reise forover i tid, og at reisen muligens kan tjene som rute for vår egen musikktradisjon.
Jeg syns altså det er vanskelig å si noe om hvor tett opp på originalmelodiene som Habbestads komposisjoner ligger, men så lurer jeg på om det egentlig spiller noen rolle. Det Habbestad gjør er ikke bare å gjenta materialet, men han gjør det til sitt eget.
Ta giocoso-satsen, den som er basert på «Vassend-slåtten», som eksempel. Han lar musikerne spille opp med tritonus og kvinter, omtrent som om de stemmer instrumentene. Den forhøyede kvarten i tritonusintervallet fungerer så som ledetone inn i selve melodien, og det er vakkert hvordan slåtten raskt oppløses i klang. Han gjentar et motiv med stadig mindre substans i tonene til bare et overtonespill gjenstår.
Ny-romantikk
I de andre tre verkene presenterer han en helt annen tilnærming til musikken. Det kan minne om senromantikkens og den tidlige modernismens harmonikk, på den ene eller den andre siden av tonalitetens rammer. Habbestad bruker en klassisk melodiføring som gjerne kan forstås som fraser, og de dramatiske formene føles også kjent. Noen vil sikkert beskylde komponisten for å være anakronistisk og reaksjonær, og hadde ikke musikken fungert så godt kunne jeg stemt inn i et slikt klagekor.
Inspirasjonen til Strykekvartett nr. 2 ligger i dikt skrevet godt inn på 1900-tallet. Disse skal imidlertid ikke forstås som tema for musikken, men som en bakgrunn Habbestad har brukt for å lage komposisjonene sine. Igjen er det inspirerende som lytter å ta innover duften av verdene til Perse, Trakl, Bjerke og Celan. Om enn de er aldri så forskjellige er det likevel noe felles med hvordan de kontrasterer ordenes semantiske mening med en forstyrrelse av forståelsen. Habbestad snakker eksempelvis om oksymoronet «svart mjølk», en tilsynelatende umulighet. Men gir det ikke sterke følelser?
Svart morgonmjølk me drikk ho um kvelden
me drikk ho middag og morgon me drikk
ho um natti
me drikk og drikk… (Paul Celan, fra Todesfuge)
Diktet er en av bakgrunnene for sistesats, og det begynner med en fuge som gjerne avbrytes av små introverte ettertanker.
Jeg fikk en yndlingssats da jeg lyttet til verket, og det er den rolige andresatsen. Det er sjelden jeg bruker ordet vakker om musikk, men det er sannelig adekvat her. Jeg blir så pass sentimental at jeg tenker tilbake på hvordan den filosofiske estetikken en gang i sin spede barndom handlet om studiet av det skjønne.
Kvartett og duo
Denne anmeldelsen er allerede blitt altfor lang, så la meg bare nevne at Klarinettkvartetten Air d’été suédois har tekstlig inspirasjon fra Strindbergs «I midsommartider». I løpet av komposisjonsprosessen gikk også en ung mann bort, som Habbestad kjente godt. Dette har også preget verket.
Divertimento for klarinett og klaver skiller seg fra de andre verkene gjennom at det ikke låner materiale eller har litterære forbilder. Verket begynte som et forsøk til å komponere i sonatesatsform, men til slutt sto det ikke mye igjen av denne formen som Habbestad så ofte har undervist i sin gjerning som professor ved Norges Musikkhøgskole.
Vertavo, Nyman, Bjelland
Kjell Habbestad får vist seg frem fra sin aller beste side. Det er nemlig selveste Vertavokvartetten som spiller de to kvartettene. Modernismen i den første kvartetten blir hardtslående, og ny-romantikken i andre kvartetten blir emosjonell, dramatisk og skjønn.
Klarinettisten Björn Nyman har en fleksibel tone. Han behersker alle klangregistre og spiller fra quasi niente med største letthet. Med seg i Divertimento har han Sveinung Bjelland som er en ypperlig kammermusiker.
Habbestads musikk gir mersmak, og ikke minst var det en stor glede å lese tekstheftet opp imot de klingende verkene. Her kan man virkelig bruke floskelen musikalsk reise og mene den.
