Svev. Chamber works by Knut Vaage

Mara Haugen (fiolin), Ingrid Rugesæter Eriksen (brastj), Ragnhild Sannes (cello).
Valen Trio: Einar Røttingen (klaver), Ricardo Odriozola (fiolin), John Ehde (cello)

Bumerang (2011)
Rabalder (2018-19)
Svev (2017-18)

Lawo, 2020

Den underfundige komponisten

Knut Vaage, portrett av komponisten
Knut Vaage, komponist

Knut Vaage er en underfundig komponist, både i klang og ideene som ligger bak, og han har en stor bredde i sin virksomhet. På hans siste plate er det imidlertid et klassisk kammermusikkformat som står på spill. Det er kun tre verk på den timelange platen, så vi har med omfattende verk å gjøre.

Bumerang, strykekvartett

Først ut er Bumerang, bestilt og urfremført av Nidaros strykekvartett i 2011. Og i disse koronadager treffer tittelen i magen. Mye av livet er satt på vent. Vi jobber fra hjemmet hvis vi i det hele tatt har en jobb lenger, vi treffer ikke venner og kjære som tidligere, og selv om vi gjør det så lider samfunnet under et akutt underskudd på fysisk nærhet, om så bare i form av klemmer. En bumerang kommer tilbake. Men hva har skjedd i mellomtiden? Hvordan blir det å klemme etter korona, og å være tilbake i jobben? Og hvordan klinger en tremolo etter at vi hørt svake stakkato i mellomtiden? Vaage sier:

Stykket «Bumerang» er bygt opp av kontrasterande avsnitt som stadig vender tilbake, men aldri til nøyaktig samme utgangspunkt.

Det er også et poeng for Vaage å:

få kontakt med ein del av dei særprega eigenskapane strykeinstrumenta har. Dette føregår gjennom ein prosess som kanskje kan kallast ei utforsking av instrumenta sin anatomi.

La oss lytte til denne kvartetten, som nå ikke spilles av Nidaros strykekvartett, men av Ricardo Odriozola (fiolin), Mara Haugen (fiolin), Ingrid Rugesæter Eriksen (bratsj), Ragnhild Sannes (cello).

Det begynner med noen raske toner spilt under stolen og over halsen, altså utenfor der på strengen som man normalt sett pleier å spille. Umiddelbart følger tremolo i bratsj som blir akkompagnert av pizzicatoer. Å la elementer som disse vende tilbake i små variasjoner er en fin måte å bearbeide materialet. Den langsomme metaforfosen er en måte for Vaage å klemme saften ut av ideene, å kna materialet og å betrakte det fra forskjellige vinkler.

Slik opplever jeg i alle fall den relativt enhetlige begynnelsen, men etter fire minutter imploderer en sterk tremolo til noe forsiktig, til et tydelig kontrasterende uttrykk og avsnitt. En pustelyd følger, som både består i musikernes utpust samt at de spiller med buen på instrumentenes kropper, og sammen med pusten spiller cello kromatisk i høyt register, direkte med froschen (der man holder buen) på strengene. Nå begynner kontrastene å fremtre tydeligere, og verket veksler mellom det høyintensive og det eteriske.

Avslutningen på verket innledes med forsiktige treklanger i flageoletter i cello. Dette blir til knapt hørbare hviskinger før verket opphører (å være).

Det at Vaage ønsket å undersøke instrumentenes anatomi kan lett utarte i sensasjonssøkende teknikker. Men musikerne frembringer teknikkene som om de er en selvfølgelig del i kammermusikkrepertoaret, og dermed klinger musikken som relativt tradisjonell kammermusikk. Verket er ikke minst preget av et stadig gjenkjennbart materiale som Vaage trenerer med teft og balanse.

Rabalder, klaversolo

Rabalder skal visstnok være, som «tittelen viser […] eit svært høglytt stykke musikk», og verket varer i mer enn 20 minutter. Bare tanken på dette stresser meg.

Vaage spør imidlertid:

Blir det berre bråk, eller er det mogleg å finna inn til ein sårbarhet midt i alt bulderet? Dersom me står tett på ein foss og lyttar intenst til den fullspektra kakofonien av lyd, kan energien vera overveldande. Men kanskje dette kaoset kan verka frigjerande på oss, dersom me vel å utsetja oss for det?

Ricardo Odriozola, som har skrevet utfyllende tekster i heftet, fabulerer videre:

Med den korte innledende teksten til stykket klarer komponisten å ta opp det sentrale spørsmålet: verkets rett til å eksistere i en tid som vår. Det er en tid gjennomsyret av støy på alle nivåer: politisk, sosialt, religiøst, kunstnerisk, mellommenneskelig – den verden av allestedsnærværende skjermer og total mangel på personvern som George Orwell forutså i 1984.

Min redsel for bråk blir gjort til skamme når jeg begynner å lytte. Nyansene i samtidens støy er langt flere enn tabloidene vil ha det til. Det begynner for så vidt bråkete, med at pianisten, Einar Røttingen, raskt stryker over mørke klaverstrenger, direkte på dem, sannsynligvis med en slagverksklubbe eller noe lignende, og pedalen er nede hele tiden. Så klasker han til med et dypt kluster, og over dette spiller han raske figurer, fremdeles i spennet av samme pedal. Tonemassen blir tykk og svær. Ja, vi står nå aldeles inntil fossen.

Nyanser av støy

Verket har imidlertid langt flere nyanser, og ikke minst er det skrevet med høye virtuose krav til pianisten. Vaage kjenner klaveret godt, han har nemlig ikke bare studert komposisjon men også klaver på Grieg-akademiet. Videre er verket del i et forskningsprosjekt som Vaage og Røttingen deltar i sammen. Tekstheftet sier ikke hva prosjektet handler om (før vi kommer til beskrivelsen av verket Svev), men det er en fryd å høre hvordan Røttingen, med hjelp av Vaages verk, får til å åpne opp flyglets klangmuligheter. Mange ganger er det vanskelig å skjønne hvordan han kan være både på tangentene og inni instrumentet samtidig. Her er raske løp, mye spill rett på strengene, og mange avsnitt som er vakre.

Slik jeg hører det handler verket langt mer om nyansene mellom og inni støyen enn om å fremheve bråken. Samtidig er der godt om avsnitt med tykke akkorder, hva jeg antar er spill med knyttnever og hender, og raske løp som grumses i pedal.

Når Vaage spiller det brutale mot det skjønne blir dette et verk som handler om like deler klangfarge som virtuositet og lyrisk skjønnhet. Og verket ville vært meningsløst om ikke Einar Røttingen leverte presisjonsspill og klangvirtuoseri fra øverste hylle.

Svev, klavertrio

Til sist har vi tittelsporet Svev (2017-18) en stort anlagt klavertrio, spilt av Valen trio. Ved siden av nevnte Røttingen og Odriozola (fiolin), spiller John Ehde cello. Verket ble bestilt av Røttingen og Valen trio, og urfremførtes på Borealisfestivalen 2018.

Valen Trio, portrett av musikerne på trappe
Valen Trio hviler velfortjent. Foto: Anna-Julia Granberg Blunderbuss

Forresten, ordet «stort» er ikke passende for verket. Selv om det varer opp imot en halvtime er Svev et eksepsjonelt intimt verk. Her avslører Vaage at forskningsprosjektet som han og medlemmene i Valen Trio driver på Griegakademiet handler om et «nytt blikk på artikulasjon av det musikalske materialet.»

Teori

Med forskerspråk kunne vi si at den teoretiske grunnen som skal undersøkes i Svev har å gjøre med ordets betydning. Verket Svev skal uttrykke fenomenet «svev». Vaage finner synonymene «begeistring, bevegelse, eleganse, fart, flukt, fritt fall, kraft, liv, schwung, sus, vektløshet, ånd…» for ordet «svev». Mer konkret handler det om at:

Tittelen «Svev» kan assosierast med det å bli hengande i lufta utan gravitasjon, noko som ikkje er så enkelt her på jorda, for me landar vel til slutt. Det musikalske materialet i stykket er organisert etter større eller mindre grad av tyngde. Ein sekvens, som blir gjentatt, er meir handfast og konkret, medan andre parti dveler ved det flytande.

Metode

Metodisk skjer dette gjennom å arbeide med artikulasjon. Svev er nesten befridd fra rytme, melodi eller noe som ligner harmoni. Det nærmeste melodi vi kommer er eksempelvis noe som ligner punktmusikk á la Darmstadt, der tonehøydenes funksjon later til å være underordnet å vise fram artikulasjoner.

Det er også flere avsnitt med rytmisk gjentagende toner, men også her er det for å fargelegge toner i repetisjonene. Eller, vi har et avsnitt som på overflaten er basert på rytmiske elementer, nemlig der musikerne klapper og slår på instrumentene sine. Her klinger den rytmiske utformingen ganske tilfeldig, og jeg antar at dette avsnittet er skrevet mer som instruksjoner enn med presis rytmikk. Resultatet blir at rytmene hvisker og forteller en historie nettopp gjennom artikulasjonsmåten.

I musikk generelt er artikulasjonen sekundær. Den er til for å fremheve rytme, tonehøyde eller til og med harmonikk, men i Vaages Svev er det omvendt. Artikulasjonen er primær. Den er hva musikken handler om, og musikkens andre parametere er støttende slik at artikulasjonen kan få fortelle sin historie.

Klanglig tyngde

At «Det musikalske materialet i stykket er organisert etter større eller mindre grad av tyngde» er sentralt for den musikalske fortellingen. Med Odriozolas ord avsluttes verket «med lyden av eteriske flageoletter, og helt til slutt luft.» Mot dette tyngdeløse kan man sette opp konkrete figurasjoner, liggende toner eller akkorder, eller kanskje de nevnte punkttonene, som har tyngde, kjerne og substans.

Selv om verket utforsker spennet mellom sterk gravitasjon og klanglig vektløshet, tenderer uttrykket å bevege seg mot den tyngdeløse polariteten. Der et sted, blant de eteriske klangene, skaper Vaage skjønn musikk.

Tittelen på forskningsprosjektet er (Un-)Settling Sites and Styles, og uten å vite særlig mye mer om det er jeg spontant meget positiv til det. All kunst oppstår i møte med en begrensning, med en avgrensning, og kanskje med å møte vansker til å få materialet å leve. Å arbeide med og mot artikulasjoner har resultert i to like forskjellige som de er vellykkede verk, nemlig Rabalder og Svev. Bak Bumerang ligger en mer tradisjonell idé om materialbearbeidelse, men vi kan tydelig høre Vaages interesse for artikulasjon og klang i dette tidligere verket.

Å få oversatt dette i interpretasjon er risikosport for utøverne, men de får alle musikken til å klinge musikantisk, lekende og gøy å spille, som får Vaage til å fremstå som en komponist det er verd å fordype seg i.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!