Of Innocence and Experience

Kristian Ofstad Lindberg (klaver)

Franz Liszt: Piano Sonata in B minor, S. 178 Robert Schumann: Kinderszenen, Op. 15 Ludwig van Beethoven: Sonata No. 23 in F minor, Op. 57 «Appassionata»

2L, 2020

Hvorfor?

Det er med noe skepsis jeg begynner å lytte til Kristian Ofstad Lindbergs plate, Of Innocence and Experience, en utgivelse med tre sentrale verk fra klaverlitteraturen. Hvorfor gjøre dem på ny? Det vil vise seg at jeg finner gode grunner – etter hvert.

Når jeg hører Liszts Klaversonate i h-moll, S. 178 slår det meg at Norge er et utrolig rikt land også kulturelt. Tenk at det finnes pianister som Lindberg, som tross alt ikke er blant de mest kjente navnene i Norge. Men han er definitivt i toppsjiktet, og det er bare de aller beste pianistene som har teknikken til å overleve en gjennomspilling av dette verket.

Lindberg leverer imidlertid også en god dybdelesning av partituret. Jeg liker klangen av de lyriske avsnittene, hvordan han leker fram noen chopinske bel canto-improvisasjoner, lekkerheten i fingerspillet og tyngden i oktavene. Ikke minst liker jeg hans frasestruktur, harmoniske lytting og variasjoner i klangfarge som gjør at jeg stadig nikker med gjenkjennelse til partituret som svirrer rundt i mitt indre øre.

Med denne intelligente lesningen lar han verket utfolde seg i sin storhet. Jeg har ikke noe å utsette på tolkningen, annet enn at jeg lurer på om han holder tilbake ørlite noen steder der jeg tenker han kunne gå forover. Men, jeg respekterer likevel valgene hans, og jeg hadde en halvtime med et kjærlig gjensyn med en av alle pianisters beste venner, nemlig Franz Liszts Klaversonate i h-moll, S. 178.

Samtidig er jeg i ferd med å si takk for følget etter én gjennomlytting. De største legendene, levende og døde, har jo spilt den inn, og Martha Argerich har klatret høyest på mitt parnass.

Men selv om de historiske innspillingene har noe klarere farger og klanger enn hos Lindberg, har han fått vise hvilken fabelaktig pianist han er. Festivaler og konsertarrangører som hører platen må jo sporenstreks engasjere ham. Å høre Liszt-sonaten live på dette nivået ville vært en sjelden gave.

Schumanns Kinderszenen

Kristian Ofstad Lindberg ved flygletDisse barnelekene, drømmene, tablåene og erindringene får Lindberg til å glitre gjennom sin klang, de ørsmå klangvariasjonene, og den nære lesningen av hvert elements harmoniske og uttrykksmessige verdi. Slik tar han vare på miniatyrenes poetiske verdi. Musikken springer frem med en naturlighet, som om dette i stunden er den eneste mulige lesningen.

Det slår meg at hvis jeg selv var i stand til å spille verkene på Lindbergs nivå ville jeg tolket verkene på en lignende måte som han gjør. Dette er helt annerledes enn hvordan jeg relaterer til de store legendene. Jeg kunne nemlig aldri finne på å spille Kinderszenen som Horowitz gjør, særlig i den skjellsettende Träumerei. Tolkningen til Horowitz er en filosofisk visjon, et syn du er velsignet om du får være vitne til en gang i livet. Lindberg trekker derimot ned musikken på bakken, og gjør tolkningsvalgene gjenkjennelige for alle og enhver.

Beethovens Appassionata

I Beethovens Appassionata blir jeg ordentlig engasjert av Lindberg. Det er et vanskelig verk å spille fordi det er helt tydelig at dette er et verk skrevet for helt andre instrumenter enn det moderne flyglet. Appassionata fremstår rett og slett som lite pianistisk når det spilles på vår tids instrumenter.

Verket har så mye uttrykk og så mange forte og fortissimo at det er lett å se for seg Beethoven i karikatur, hvordan han hamrer ut sin egen komposisjon, og sikkert spiller litt ekstra sterkt for å høre noe i det hele tatt fra sitt lydforsterkede Broadwood-flygel. Disse teksturene er imidlertid skrevet for eldre instrumenters forutsetninger, der man lettere kunne differensiere forskjellige klangsjikt som blir spilt samtidig. Enkelt sagt: Akkompagnement og melodi kunne høres mer separert uten at pianisten måtte slite så hardt.

Særlig har Beethoven skrevet mye bevegelse i akkompagnement, som for moderne pianister gjerne bare blir sett på som et problem. Lindberg får imidlertid til å gi mening til flere slike avsnitt. Han kan spille en tykk akkompagnementsfigur langt ned i bassen med stor tydelighet, og det er en slik ivaretagelse av Beethovens tekst som gjør at Lindberg virkelig fanger min oppmerksomhet. Lyttepulsen går opp, jeg nyter gleden av å høre flere kjente teksturer i ny drakt, og det gjør meg stadig nysgjerrig på hva som skal komme rundt hjørnet.

Godvilje

Hadde jeg hørt denne satsen først, hadde jeg møtt hele platen med større godvilje. Jeg tror egentlig ikke at Lindberg blir mer poet i andresats av Appassionata enn han var i Kinderszenen, men jeg sitter likevel og nikker tilfreds til hvordan han legger ut den enkle akkordiske melodien, og så plukker elementene i stykker i dette rare variasjonsverket.

Og jeg blir oppmerksom på Lindbergs utforming av de raske løpene i sistesats som melodi. Kanskje denne utformingen går ørlite ut over fremdriften, men etter godviljen jeg nettopp fikk slår jeg meg til ro med aksept og beundring for Lindbergs måte å tegne musikken på.

Med sin beherskelse av detaljene og teknikken er det slående at Lindberg bygger opp to store episke fortellinger i Beethoven og Liszt. Og etter å ha hørt Beethoven vokser et behov frem for å gå tilbake og se om det ikke var noe jeg overhørte i gjennomlyttingen av Liszt-sonaten. Kristian Ofstad Lindberg er uten tvil en stor pianist, og jeg håper at han får en mer aktiv rolle når det levende musikklivet forhåpentligvis snart kommer i gang igjen.

PS

Anmeldelsen er skrevet fra min lytteopplevelse, og jeg har valgt å ikke gå i dialog med en av platens grunnforutsetninger, nemlig at Lindberg er blitt inspirert av William Blakes diktsamling Uskyldens og erfaringens sanger. I sin programtekst problematiserer han imidlertid ikke i særlig grad hva inspirasjonen har å si for innspillingen.

Men, Lindberg har skrevet en fengende presentasjon til verkene, og særlig underholdende var det å lese dette om Liszt-sonaten:

Clara Schumann som skriver følgende i sin dagbok 25. Mai 1854: «Liszt sendte Robert en Sonate dedikert til ham sammen med flere andre ting, med et vennlig brev til meg. Men de er fryktelige! Brahms spilte dem for meg, men de fikk meg til å føle meg fullstendig elendig […] Dette er ikke mer en ren støy – ikke en eneste sunn idé, alt forvirret, ikke lenger en klar harmonisk sekvens å oppdage! Og nå må jeg til og med takke ham – det er helt forferdelig.»

Eduard Hanslick, den mest innflytelsesrike kritikeren på den tiden sa at «den som har hørt dette og funnet det vakkert, er hinsides hjelp». Og Johannes Brahms skal angivelig ha sovnet da Liszt spilte verket for ham.

Teksthefter kan være uvurderlige, eller i alle fall humoristiske, slik som tekstheftet er til denne utgivelsen. Husk derfor å ikke bare strømme musikk! Ressursene som blir lagt på innspillinger er store, og plateselskapene og musikerne trenger inntekten. En fysisk utgivelse gir deg jo også tekstheftet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!