Den virtuose komponistutøveren
Gjennom musikkhistorien har komponist og utøver ofte vært den samme. Dette kulminerte med de romantiske virtuosene, der musikerne skrev for å la dem skinne så klart som mulig med musikernes egen unike virtuositet (tenk Paganini, Liszt og Ole Bull). Etter romantikken ble musikkfagene spesialiserte, slik at musikerne konsentrerte seg om å spille og komponistene om å komponere. I våre dager er det uvanlig at komponisten fremfører sine egne verk i den romantiske tradisjonen.
Kristine Bratlie er imidlertid en slik komponist og utøver i en og samme skikkelse. Først må jeg si at Bratlie sier selv at verkene er i sjangeren klassisk/film/crossover, og dermed ligger de litt ved siden av mitt kompetanseområde.
Tre konsertetyder
Musikken er både virtuos og enkel. Midt blant tonekaskadene har musikken en harmonikk som kunne vært hentet fra en melankolsk Hollywood-film. Stykkene er enkle å like, omtrent som musikken til Amelie fra Montmartre eller Pianoet. Samtidig er det utenkelig å bruke konsertetydene til film annet enn som brudstykker. Den er nemlig for interessant, for variert, og virtuoseriene snakker med for store bokstaver for å bare lage en bakgrunn til sceniske hendelser. Musikken er i seg disse hendelsene.
Det er også tydelig at Bratlie har skrevet verkene for seg selv. Virtuositeten utføres på en måte som passer nettopp hennes hånd, teknikk og musikalske legning. Hun får dermed rase av seg rivende raske skalaer og brutte akkorder med glimrende fingerspill. Mellom disse legger hun tykke akkorder, og vi kan nærmest høre noe av Rakhmaninovs teksturer, bare at verkene mangler den litt mer polyfone tenkningen med uventede mellomstemmer. Dessuten gjør Bratlie musikken sangbar, fraserer og utformer nøysomt, selv der tonedensiteten er som aller tykkest.
Formtenkning og variasjon
Nå kan det høres ut som om 3 Concert Etudes mest består i sirkuspreget virtuositet, men slik er det ikke. Bratlie bygger relativt store former gjennom å også komponere med lyriske og introverte teksturer, som går helt ned til det enstemmige og nærmest nakne klanger på klaveret. Når hun så gradvis legger lag på lag i teksturen tegner hun store formmessige spenn.
Kanskje dette ikke er musikk som byr på det aller største av motstand, men det er jo heller ikke musikkens mål og mening. 3 Concert Etudes er heller en feiring av likandes ekstrovert melankoli, sånn i alle fall jeg gjerne lytter til når regnet, kulden og mørket snart fester grep om Norge.
Linker
- Her finner du verkene: https://open.spotify.com/artist/4zCG2aV0kRPQGjIWrprLU0
- Verkene er også utgitt som noter (kan leses selv om du ikke kjøper dem): https://musikkforlagene.no/butikk/kristine-bratlie-3-concert-etudes/
