Dette ble opprinnelig skrevet som et innlegg på min personlige Facebook-side.
I dag har jeg et av de stolteste øyeblikkene i min virksomhet som kritiker. 29/11 ble jeg spurt om å sitte i juryen for Spellemannprisen, og 1/12 fikk de et uhøflig, humoristisk og velbegrunnet nei på mitt nettsted Musikkritikk.no. Grunnen er at Spellemannprisen ikke honorerer arbeidet. Dagsavisen plukket opp saken og gjorde stor sak med meg som frontfigur. Allerede i dag følger Dagsavisen opp. NOPA sier de «vil vurdere sitt sponsorat», og GramArt og Creo uttrykker bekymring.
Jeg har vært musikkritiker i snart 20 år, og jeg har sett spalteplassen krympe eller forsvinne og at mine kollegaer får det alt vanskeligere. Musikkritikken en helt essensiell del i musikklivets økosystem, og vi musikkritikere står for den viktigste offentlige mottagelsen av samtidens musikkuttrykk. Dersom vi var uten musikkritikk, eller dersom vi hadde et så lavt syn på musikkens betydning at vi utfører juryarbeid gratis, betyr det at kommersielle krefter har seiret og musikk som uttrykk for samtiden er blitt redusert til en popularitets- og markedsføringskonkurranse. Jeg har hatt et sterkt engasjement for kritikeres rettigheter, og til tider vært engasjert i Norsk Kritikerlag, vår interesseorganisasjon. Gleden over at et sleivspark til Spellemannprisen ser ut til å få konsekvenser er en foreløpig seier for musikken som fag og musikkfaglige personers rettigheter.
Lenker
Her finner du saken fra dagens Dagsavisen: https://www.dagsavisen.no/kultur/2021/12/08/sponsorer-vil-ta-opp-gratisjobbingen-med-spellemann/
Min opprinnelige sak: https://www.musikkritikk.no/spellemann-2021/
Dagsavisens oppfølging (bak betalingsmur): https://www.dagsavisen.no/kultur/2021/12/07/snu-ryggen-til-spellemann-de-utnytter-fagpersoner-mener-kritiker/
2 kommentarer
Gratulerer. Du er tøffere i mål og mening enn det jeg var, Selv om jeg selvsagt hele tiden har ment at kunstanmeldere skal ha skikkelig betalt. Jeg lot meg blamere av «sagen» og tenkte nok en slik juryopptreden kanskje lå litt på siden av vanlig anmeldervirksomhet. Du pekte på gode alternative løsninger. En annen ting er jo også at det er slett ikke sikkert at de beste vinner. Kandidaten må jo aktivt melde seg på og betale for å bli vurdert. Jeg ser at jeg i denne saken kan oppleves som «vinglete». Og det var egentlig ikke meningen, men jeg har, i likhet med Magnus, lagt ned hundrevis av timers gratisarbeid for «sagen»‘ dvs. fremheve klassisk musikk.
Svein, jeg skjønner at du tenker litt frem og tilbake. Vi driver med noe vi elsker: Musikk. Og selv når vi blir «anstendig» betalt legger vi ofte mye mer jobb i saken enn vi får betalt for og timebetalingen blir dårlig. Altså, jeg skjønner helt tanken på dugnad, på at kjærligheten til musikken blir så stor at det er lett å gjøre litt gratisarbeid. Men jeg mener vi skal tenke etter en ekstra gang før vi gjør det. Det finnes imidlertid ingen grunn å arbeide gratis for Spellemannprisen.
Jeg mener at det finnes all grunn til å være stolt av det profesjonelle musikklivet som lille Norge har bygget opp, og dette må vi verne. Det har dessuten å gjøre med et musikk- og kultursyn, som ser musikken som et høyverdig uttrykk for vår samtid.
At det ligger tusentalls dugnadstimer til grunn for de aller beste skal vi også forstå og anerkjenne – og la meg si et beskjedent tusen takk til alle dere som jobber for å fremme musikken. Vi skal imidlertid anerkjenne både det frivillige og det profesjonelle musikklivet. Vi må se forskjellen og honorere de som velger bort trygge karrierer for å ikke ha andre jobber enn å jobbe for «sagen», som du kaller den.