Makeløst, men ikke optimalt repertoar

Platecover for Lise Davidsens plate "Beethoven Wagner Verdi"

Lise Davidsen: Beethoven Wagner Verdi

Lise Davidsen (sopran)
Sir Mark Elder (dirigent)
London Philharmonic Orchestra
Rosalind Plowright (mezzosopran)

Decca, 2021

Konkurranse i superlativer

Jeg kunne gitt Lise Davidsens siste plate terningkast syv, men heldigvis er min oppgave å føre en samtale. Davidsen er en suveren, og ingen i Norge kan måle seg med hva hun gjør. Faktisk konkurrerer de store internasjonale avisene om å finne de mest slående superlativene, og når man leser hva de sier om en norsk artist får man hakeslipp. Davidsen er så unik at det går én av henne på millionen, hun er eksepsjonell for århundret, og det er sikkert flere som har prøvd å involvere Gud for å snakke om denne ubeskrivelig flotte stemmen.

Debuten i Bayreuth

Davidsen har et volum og en klang som ikke kan festes på en innspilling. Jeg har hørt henne flere ganger, og det er hennes debut i Bayreuth som uten tvil rager høyest av opplevelsene med henne. Jeg hadde allerede hørt og sett et par forestillinger i Wagnerhovedstaden, på scenen der alle verdens beste sangere i faget kommer, og med den unike akustikken i Festspielhaus som demper orkesteret i forhold til sangerne slik at det skal være mulig å trenge igjennom den tykke orkestersatsen. Davidsen feiet imidlertid alle av banen. Hun fikk forklart hva en Wagnersanger ideelt sett er, og selv om hun egentlig ikke trenger hjelpen fra akustikken, fikk hun vise potensialet ved selve huset. Hun behersket orkesteret som ingen annen, og hun hadde alt fra subtile klanger i mellomregisteret og det lave registeret til at hun kunne trenge langt inn i margen på oss lyttere i det mest dramatiske uttrykket.

At jeg tar omveien via Bayreuth er fordi jeg ønsker å si at hennes store klangspekter og beherskelse også i de lavere registrene er sant. At hun bærer slik hun gjør, og gir farge selv til en hvisking, er ikke primært et produkt av gode produsenter ved mikserbordet, men det er et helt ekte uttrykk hun produserer gjennom sin gudbenådede stemme. Halleluja!

Når alt dette er sagt tror jeg at Lise Davidsen har en vei å gå før hun når sitt potensial. Hun er ennå ung, og lytter vi på henne opp imot Birgit Nilsson eller Kirsten Flagstad finner vi kvaliteter å hige etter. Nilsson og Flagstad har en kjerne, en stabilitet og en modenhet som Davidsen ennå ikke har. Dette må imidlertid ikke få oss til å nedvurdere Davidsen og hennes prestasjoner.

Bare den andre platen

Den siste platen er faktisk bare hennes andre. Med tanke på hvor stor hun er føles det som om hun måtte ha gitt ut mange flere plater. Men det kommer.

Repertoaret hun har valgt er på ingen måte opplagt, med Beethoven og Cherubini, to komponister som er små for hennes stemme, Verdi og Mascagni, som jo begge for så vidt er senromantiske komponister men ikke fra det tyske språkområdet, samt Wagner i hans mest intime uttrykk, som ikke lar henne briljere med sin fulle stemmekraft.

På den første platen var det Strauss og Wagner som sto i sentrum, som er midt i blinken for en dramatisk sopran som Davidsen, som også har lagt til ordet «lyrisk» i beskrivelsen av stemmefaget. Sagt litt enkelt betyr det dramatiske at hun har et enormt volum i høyden samt trøkk også i de lavere registrene. Og det lyriske betyr at hun kan fremstå med et lys og en letthet i klangen, særlig i det lyse registret.

Når Davidsen behersker alt dette, har hun kort og godt et komplett stemmemateriale. Skal vi nå på død og liv sammenligne Davidsen med de historiske forbildene har Davidsen et trumfkort i sin mangesidige stemme.

Overdimensjonert Beethoven

Platen begynner med Beethoven, med et resitativ og en arie fra Fidelio samt den frittstående Ah! Perfido, Op.65. Lyset og lettheten er til å smelte av, og jeg lytter gjerne til det hele dersom jeg prøver å glemme at det er Beethoven hun synger. Det skal ikke mye til for at klangen vokser seg litt for stor, og alt vi lært og erfart av den retoriske Beethoven de siste tiårene fyker ut vinduet. Jeg vet at mange kan beundre en stemme så sterkt at de setter klangen foran det stilistiske uttrykket, og det respekterer jeg. Men denne Beethoventolkningen blir bare ikke for meg.

Noe vi imidlertid hører allerede i Beethoven er Davidsens suverene diksjon. Hun formidler alltid tydelig tekst uten at det går på bekostning av frasering og musikalitet.

Når hun synger en arie fra Cherubinis Medea (1797) er det litt i samme stil som hos Beethoven. I noen avsnitt kan Davidsen seile på frasenes fremdrift, men så er det jo mye lettvint ompa-retorikk hos Cherubini, som stiller enda større krav på retorisk fleksibilitet enn hva verkene av Beethoven gjorde. Så, for meg tar det ikke av helt her heller.

Himmelsk lys

Etter dette følger tre kjente italienske arier, og la meg begynne med den siste av disse, fordi den går rett på et vesentlig aspekt av Davidsens storhet. Det handler om Desdemonas bønn, hennes Ave Maria, et så vakkert stykke at jeg nesten ikke tør å lytte til det. Verdi stiller krav til at sangeren må kunne produsere klangen av himmelsk skjønnhet og uskyld, samtidig som der er det foruroligende verset helt i slutten, «nell’ora della morte» (ved timen for døden), som farger alt Desdemona synger før dette. Hun skal jo snart tas av dage av ektemannen Otello, noe hun ikke vet, men sikkert har bange anelser om.

Her får Davidsen vise opp mange nyanser av sin tilbaketrukne og aller varmeste klang. Fra begynnelsen resiterer Davidsen Desdemonas bønn på en enkelt tone i ganske lavt leie, og i avslutningen stiger klangen til noe så lyst at det er som om vi prøver å løfte blikket mot å se Gud, men vi må senke blikket slik Moses måtte for å ikke bli blindet. Men Davidsen har noe enda mer forklart i stemmen enn Mose nedslåtte blikk (jeg beklager til de som er født på 1900-tallet eller senere, men jeg får meg ikke til å skrive «Moses’»). Hun har klangen av Marias uskyld, som ifølge katolikkene sitter ved Guds side, så ren at hun kan tåle å se rett på ham, på Ham, på Gud. Kanskje jeg ikke burde brukt ordet «forklart», men heller «uforklart», fordi det er noe ubegripelig ved denne klanglige skjønnheten.

Satsen er jo ellers ganske stillestående, eller, den har i alle fall ikke åpenbare retninger og musikalske hendelser. Davidsen får til å gi nerve til fremdriften uten at stemmen vokser seg for sterk når hun tegner myke bølger av voksende og krympende intensitet.

Britisk aksent

Så langt har jeg ikke snakket om orkesteret på innspillingen, og jeg vil si at de gjør en grei nok jobb, men med Davidsen foran seg på podiet er ikke det helt nok. Retorikken i Beethoven blir for slapp, og når repertoaret veksler språkområde mangler jeg en italiensk retorikk i musikken. Jeg snakker altså ikke om sangstemmen, men det jeg forbinder med italiensk retorikk er eksempelvis portato (holdne toner, mellom stakkato og legato), gjerne foran slutten av en frase, fermater som helt stopper fremdriften, og ritardandi som ikke går helt til neste takt, men som tar sats igjen tidligere, slik at taktstreken kan bli et dramatisk høydepunkt som musikken går fram til. Det er vanskelig å sammenfatte en tolkningstradisjon i noen få generelle termer, men jeg håper du skjønner omtrent hva jeg mener. Sir Mark Elder har dessverre bare grep om dette på et overfladisk plan. Det høres ut som italiensk retorikk, men med en britisk aksent.

I Santuzzas Voi lo sapete fra Mascagnis Cavalleria Rusticana, får vi høre en type musikalitet fra Davidsen som hun er langt mer hjemme i. Hun murrer dypt med stemmen, slipper høye utbrudd, og ikke minst, presenterer en myk, organisk og levende frasering. Noe som kan passe ypperlig i den italienske retorikken er å vokse på enkelttoner, for å gjøre dem intensive. Davidsen gjør mye av dette, og det fungerer greit nok, men jeg føler iblant at det går på bekostning av den overlegne fraseringen hun alltid har i det tyske repertoaret. For øvrig faller hun ikke i denne fellen i Ave Maria, som er litt av en prestasjon.

Davidsen synger også Leonoras Pace, pace, mio Dio fra Verdis Skjebnens makt.

Endelig hjemme

Når platen avsluttes med Wagners Wesendonck-lieder føles det som å komme hjem. Selv om disse er intime og små i uttrykket, griper Davidsen an dem med en selvfølgelighet som gjør at jeg puster ut og legger merke til at skuldrene har vært heiset frem til nå. Det tyske språket ligger så perfekt i hennes munn, og Wagners musikalske vendinger passer Davidsens musikerpersonlighet helt perfekt.

Repertoaret er jo likevel ikke det store som krever at Davidsen plukker frem det mest dramatiske i sin stemme. Heller er dette Wagner på sitt mest intime. Bokstavelig er det jo intimt, fordi dette er sanger til tekster av hun som muligens var hans elskerinne, som uansett var hans muse, men det er også intimt fordi musikken ble skrevet for sang og klaver, de er små i både format og dynamikk, og orkestreringen fra Felix Mottl (Wagner har orkestrert den siste sangen) ligner ikke Wagner på sitt mest pompøse.

Englelikt

Helt fra første tone setter hun karakteren. I en sang som beveger seg fra himmel til jord gjennom engler tegner Davidsen det eteriske med sin klang. Hun gjør det med en frasering som overbeviser hele veien. Der musikken får litt mer retorisk fremdrift former hun fremdriften subtilt slik at språkets klanglige og rytmiske kvaliteter ytes rettferdighet.

I Stehe still, når musikk og tekst tegner «tidens brusende hjul, evighetens målestokk», er det sannelig mye bevegelse og Davidsen svever med letthet over orkesteret. Når hun mot slutten av sangen finner varme i de dype kvalitetene («Die Lippe verstummt…») er det med en urkraft slik at man kan føle Erdas nærvær (ok, Erda har et helt annet stemmefag, men poenget er at Davidsen kan brumme med kontraaltens vuggende varme (oi, «vuggende varme» ble nesten et stabreim)).

Slik kunne jeg snakket om de andre tre sangene også. Poenget er at Davidsen finner perfekte kvaliteter og er fullstendig hjemme i uttrykket. Dette sier jeg til tross for at jeg syns sangene som sådanne er problematiske. Jeg har aldri koblet meg på Mathilde Wesendoncks svulstige romantiske poesi. Også denne gangen bestemmer jeg meg for å gi den ytterligere en sjanse, men som vanlig stanger jeg hodet mot en vegg. Jeg leser gjentatte ganger, men verken hode eller hjerte skjønner hva det handler om.

Selv om Davidsen inspirerer meg til å gi poesien nok et forsøk, blir det til at jeg lytter til sang og orkester som musikk, som karakter, som uttrykk og følelse, uten at jeg helt konkret kobler det til detaljer i diktene. Resultatet fra Davidsen er en fabelaktig presentasjon av Wesendonck-liedene.

Mye å glede seg til

Ingen av mine kritiske bemerkninger i denne teksten får ses som grunnleggende kritikk mot verken Davidsen eller platen. Poenget er å føre en samtale om Davidsens stemme og musikken hun fremfører. Selv om jeg altså tenker det finnes andre måter å ta stilling til musikken hun fremfører er det en uutsigelig glede å høre henne, og det er bare å glede seg til neste plate. Og neste. Og neste. Og ikke minst, til den dagen hun endelig har vokst seg inn i rollene som Brünnhilde og Isolde. I mellomtiden er det bare å fordype seg i de unike aspektene av Lise Davidsens unike kunstnerskap som hun presenterer på sin andre plate.

Post scriptum

Min kollega i Klassekampen/Musikkmagasinet, Egil Baumann, hadde et interessant poeng: «Jeg har ofte tenkt på hva en dirigent som Christian Thielemann, en av samtidas ledende Wagner- og Strauss-dirigenter, kunne bidratt med her.» (Klassekampen 29/3, 2021). Tenk om Davidsen fikk synge med noen som kan faget like godt som henne!

Et annet poeng å diskutere, som kollega Eystein Sandvik i NRK påpekte, er at platen har knitrelyder som til og med kan høres ut som sprekker i lyden (12/4, 2021). Dessverre har han rett, og jeg må konkludere med at Decca har slurvet. Hør eksempelvis Im Treibhaus ved 0.48-0.50 eller 1.38-1.40. Sandvik peker konkret til ordet «glorie» i sangen Träume. Det må likevel sies at lydene er ekstremt subtile, og jeg har vært i dialog med flere erfarne lyttere med supre lydanlegg som ikke hører knitringen.

4 kommentarer

  1. Kjære Magnus, takk for nok en fin og nyansert omtale – og så kritisk du er ! Selv om det altså ikke er «grunnleggende kritikk verken mot Davidsen eller platen».
    Jeg føler meg herlig naiv som bare nyter og nyter og slipper å vurdere og bare tar inn med glede :). Takk for den!
    M.

    1. Takk for at du smitter med naiv lytting. Lytting er en ferdighet, og det viktigste å ha med seg er hjertet. Hurra for naiviteten!

  2. Det er lett å være enig i at Lise Davidsen overgår det meste, Det samme må sies om Magnus Anderssons evne til å skrive plateanmeldelser som gir oss lyst til å,lytte. Du er den mest seriøse musikkanmelder i Norge i dag. Har lyst til å kommentere innvendinger om tekniske feil på platen. Ja, den har et maxpunkt på bare 0,25 db under maxpunkt og dette kan genere overstyring i enkelt konvertere.. Jeg har sjekket dette ganske inngående med gode venner med toppanlegg og ditto hørsel, og deres, og min, konklusjon er at det ikke høres kntring på de anviste passasasjer på våre anlegg. . Uansett er dette en marginal diskusjon når Lise Davidsen gir oss en slik himmelsk dimensjon med sin tolkning., Igjen, tusen takk for en anmeldelse til å bli klok av.

    1. Det var da generøse ord. Takk! Og det er en rar greie dette med lyden. Vi burde samle alle våre anlegg og ører for å sjekke det hele. Eller, vi kan velge å lytte til den suverene Davidsen og bare nyte musikken. Tror jeg går for det siste.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!