Fra flatt til fantastisk

Platecover for Prokofiev, symfonier 1-3 med Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester

Prokofiev: Symphonies Nos 1 ‘Classical’, 2, 3

Bergen Filharmoniske Orkester
Andrew Litton (dirigent)

BIS, 2020

Tidligere sjefdirigenten Andrew Litton

Andrew Litton fratrådte posisjonen som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester i 2015, en stilling han hadde helt fra 2003. Litton er fremdeles æresdirigent for orkestret. Innspillingene av Prokofjevs tre første symfonier ble gjort i 2015 og 2017, og ble gitt ut i løpet av høsten 2020.

Jeg satte stor pris på å høre noen konserter med Litton under hans tid som sjef. Som dirigent er han energisk og får med seg orkestret gjennom sin sterke vilje. Detaljene manglet imidlertid altfor ofte, tolkningene ble for grove, og langt før 2015 var det klart at han ikke bidro til å utvikle orkestret.

Min skeptiske innledning trenger ikke å bety at jeg har disset denne utgivelsen på forhånd. Jeg kan allerede nå avsløre at kvaliteten på det han presterer avhenger av hvor godt de enkelte symfoniene passer hans personlighet.

Ikke nok Haydn

På bakgrunnen jeg tegnet opp kan man jo ikke forvente at Prokofjevs Første symfoni, den såkalt «Klassiske», skal være noe særlig tess under Littons ledelse. Den er lett, spretten, teksturene er tynne, og musikken krever en lesing av partiturets detaljer med forstørrelsesglass. Dessverre svarer han til forventningene.

Tolkningen begynner for så vidt med et formidabelt og dramatisk smell, men deretter mangler det retoriske arbeidet i symfonien som er inspirert av Haydn. Jeg tenker at Haydn må bli enda mer Haydn når han blir sett på gjennom Prokofjevs neo-klassisistiske briller drøye århundret etter at Papa  døde. Littons tolkning klinger som en standardisert halv-elegant klassisisme.

Sånn fortsetter det. Akkompagnementet i andre sats mangler den skjeve rytmikken som kunne fått melodien noe interessant å spille mot. Gavotten groover ikke nok, men blir mest en tung affære og i sistesats kunne Litton kanskje kommet unna med det slappe retoriske arbeidet dersom presisjonen og skarpheten i orkestret var i verdensklasse. For all del, de spiller definitivt imponerende, men dette er ikke musisering i verdensklasse.

Littons temperament

Første symfonien passer helt enkelt ikke Littons temperament, men det stiller seg helt annerledes med den andre. Med skjærende messingklanger setter umiddelbart en intens karakter inn. Dette er hardtslående tut-og-kjør-musikk, og kanskje kravene til variasjon i artikulasjon er mindre her (selv om satsen skal spilles Allegro ben articulato). Det Litton gjør er mer enn nok for å skape retning og spenning, og han holder på intensiteten fra ende til annen.

En inspirasjonskilde for denne symfonien er Beethovens Klaversonate, op. 111. Formen er lik som hos Beethoven ved at begge verkene er skrevet i to satser. Den første mangler for så vidt den rolige innledningen fra Beethoven-sonaten, men det er hardtslående så det holder hos begge. Hos Prokofjev er det imidlertid ikke på Beethovens premisser, men dette er skapt av den Prokofjev vi kjenner enda bedre enn neo-klassikeren, nemlig den som er preget av musikken han møtte i Paris, som Honeggers Pacific 231.

Prokofjevs to satser har også omtrent samme proporsjoner som Beethovens op. 111. Det er andresats som er lengst og førstesats fungerer som en omfattende innledning til hovedsatsen, nemlig variasjonssatsen.

Introversjon og dramatikk

Andresatsen begynner introvert, og selv om vi nå beveger oss ned på et finstemt arbeid er dette noe Litton behersker langt bedre enn detaljene i Den klassiske symfonien. Generelt går det her i romantiske linjer og bølger, som ligger godt under Littons taktstokk. Han overbeviser også med teksturene i orkestret. Når dette er sagt er det alltid mer å hente, så jeg tror musikken kunne få et ytterligere liv dersom den ble spilt med noe større retorisk bevissthet. Orkestret presterer likevel så godt at jeg gjerne vender tilbake til innspillingen.

I den fjerde variasjonen hører vi virkelig god klangbehandling fra Littons side. I utgangspunktet er musikken her skrevet i duse farger. Litton får fargene til å forandres rolig, og det er sublimt skjønt hver gang et soloinstrument bryter igjennom klangflatene. Jeg tenker imidlertid at de noe mer intensive avsnittene blir for svulstige hos Litton, med litt for mye vibrato og klang. Nettopp dette er hva som ligger i Littons dirigentpersonlighet, men her tenker jeg at more blir less.

Dramatisk sett avsluttes satsen som hos Beethoven med at musikken renner ut i sanden. Det blir gjort med Littons beste klangbehandling der musikkens fremdrift ikke ligger i melodisk utforming, men i farger som stadig blir gjort mørkere til vi ikke lenger kan se musikken foran oss.

Tradisjonelle former

Prokofjevs Tredje symfoni ligner stilistisk på den andre, men formmessig er den helt annerledes strukturert. Vi har her å gjøre med en tradisjonell symfoni i fire satser. Uttrykket er imidlertid deprimerende. Her stables skjærende klanger og dissonanser, alt innenfor rammen av en utvidet c-moll, på hverandre i en dramatisk tragedie. Littons personlighet og det han har å gi gjennom orkestret passer fremdeles perfekt for uttrykket.

Likevel, fra et helt personlig perspektiv må jeg si at jeg ikke kobler meg på denne symfonien like godt som den andre. Visstnok skal den tredje være noe mer populær, og Andrew Huth, som skrevet programteksten, mener at det har å gjøre med den konvensjonelle formen. Jeg lurer imidlertid på om den Andre symfonien i mine ører fremstår som mer stringent og konsentrert. Eller så spiller vel ikke orkestret like levende i Tredje symfonien, sånn at jeg ikke får til å bli venn med verket.

Jeg ser poenget med å programmere Prokofjevs tre første symfonier på samme plate, men jeg ønsker at de hadde holdt Den klassiske utenfor. I så fall kunne jeg konkludert med at utgivelsen viser Litton fra sitt beste og at orkestret leverer orkesterspill på høyt nivå. Nå blir imidlertid konklusjonen at platen er ujevn.

5 kommentarer

  1. Interessant. Jeg er enig i dine konklusjoner, men av og til tar det meg hvor (u)mottakelig jeg selv er for ulike tolkninger til ulike tider på døgnet og egen dagsform. Vil inntrykket av 1 symfoni, og forsåvidt også nr 2, bli det samme etter hver lytting? Kanskje fungerer nr 1 utmerket som nattmusikk? Et typisk eksempel er plater som kommer ut på nytt og som plutselig for god anmeldelse fra kritikere som var mindre begeistret da platen kom ut for kanskje ti år siden. Vil du gi noen tanker omkring denne «problemstilingen»?

    1. Meget interessant spørsmål, Svein. Jeg tenker at dersom en kritiker helt og fullt kan jobben sin vil anmeldelsene bli relativt like. Min oppgave er å sette fingeren på hva som står på spill i tolkningen. Jeg bør ha fagkunnskap og tilstrekkelig med lytteerfaring for å kunne gjøre dette, og det bør jeg kunne gjøre uten å la dagsformen påvirke meg.
      Når det er sagt vil dagsformen selvfølgelig påvirke. Ideelt sett påvirker den ikke beskrivelsen av tolkningen, men dagsformen påvirker hvordan jeg blir berørt. Hva gjelder 1. symfonien her tviler jeg på at jeg ville likt den om natten eller ved noe tilfelle. Det retoriske arbeidet er ok, men det er ikke godt nok.
      På den andre siden kan jeg tenke meg noen vanskelige tilfeller. Jeg husker at jeg skrev utrolig godt en om pianist som heter Sergio Tiempo. Bare husker at han var en eksentriker, og jeg likte virkelig en som tok stilling så sterkt. Så kom han til Oslo, og hans fakter var fullstendig bløffmakeri. Jeg ble så sint at jeg måtte gå før første avdeling var ferdig (og hvis hukommelsen ikke svikter meg nektet Morgenbladets redaksjon å publisere min anmeldelse fordi jeg ikke hadde lyttet til hele konserten). Nå var jo dette to forskjellige hendelser (en plate og en konsert), men jeg tenker at de burde hatt noe felles.
      Jeg tenker likevel at dette er en anomali og at jeg stort sett ville kommet til samme konklusjoner i mine anmeldelser uansett når jeg lytter, selv om effekten på meg som følende menneske vil være ulikt avhengig av dagsformen. Hva tenker du om dette?

  2. Takk for utfyllende svar. Jeg synes du absolutt har et faglig sterkt grunnlag for å kunne vurdere et stykke og en innspilling på samme måte fra gang til gang, akkurat som min bakgrunn som journalist bør kunne gi bra tekster uavhengig av dagsform. Men jeg tenkte nok mer på at den følelsemessige mottakelsen kan være avhengig av dagsformen. Jeg har diskutert dette ganske grundig med pianisten Garrick Ohlsson, som har revurdert sin oppfatning av flere innspillinger han har gjort. Uansett, musikk er spennende og Bergen Filharmoniske Orkester, særlig under dagens dirigent Gardner, har levert mange fremragende konserter/innspillinger som jeg har fått gåsehud av. Takk for at du gir leserne så bra informasjon om konserter og plateinnspillinger. Snx.

    1. Det er definitivt et godt poeng med at den følelsesmessige dagsformen påvirker, og selv om jeg har et intersubjektivt ideal, der jeg burde kunne bli enig med meg selv og andre erfarne lyttere om hva vi hører, vil jeg selvfølgelig oppleve det jeg hører som meget forskjellig. Og dette vil påvirke hva jeg mener.
      Nå kom jeg på et ganske godt eksempel. Glenn Gould som spiller Mozart. Det er hardt, helt uten rubato og tempi er rare. Første gang hatet jeg det. Nå setter jeg stor pris på det. Vurderingen er helt forskjellig, men beskrivelsen av hvordan han spiller er lik. Kritikken skal imidlertid ikke bare handle om beskrivelsen. Kritikken skal ta spranget fra beskrivelse til vurdering. Og dette spranget kan se forskjellig ut avhengig av dagsform.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!