Fra flatt til fantastisk

Tidligere sjefdirigenten Andrew Litton

Andrew Litton fratrådte posisjonen som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester i 2015, en stilling han hadde helt fra 2003. Litton er fremdeles æresdirigent for orkestret. Innspillingene av Prokofjevs tre første symfonier ble gjort i 2015 og 2017, og ble gitt ut i løpet av høsten 2020.

Jeg satte stor pris på å høre noen konserter med Litton under hans tid som sjef. Som dirigent er han energisk og får med seg orkestret gjennom sin sterke vilje. Detaljene manglet imidlertid altfor ofte, tolkningene ble for grove, og langt før 2015 var det klart at han ikke bidro til å utvikle orkestret.

Min skeptiske innledning trenger ikke å bety at jeg har disset denne utgivelsen på forhånd. Jeg kan allerede nå avsløre at kvaliteten på det han presterer avhenger av hvor godt de enkelte symfoniene passer hans personlighet.

Ikke nok Haydn

På bakgrunnen jeg tegnet opp kan man jo ikke forvente at Prokofjevs Første symfoni, den såkalt «Klassiske», skal være noe særlig tess under Littons ledelse. Den er lett, spretten, teksturene er tynne, og musikken krever en lesing av partiturets detaljer med forstørrelsesglass. Dessverre svarer han til forventningene.

Tolkningen begynner for så vidt med et formidabelt og dramatisk smell, men deretter mangler det retoriske arbeidet i symfonien som er inspirert av Haydn. Jeg tenker at Haydn må bli enda mer Haydn når han blir sett på gjennom Prokofjevs neo-klassisistiske briller drøye århundret etter at Papa  døde. Littons tolkning klinger som en standardisert halv-elegant klassisisme.

Sånn fortsetter det. Akkompagnementet i andre sats mangler den skjeve rytmikken som kunne fått melodien noe interessant å spille mot. Gavotten groover ikke nok, men blir mest en tung affære og i sistesats kunne Litton kanskje kommet unna med det slappe retoriske arbeidet dersom presisjonen og skarpheten i orkestret var i verdensklasse. For all del, de spiller definitivt imponerende, men dette er ikke musisering i verdensklasse.

Littons temperament

Første symfonien passer helt enkelt ikke Littons temperament, men det stiller seg helt annerledes med den andre. Med skjærende messingklanger setter umiddelbart en intens karakter inn. Dette er hardtslående tut-og-kjør-musikk, og kanskje kravene til variasjon i artikulasjon er mindre her (selv om satsen skal spilles Allegro ben articulato). Det Litton gjør er mer enn nok for å skape retning og spenning, og han holder på intensiteten fra ende til annen.

En inspirasjonskilde for denne symfonien er Beethovens Klaversonate, op. 111. Formen er lik som hos Beethoven ved at begge verkene er skrevet i to satser. Den første mangler for så vidt den rolige innledningen fra Beethoven-sonaten, men det er hardtslående så det holder hos begge. Hos Prokofjev er det imidlertid ikke på Beethovens premisser, men dette er skapt av den Prokofjev vi kjenner enda bedre enn neo-klassikeren, nemlig den som er preget av musikken han møtte i Paris, som Honeggers Pacific 231.

Prokofjevs to satser har også omtrent samme proporsjoner som Beethovens op. 111. Det er andresats som er lengst og førstesats fungerer som en omfattende innledning til hovedsatsen, nemlig variasjonssatsen.

Introversjon og dramatikk

Andresatsen begynner introvert, og selv om vi nå beveger oss ned på et finstemt arbeid er dette noe Litton behersker langt bedre enn detaljene i Den klassiske symfonien. Generelt går det her i romantiske linjer og bølger, som ligger godt under Littons taktstokk. Han overbeviser også med teksturene i orkestret. Når dette er sagt er det alltid mer å hente, så jeg tror musikken kunne få et ytterligere liv dersom den ble spilt med noe større retorisk bevissthet. Orkestret presterer likevel så godt at jeg gjerne vender tilbake til innspillingen.

I den fjerde variasjonen hører vi virkelig god klangbehandling fra Littons side. I utgangspunktet er musikken her skrevet i duse farger. Litton får fargene til å forandres rolig, og det er sublimt skjønt hver gang et soloinstrument bryter igjennom klangflatene. Jeg tenker imidlertid at de noe mer intensive avsnittene blir for svulstige hos Litton, med litt for mye vibrato og klang. Nettopp dette er hva som ligger i Littons dirigentpersonlighet, men her tenker jeg at more blir less.

Dramatisk sett avsluttes satsen som hos Beethoven med at musikken renner ut i sanden. Det blir gjort med Littons beste klangbehandling der musikkens fremdrift ikke ligger i melodisk utforming, men i farger som stadig blir gjort mørkere til vi ikke lenger kan se musikken foran oss.

Tradisjonelle former

Prokofjevs Tredje symfoni ligner stilistisk på den andre, men formmessig er den helt annerledes strukturert. Vi har her å gjøre med en tradisjonell symfoni i fire satser. Uttrykket er imidlertid deprimerende. Her stables skjærende klanger og dissonanser, alt innenfor rammen av en utvidet c-moll, på hverandre i en dramatisk tragedie. Littons personlighet og det han har å gi gjennom orkestret passer fremdeles perfekt for uttrykket.

Likevel, fra et helt personlig perspektiv må jeg si at jeg ikke kobler meg på denne symfonien like godt som den andre. Visstnok skal den tredje være noe mer populær, og Andrew Huth, som skrevet programteksten, mener at det har å gjøre med den konvensjonelle formen. Jeg lurer imidlertid på om den Andre symfonien i mine ører fremstår som mer stringent og konsentrert. Eller så spiller vel ikke orkestret like levende i Tredje symfonien, sånn at jeg ikke får til å bli venn med verket.

Jeg ser poenget med å programmere Prokofjevs tre første symfonier på samme plate, men jeg ønsker at de hadde holdt Den klassiske utenfor. I så fall kunne jeg konkludert med at utgivelsen viser Litton fra sitt beste og at orkestret leverer orkesterspill på høyt nivå. Nå blir imidlertid konklusjonen at platen er ujevn.