«Hør forskjellen»
I serien «Hør forskjellen» snakker jeg i detalj om tolkningsvalg som utøvere gjør. Disse tekstene er arbeidstekster, dvs. du må lese, lytte, lese igjen og lytte igjen. Tekstene er i beste fall kjedelige, i verste fall meningsløse, å lese med mindre du også velger lytte etter det jeg snakker om.
Min erfaring er at alle som prøver, og legger litt tid og anstrengelse i å lære om tolkning kan begynne å høre store forskjeller mellom utøvere. Lytting er et håndverk, og jo mer energi vi bruker på det, desto rikere blir vår erfaring, og desto mer kompleks blir musikken.
Mahlers fjerde med Mengelberg
Jeg kan ikke tenke meg en bedre begynnelse på en artikkelserie som denne enn å ta utgangspunkt i Willem Mengelbergs unike tolkning av Mahlers Fjerde symfoni fra 1939. Mahler uttrykket stor beundring for Mengelberg (1871-1951). Denne tolkningen setter jeg opp imot tolkningen til Bruno Walter (1876-1962) fra 1952. Walter var på mange måter Mahlers foretrukne dirigent, og det var Walter som urfremførte Mahlers Niende symfoni.
Begge disse hadde altså direkte kontakt med komponisten. Mahler likte dem begge, men deres tolkninger er likevel vesensforskjellige. Det er også interessant at de dirigerer samme orkester, nemlig Concergebouw-orkestret i Amsterdam.
Her er mange interessante spørsmål som jeg ikke vil diskutere, som spørsmålene om autentisitet og hvordan de to dirigentene plasserer seg i et større perspektiv der de relaterer til tolkningstradisjoner og andre musikere. Jeg vil isteden bare prøve å lytte innover i klangen slik at vi virkelig kan sette pris på forskjellene og mulighetene som ligger i Mahlers musikk.
Forskjellig følelse for tid
Hør hvordan Walter og Mengelberg setter an tiden. Walter begynner helt regelmessig. Mengelberg bruker derimot litt tid på å la musikken gradvis komme i gang gjennom å akselerere inn i tempo. Selve materialet i begynnelsen av symfonien er regelmessige bjeller sammen med fløyter, og er du som meg assosierer du sikkert lyden til en ferd med hest og slede.
Disse to gir musikken helt forskjellige følelser av tidens gang. Hos Walter er det som vi kommer inn i noe som allerede har begynt, som om sceneteppet går opp og vi ser en slede som allerede er i bevegelse. Hos Mengelberg står sleden stille når sceneteppet går opp, og vi får lov til å være med den når den blir satt i bevegelse.
Valget av fleksibel eller mer flytende/statisk tid forfølger musikken utover i verket. Walter kjører på uten store fakter, og i tredje takt, når fiolinene kommer inn (0:08), lar han dem spille «Etwas zurückhaltend», noe tilbakeholdt, som Mahler skriver. Men det er så lite at du knapt nok hører det. Med en rytmisk sett så direkte innledning mener jeg at Walter legger opp til at hans tolkning ikke skal handle primært om musikalsk tid, men om alt det andre, om instrumentering, om klangfarger, om artikulasjon, om melodiføring, etc.
Drastiske valg
Hør så Mengelberg. Han gjør to drastiske ting allerede i de første taktene. Etter at akkompagnementsfiguren med bjeller og fløyte er blitt gjentatt åtte ganger (en takt, fram til 0:07), kommer to fløyter inn med en enkel melodi. En halv takt senere tar klarinetten plass i partituret. Disse to instrumentene gjør et stort ritardando, langt før partituret sier noe om å holde tilbake tempoet.
Dessuten får jeg det ikke til å stemme at de spiller sammen. Altså, for meg klinger det som om fløyte og klarinett holder hver sin tid, og disse tidene er ikke synkronisert, verken med hverandre eller med akkompagnementet. Dette gjør at det selvstendige og individuelle ved stemmene understrekes, og det er dessuten nærmest som om tidsfølelsen går i oppløsning, som om du er i ferd med å falle i dyp søvn og snart skal våkne opp sammen med Alice i Eventyrland.
Mengelberg sier med dette tydelig at hans tolkning skal handle nettopp om tid. Tiden vil bli hans uttrykksmiddel for å tegne musikkens struktur, for å vise frem spennende dissonanstoner, skape fraser, etc. Og dette hører vi allerede før de herlige fiolinene kommer inn i opptakt til takt tre (0:12), der tiden nærmest stopper opp i en meditasjon over fiolinklangens skjønnhet.
Tiden spiller sin rolle
Disse to tidsfølelsene spiller seg ut i resten av verket. Fra takt fire, etter fiolinene kom inn, går Walter igjen ganske rett forover i musikken (0:10). Akkompagnementet (i strykerne fra annenfiolin og nedover) til melodien (som ligger i førstefiolinen), skaper fremdrift samtidig som den uttrykker en slags spretten eleganse. Hos Mengelberg er derimot hele melodiføringen søkende, og akkompagnementet er også søkende og forsiktig (0:17).
Mengelberg lager så accelerando frem til treblåserne (klarinett og fagott) legger regelmessige åttendedeler som akkompagnement (0:27). Dette kan gjerne sammenlignes med innledningen, som jo også besto av åttendedeler (men med forslag før hovedtonen). Til tross for likhetene mellom åpningstonene og disse gjentagelsene etter 0:27 blir karakterene helt forskjellige. Her, der klarinett og fagott akkompagnerer (0:27), blir det staselig og samtidig spenstig. I begynnelsen av satsen er uttrykket derimot søkende og jeg opplever tiden som kald – hvis man kan si det sånn. Rytmisk har vi med to forskjellige verdener å gjøre. I begynnelsen var det søkende og stoppet så helt opp. Etter 0:27 driver derimot musikken frem uten stans. Det blir rytmisk lekent, med melodi i dype strykere, som klangen av en dansende elefant.
Walter holder derimot mer samme tempo både før og etter klarinett og fagott begynner å akkompagnere (0:20). Det betyr imidlertid ikke at uttrykket blir statisk eller uten variasjon. Forskjellene i karakter kommer av hvordan Walter jobber med artikulasjon. Du hører det tydelig fra 0:20. Heller enn at det går raskere er det en tidsfølelse «innad» som er forskjellig. Den kommer av at Walter jobber med vekt, med tunge og lette toner, og med korte og lange toner: Musikken går fra legato- til stakkatokarakter, og uttrykket blir helt annerledes.
Og hør så hornmelodien som kommer 0:28. Her handler det ikke bare om å strekke ut melodien med bredt legato. Han slår også ned på tempo ørlite, nesten ikke merkbart, for å lage en varm karakter.
Mengelberg vs. Walter
Nå har jeg bare snakket om de første elleve taktene av de to dirigentenes tolkninger. Men det er nok for å gi en nøkkel til hva som står på spill kunstnerisk hos de to. Allerede i det Mengelberg nøler med sin første åttendedel og Walter lar akkompagnementet gå med tilnærmet regelmessighet, så har de lagt grobunnen for sine forskjellige måter å tenke tid.
Generelt blir karaktertegningene skarpere hos Mengelberg. Han får til raske skift med store kontraster, og Mahler blir nærmest oppstykket – et ord som blir sagt i beste mening – sånn at musikken nesten fremstår i et modernistisk tonespråk der kastene mellom utsagn kan gå utrolig raskt. Samtidig beholder han jo romantikkens fleksible måte å omgås tiden, de lange linjene og svulstige rubati, noen ganger på grensen til vulgære.
Mengelberg tar seg jo så store friheter at han ofte går langt utenfor hva Mahlers partitur tilsier. Men i mine ører gjør han det hele med en kunstnerisk sett helt overlegen stil, og måtte jeg velge mellom disse to er det uten tvil Mengelberg jeg ville tatt med meg for å studere mulighetene i et partitur hos Mahler. Andre syns at Walters mer nøkterne lesning av teksten er å foretrekke.
Hva syns du? Hører du tolkningene på samme måte som jeg gjør? Og hvilken innspilling liker du best?
