Hva jeg ikke skrev om denne uken

Platecover, Jurowski, Mahler, Das Lied von der Erde

Internasjonale plater

Jeg fikk beskjed om å skrive om noe internasjonalt til Klassekampen som kommer førstkommende mandag. Det er allerede mye norsk i avisen, og av forskjellige grunner rekker vi ikke å gå på Ultima denne uken. Selv om jeg syns vi har dekket Ultima altfor dårlig så lenge jeg har skrevet for Klassekampen, er det alltid en glede å løfte blikket utover til det internasjonale platemarkedet, og virkelig finne det beste av det beste.

Presset tenor ødelegger Mahlers Das Lied von der Erde

Platecover, Jurowski, Mahler, Das Lied von der ErdeMengden plater som kommer ut er enorm. Derfor bruker jeg ofte kritikker fra internasjonale kilder for å finne fram til godbitene. En slik er platen på Pentatone med Vladimir Jurowski, som tolker Mahlers Das Lied von der Erde. Selv om Jurowski er en dirigent jeg setter stor pris på så kommer jeg ikke særlig langt i lyttingen. Tenoren Robert Dean Smith må nemlig presse stemmen hardt for å gjøre seg hørt, og hans vibrato er så kunstferdig at jeg ikke vet hva jeg skal si uten å behandle ham helt respektløst. Han klinger ikke bare slik i sterke avsnitt, men også i de svake avsnittene. Derfor går denne platen på den elektroniske skraphaugen. Det ville vært umulig for meg å prøve å lytte «rundt» ham, slik at jeg kanskje kunne fått noe ut bare av Jurowski, orkestret og Dame Sarah Connolly. Så, jeg måtte bare konkludere med at denne platen ikke fortjener spalteplass i en norsk avis.

En ikke-fortalt historie om Mahler

Jeg hadde sett fram imot å skrive godt om Jurowski og ikke minst å fortelle om at det faktisk ikke bare er Berlinfilharmonien som spiller fremragende i den tyske hovedstaden – det er altså Sinfonieorchester Berlin som spiller.

Og jeg hadde sett fram imot å reflektere over den tette koblingen hos Mahler mellom musikk og tekst. Hos Mahler er musikken nærmest er en klingende filosofisk utlegning, en kjærlighetsfull tegning av livets alle fasetter.

Jeg lurte også på om jeg skulle tenke over hele Mahlers produksjon. Altså, er det ikke sånn at man nesten kunne tro at han planla hele sin produksjon før han begynte? Jeg tenker på hvordan han begynner med det erkeromantiske temaet «vandring», i Lieder eines farhenden Gesellen, som er det første verket av betydning han skrev. Og hvordan han så bygger videre sin første symfoni på denne sangsyklusen.

Og hvordan han ser til tyske sagn som grunn til de første fire symfoniene, og jeg kunne sikkert funnet en tråd gjennom alle verkene, der han først møter verden med ungdommelig nysgjerrighet og snakker om himmel, oppstandelse og transcendens, samtidig som han alltid har en hang til å tematisere døden. Og alt ender i utslokkingen, i den lange meditasjonen over døden, over hans egen død, i den Niende symfonien.

Jeg hadde lyst til å si noe om at til tross for Mahlers til tider relativt detaljerte programmer var han primært komponist. Han var en filosof i klang, og kanskje han dermed fikk sagt noe ordene ikke kunne. Til sist ønsket jeg å relatere både hangen til å arbeide med ord og interessen for død til Das Lied von der Erde. Men, jeg fikk ikke skrive den artikkelen, så disse tankene må jeg vente med å utvikle.

Kritikere jeg har vanskelig med å respektere

En annen artikkel jeg heller ikke skal skrive ville bestått av et sleivspark til kritikere jeg syns fortjener det. Tingen er at innspillingen jeg nettopp disset er hyllet i flere aviser og tidsskrift, av internasjonale kritikere som burde vite bedre. Hører de ikke hva jeg hører? Eller er det noe jeg har misforstått? Hvis det er noe ved meg så gir deres anmeldelser dessverre ikke noen nøkler til hvordan jeg skal høre storheten ved tolkningene.

Platecover for Mahlers Syvende symfoni med Vänskä og Minnesota OrchestraMer Mahler

Jeg går så til Osmo Vänskä, og hans Mahler-serie med Minnesota Orchestra. Det er den syvende som er den siste ut i rekken. Og etter noen få toner har han fått kroken inn i munnen på meg, og jeg er fristet til å bite. Tenorhornet som spiller innledningen har antydning til en vibrato som fører tankene til Mravinskijs tolkninger med Leningrads symfoniorkester. Det er en varm klang som knapt nok blir hørt i disse dager. Dessuten er de skarpe punkteringene utrolig lekre.

Når så de andre instrumentene kommer inn med samme tema skal det sies at punkteringene ikke er notert like skarpe i partituret. Likevel, det faller sammen fullstendig på det rytmiske planet til noe nærmest meningsløst. Og Vänskä behersker ikke skiftene mellom karakterer. Noe av det rolige blir helt uten fremdrift, og jeg bestemmer meg for at dette heller ikke får plass i Klassekampen førstkommende mandag.

Denne innspillingen aktualiserer virkelig at hver ny tolkning alltid står opp imot hele historien av tolkninger. Når jeg hører en ny innspilling av Mahlers syvende, gjør jeg det på bakgrunn av mine referanseinnspillinger. Disse har smeltet sammen som mulige tolkningsmuligheter i min indre hørsel, og når en tolkning ikke møter spørsmålene jeg er vant til å høre besvart gjennom klang, da er det rett og slett ikke interessant å høre på.

Symfoniene til Charles Ives

Jeg liker amerikansk musikk. Jeg digger forsøket på å lage en egen tradisjon, og ikke minst en egen avantgardisme uten den europeiske tyngende musikkhistorien i bagasjen. Charles Ives er jo i dette perspektivet en utrolig fascinerende komponist, som skrev helt spinnville ting langt foran sin tid, og han gjorde det helt alene, uten et avantgardemiljø rundt seg. Jeg lurte også på om jeg skulle sette Ives opp mot Mahler, fordi Ives skrev sine tre første symfonier på slutten av 00-tallet. Den fjerde og siste symfonien begynte han å skissere rundt 1910, og alt dette overlapper jo med Mahlers kompositoriske virke. Kontrasten mellom Mahler og Ives er så slående at jeg gjerne kunne gjort et historisk poeng ut av dette.

Platecover for komplette symfonier av Charles Ives med Gustavo Dudamel og LA PhilMen for at det skal bli kritikk ut av en plate må tolkningen være på plass. Her er det Gustavo Dudamel som står foran sitt eget Los Angeles Philharmonic. Jeg begynner å lytte til den idylliske fjerdesatsen i den fjerde symfonien, men Dudamel får ikke til å forme melodiene med nok omhu. De små vendingene klinger platt og jeg kan ikke helt følge de lange spennende som Ives har bygget inn i partituret sitt.

Jeg prøver meg på den andre satsen i samme symfoni. Den er noe av det mest utrolige som noensinne er blitt skrevet. Satsen er titulert Comedy, og jeg husker å ha lest en gang at en grunnleggende musikalsk erfaring for Ives var der han sto mellom to blåseorkestre som gikk mot hverandre. De spilte sine egne ting og kakofonien var like kaotisk som øredøvende.

Kanskje husker jeg dette feil, men det er uansett en god historie, og Comedy er komponert som om satsen prøver å beskrive denne opplevelsen. For å få orkestrets forskjellige deler til å spille helt selvstendig opp imot hverandre bør man bruke (minst en) hjelpedirigent. Jeg har ikke sjekket hvorvidt Dudamel tok hjelp fra noen eller ikke. Uansett hva han har valgt så svinger ikke musikkstilene i Comedy nok. Dette blir helt enkelt kjedelig blåseorkestermusikk. Dermed bestemmer jeg meg for å heller ikke skrive om denne platen.

Luigi Dallapiccola

Til sist ble det at jeg skrev om Luigi Dallapiccolas enaktsopera Il prigioniero. Det var et virkelig godt bekjentskap å gjøre, som du kan lese mer av i Klassekampen/Musikkmagasinet førstkommende mandag.

Her og nå håper jeg at du satte pris på å følge meg i en litt frustrerende arbeidshverdag, og jeg gleder meg til å få videreutvikle tankene jeg nevnt i denne artikkelen.

2 kommentarer

    1. Det er helt riktig. Takk! Jeg har bommet på det tidligere. Av en eller annen grunn føles det ikke som en andresats. Endrer det i artikkelen. Ellers: Jeg blir litt stolt og imponert av å ha så informerte lesere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!