Med stemme og cello
Cellisten Marianne Baudouin Lie må minst sagt føle seg hjemme i samtidsmusikken. I 2018 avsluttet hun PhD-perioden med et kunstnerisk utviklingsarbeid innenfor samtidsmusikk, og det blir mye nyere musikk når hun spiller i Alpaca Ensemble, Trondheim Sinfonietta og Trondheimsolistene. På denne platen sitter hun imidlertid helt alene foran mikrofonene, men høres likevel ut som et lite ensemble. Jeg tenker nå ikke primært på de alternative spilleteknikkene hun bruker, som skaper mer enn én ren lyd ad gangen, men jeg tenker på at fellesnevneren for verkene er at hennes stemme er integrert i komposisjonene. Det er altså ikke en som står ved siden av celloen på denne platen, men et ensemblespill Baudouin Lie gjør med seg selv. I tekstheftet peker dessuten Baudouin Lie på hvordan celloen iblant blir sett på som instrumentet som mest ligner menneskestemmen, og vi kan se utgivelsen som et forsøk å bygge bro mellom cello og stemme i hele deres brede klangspekter.
Prosjektet begynte i forbindelse med Norsk komponistforenings 100-årsjubileum, og nye bestillingsverk er nå kommet til. Med unntak av Ratkjes To F, har Baudouin Lie bestilt og urfremført verkene. Hun har dessuten skrevet tekst til Grenagers Ulvedrømmer og bidrar som som formgiver i hvordan materialet settes sammen i Sørlies Atlantis Lamento.
Fra en moders perspektiv
Først ut er amerikansk-nederlandske Ellen Lindquist, som til daglig holder til i Trondheim der hun både komponerer og underviser i komposisjon. Lindquist bruker folkemelodier og historier hun har fra media og venner som er flyktninger. Verket, Many Thousand Gone, vever sammen en amerikansk spiritual – verkets tittel – med Margrethe Munthes Vi har ei tulle.
Det begynner med en stille og skjønn melodi på celloen, der det nesten er vanskelig å få tak i grunntonene, fordi den spiller så kraftig på overtoner, som noen ganger slår ut i det lyse registret, og andre ganger finner fotfeste i mørke klanger. Disse klangene blir til tider langt mer komplekse, med raske løp over instrumentets strenger i et flerstemt spill, som både er basert på strengenes forskjellige toner, men også på hvordan de enkelte tonene splitter seg i klangen. Den grunnleggende stemningen er imidlertid ro og en kald skjønnhet.
Over dette synger Baudouin Lie ettertenksomme melodier, som om de kom fra en annen tid enn vår. Verket har et lett kontrasterende avsnitt midt i verket, der klangene bygger mer på klimprelyder. Helheten er en vakker opplevelse, der Lindquist gir cellisten mulighet til å lage lange linjer og spenn, som fenger gjennom hele de 15 minuttene verket varer.
Mellom jazz og samtidsmusikk
Komponisten Eirik Hegdal har nok en fot mer i jazz enn i samtidsmusikk, men noen ganger er jo sprangene likevel ikke store mellom disse sjangrene. De fire satsene i Concertino per violoncello et voce er basert på melodisk materiale, og det er ikke alltid enkelt å plassere en melodi i en sjanger, dersom man ikke har en større kontekst å relatere til. I den første, «Take 6», begynner cello med en tone som stemmen gjentar. Stemmen ligger så igjen på samme tone imens cello begynner å utvikle en melodi med sprang og akkordiske grep. Når cello blir sterk hører jeg faktisk ikke om stemmen forandrer tone under instrumentets klang, men der er alltid samme tone etter disse små utbruddene, noe som trekker intensiteten i verket tilbake til en rolig stemning.
Andre sats kan høres ut litt som en variasjon av det melodiske materialet fra første sats. Her er det mye mer imitasjon i stemmen, og til tider synger stemme og cello helt unisont.
I tredje sats synger Baudouin Lie et dikt av Umberto Saba, i en slags guttesopransakral stil, med lange og holdte toner og små melodiske intervaller.
Siste sats lar først cello stå i forgrunnen med en litt livligere sats. Så synger Baudouin Lie en gjentagende melodi, etter hva jeg kan høre, med små variasjoner i hvilke vokaler som blir sunget til forskjellige avsnitt av melodien, og med noe forskjellig cellomelodier.
Til tross for den store variasjonen har jeg litt vanskelig for å helt få grep om dette verket og hva jeg skal lytte til. Jeg føler ikke at den melodiske og formmessige utviklingen er like sterk som i åpningsverket.
En tapt verden
Stine Sørlies Atlantis Lamento tar utgangspunkt i myten om Atlantis, men hun ser også mer generelt til hvordan sivilisasjoner faller, og hvordan ideer kan reise seg etter en vesentlig kollaps. På den bakgrunnen har Sørlie skapt en klangverden helt ulik de to vi så langt har hørt. Klangene er stillferdige, men de er langt flere og mer vekslende enn i de andre verkene. Og stemmen brukes på en helt annen måte. Et eksempel kan være der pustelyder spiller inn mot «pustelyder» på celloen, som å spille med buen rett på instrumentets klangkropp eller å spille toner uten klang.
Stemmen leser også tekst, men det er uklart hvor viktig teksten er. De ganger en tekstlinje skinner igjennom gir det en god følelse av gjenkjennelse, og ordene kan være underfundige. De blir imidlertid brukt omtrent som med de nevnte pustelydene, altså, poenget later ikke til å primært være tekstformidling, men å bruke stemmen som klangkropp på en lignende måte som celloen.
Teksturen som helhet blir til tider kompleks, og noen ganger snakker Baudouin Lie i munnen på seg selv, så her har vi å gjøre med noen slags elektronikk. Jeg blir nysgjerrig på de enkelte klangene som kommer i verket, og lurer ofte på hva som skal komme rundt hjørnet.
Selv om jeg sier at det er stor variasjon på stemmeklangene og cellolydene er de også skrevet som beslektede karakterer. Verket er skrevet i en vakker tilbakeholdenhet, og kanskje det er litt som å se Atlantis gjennom en stille havoverflate, som lager et enhetlig uttrykk, men som kaster om på perspektivet, sånn at menneskene og klangene kommer litt hulter til bulter, og ibland oppå hverandre på en måte de ikke kan være plassert i rommet.
Fra dybden til allegro
Maja S.K. Ratkjes To F er det eneste verket på platen som ikke er bestilt og urfremført av Marianne Baudouin Lie. Det ble bestilt og urfremført av Tanja Orning.
Når komponisten selv er en stemmekunstner av rang, nærmest regner jeg med at dette blir platas høydepunkt. Det begynner interessant, med en knapt hørbar dyp tone, omtrent som fra en urdybde, litt som i åpningen av Also sprach Zarathustra. Den vokser langsomt, og fra denne ene tonen lager Baudouin Lie og Ratkje en variert og rik klang bare gjennom å variere strøkene, og ikke minst av å la forskjellige overtoner fremtre i klangen. Mot dette plystrer hun, og det hele blir som en kompleks utlegning av en relativt ukomplisert klangs meget komplekse sammensetning. Det er en form som føles organisk og som definitivt holder på min oppmerksomhet.
Verket har form som introduksjon og allegro, fordi hoveddelen som kommer etterpå er betydelig raskere. Denne er nesten gjennomgående skrevet som akkorder som brytes fra bunn til topp, og så tilbake, på celloens strenger. Over dette synger Baudouin Lie ah-lyder. Her syns jeg det er mye vanskeligere å følge med på utviklingen eller å helt vite hva jeg skal bli fascinert av. Det er ikke før avslutningen kommer at jeg helt spisser ørene. Der plukker hun figuren i stykker og eksempelvis lar akkordspillet bare stå igjen som hviskinger.
Musikal for én kvinne
Platens siste verk er en stilistisk nøtt. Ulvedrømmer kalles for «a one woman musical», og det begynner med trommemaskin og et komp der cellisten lar buen sprette mot strengene. Raskt blir det klart at alt ikke kan skje live, men det er flere lag der celli spiller over hverandre. Melodien er naivistisk, nesten som om Emil i Lønneberget skal dukke opp rundt hjørnet.
Hva musikalen handler om er ikke lett å si, i alle fall ikke i en setning eller to, men der teksten fremtrer tydelig er den gripende. I andre sats, «Tusler i natten» sier hun: «Det gjeld å ikke slå seg til ro med bevisstheten hva man kunne ha gjort, hvis man hadd’ prøvd», og noe senere: «Jeg sover under en haug med usorterte klær […] I natt kom ulvene tilbake. De er mørke. Og kommer lydløst nærmere for å ta meg.» Satsen består av snakkesang til lange toner. Uttrykket er skjærende og foruroligende, og jeg kan ikke annet enn å assosiere det til et personlig mørke, til angst og depresjon.
I «God tid» spiller i alle fall to melodier mot hverandre. Melankolsk, alene og skjærende. Så kommer trommemaskinen på igjen, og uttrykket skifter momentant fra noe jeg var på vei til å ta på ytterste alvor til, ja, jeg vet ikke helt hva. Er det banalt eller en dyp kritikk eller bare dypfølt? En kul effekt senere er at cello begynner å klinge som en bråkete hardrock-gitar.
I «Steppende musikalstjerne» blir alt overveldende. Det skal danses, men det blir bare kaos. Protagonisten fryser i tankene om alt som burde gjøres med trinnene. Og i bakgrunnen klinger gammeljazz. Det er lett å kjenne seg igjen i et lammende tankekaos.
Selv om platen inneholder verk av fem forskjellige komponister går et introvert og tilbakeholdent uttrykk gjennom platen som en rød tråd. Det kan ligge mye i møtet mellom stemme og cello, og musikken er ikke til å bli klok på av bare en gjennomlytting eller to.
