Mozart Lieder: Freundstücke

Ann-Helen Moen (sopran)
Liv Glaser (fortepiano, Walterkopi av McNulty)

Mozart: Tyske sanger

Simax, 2021

Meningsløst å skrive om sang igjen?

Det er rart å skrive om sang etter forrige ukes tekst. Ikke bare brukte jeg mye tid på å fordype meg i Lise Davidsens siste plate, men jeg var også i Trondheim for å skrive om hennes to konserter, én med Andsnes og én med TSO. Jeg tenkte flere ganger at etter disse opplevelsene blir det meningsløst å lytte til og å skrive om sang. Heldigvis var min skepsis mer et uttrykk for min begeistring for Davidsens fortreffelighet enn en resignasjon på sangkunstens vegne. Der er heldigvis så mange andre kvaliteter man kan lytte til enn Davidsens monumentale kraft.

Riktig for Mozart

Jeg har lenge hatt sansen for Ann-Helen Moen. På en stor operascene fremstår stemmen som slank, klar, og ikke minst med en uskyldig skjønnhet. Det siste gjør henne perfekt som eksempelvis Micaëla i Bizets Carmen, og jeg har tidligere skrevet meget positivt om henne i den rollen (Morgenbladet, tror jeg). Renheten i stemmen gjør henne også til en passende sanger for Mozart, som jeg tror er komponisten hun har sunget aller mest på operascener.

Også på denne platen er det Mozart som er tema, men formatet er lite og intimt. Sammen med Liv Glaser synger Moen 22 av Mozarts 30 sanger, publisert under tittelen Tyske sanger til å synge ved klaveret. Disse kan ses som forgjengerne til romantiske (tyske) lieder. Tekstene omhandler alt mellom himmel og jord, og naturlig nok betyr det at kjærlighet og naturens skjønnhet tar stor plass.

Glaser skaper helt spesielle forutsetninger for musiseringen på denne innspillingen. Hun spiller på en kopi av fortepianoet som Mozart kjøpte fra Anton Walter i 1782. Den 85 år gamle Glaser er blitt til noe av en autoritet på tidligmusikk, og her er hennes spillestil humoristisk, innfallsrik og nærmest rampete. Det passer perfekt til den folkelige og vulgære Mozart vi møter i sangene, samtidig som det er godt om plass for uttrykk av skjønnhet også.

Das Veilchen

La oss se nærmere på Das Veilchen (Fiolen), som med tekst av Goethe er en av de sanger som tar mest seriøs poesi i bruk. Det er vel mest Goethes navn som gjør at jeg kaller dette seriøst. Egentlig har vi å gjøre med erotisk fjas.

Das Veilchen handler om en fiol på engen. Den ser en hyrdinne komme, og blomsten ønsker den kunne være den vakreste i verden, slik at den kunne bli plukket og trykket til hyrdinnens bryst. Hun enser den imidlertid ikke, men bare tråkker rett over blomsten som dør i glede av at det var for hennes føtter.

Det jeg har mest lyst til å snakke om er hva Glaser gjør med akkompagnementet under teksten. Hun benytter nemlig muligheter som ikke finnes i moderne klaver, og jeg har for lengst blitt overbevist om at eldre instrumenter ofte ikke bare er annerledes, men rett og slett kunstnerisk sett bedre, enn moderne instrumenter.

I det korte forspillet får Glaser tegnet flere retoriske kontraster: Først et mykt legato, men likevel med en ørliten stillhet mellom opptakt og første slag. De sammenbundne tonene kan høres som varm strykerklang. Så en betoning som går både på dynamikk, men også på framheving gjennom en lignende liten pause. Så kommer flere «Mozart-sukk», altså tung-lett(-pause). Når Glaser etter dette får med noen basstoner i teksten, er det som at fortepianoets klang blir bredere og orkestral, som om den går fra lyse strykere til å også ta med celli og kanskje en kontrabass. Skiftet i klangfarge blir lekkert, i tillegg til at Glaser har en bred palett å spille på.

Denne typen retorisk variasjon, der betoningsmønstre og pauser snakker, høres gjerne klønete ut dersom man prøver det på et moderne flygel. Samtidig er detaljene subtile når Glaser spiller, og klangskiftene kan være krevende å høre på eldre instrumenter. En metafor Glaser ofte brukte i undervisningen om de eldre instrumentene var (fritt etter hukommelsen): «klangen kommer ikke til deg, men du må strekke deg etter klangen». Jeg liker ikke dette bare som en beskrivelse av de subtile kvalitetene ved de eldre instrumentene, men også av at det setter meg som lytter i et medskapende forhold til musikken.

Fiolen og hyrdinnen

Når Moen først kommer inn er det til beskrivende tekst som fastslår at fiolen står på engen. Glaser spiller omtrent samme frase som forspillet igjen, og hennes rike spillemåte understøtter sangstemmens komplekse tekstretorikk. Når Moen introduserer hyrdinnen forandres hele uttrykkslandskapet fullstendig. Det skal ikke mer enn tre akkorder fra Glaser sin side for å spille på en helt annen dyp varme i klangen.

Den lune klangen varer ikke mer enn tre akkorder før Glaser setter inn stakkatoer så lette og spenstige at de ville vært helt utenkelige på et moderne flygel. Disse er en helt konkret tegning av hyrdinnens «lette skritt og muntre sinn». En frase senere spiller Glaser legato over en albertibass, og det er med nok rubato på første tonen for å spille på uttrykk av lengsel, hvilket kan relateres til ordet «daher» (derfra, bokstavelig «fra der til her»), som Moen synger. Klangen blir så mørk og alvorlig når poesiens fortellerstemme går inn i blomstens tanke- og følelsesliv.

Retorisk rik sang

Nå er det mange andre detaljer i spillet jeg kunne tatt fatt i, men det holder. Poenget er at Glaser disker opp et uhyrlig nyansert og orkestralt spill for Moen å arbeide med. Dermed kan Moen ta tak i den innsmigrende legatoen sangen begynner med, for deretter å bli lett i de raske avfraseringene i Mozart-sukkene. Hun kan synge med mørkere legato når hyrdinnen introduseres, og de lette trinnene og det muntre sinnet hører vi ikke bare i korte toner, men også i lyse klangfarger. Moen skifter farge til fiolens lidelse når den ønsker å være skjønn nok for hyrdinnen, og i dette avsnittet opplever jeg at hun overgir fortellerstemmen for å være blomsten med sitt uttrykk. Hun er dramatisk når blomsten tråkkes på, og helt herlig overdreven etterpå, da blomsten «sank» og «døde», med store sukk der hun til og med sklir opp på hovedtonene. Hurra for erotisk fjas!

Alt det andre

Dette var én sang. Det er ytterligere 21 å nyte. Ærlig talt vet jeg ikke om tekstlesingen er like nær på de andre, fordi det er først når jeg lytter gjentatte ganger og skriver om tolkningen at disse detaljene står fram med denne tydeligheten for meg.

Det jeg derimot vet er at nøkkelen til at denne platen blir så vellykket er at Moen synger sammen med fortepiano heller enn med et moderne flygel, og at hun har den innfallsrike Liv Glaser ved sin side.

Noe jeg helt til slutt må nevne er den vakre sopranklangen Moen har. Den er forutsetningen for at jeg skal ta de retoriske og tekstlige krumspringene på alvor, og den er også det vi til tider nyter der Moen legger finessene bak seg for å hvile i frasenes skjønne indre liv. Platen består imidlertid framfor alt i et levende møte mellom musikere som presterer kammermusikk på høyt nivå.

Én kommentar

  1. Liv Glaser har en unik evne til å få et piano til å synge. Hun er rett og slett unik. Og Ann-Helen Moen kan sin Mozart. En nydelig plate, jeg vil ha mye glede av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!