Forbilledlig spill for to flygler

Platecover for Rachmaninov med Munch Piano Duo

Rachmaninoff: Piano Duets

Munch Piano Duo: Kari Kvernberg Dajani og Thomas Knudsen

Sergej Rachmaninov: Symfoniske danser, op. 45
Sergej Rachmaninov: Pianosuite nr. 2 for to klaver, op. 17

Park Grammofon, 2020

Et rikt musikkland

Kari Kvernberg Dajani og Thomas Knudsen utgjør sammen Munch Piano Duo, og denne utgivelsen med verk av Rachmaninov for to klaver er deres debutplate. Navnet er ikke tatt fra en kjent kunstmaler, men fra deres daglige arbeidssted, som er musikklinjen ved Edvard Munch videregående skole (som jo selvfølgelig har tatt navnet fra maleren).

Begge har også aktive frilanskarrierer samt engasjement ved Norges Musikkhøgskole. Men nå til musikken.

Kammermusikk for to klaverer

Det er alltid en fest å høre musikk for to klaver. Altså, vi snakker ikke her om firhendig klaver spilt på ett instrument, men musikerne har et flygel hver. De står snudd mot hverandre og instrumentene er uten lokk. Bare synet av instrumentene, i virkeligheten eller på den imaginære netthinnen, er mektig. Samtidig er det helt generelt vanskelig å spille når man er to pianister, og særlig når man spiller på to flygler fordi man ikke kan se hendene til sin medspiller. Dette er jo for så vidt sant for mange typer kammermusikkensembler, men med klaverets direkte anslag blir man ekstra sårbar selv for minimale avvik i presisjon. I disse tilfellene kan man jo ikke se hendene til sin medspiller, og det kan dermed være meget vanskelig å spille presist.

Jeg tenker at musikk for to klaver er en av kammermusikkformatene med størst fallhøyde, fordi attakket på klavertonen er så absolutt. Dessuten er det vanskelig å skjelne mellom de forskjellige stemmene, som gjerne grumses sammen i tykke teksturer. Samspillet i Rachmaninovs Symfoniske danser, op. 45 er imidlertid forbilledlig mellom Dajani og Knudsen.

Rachmaninovs flerstemmighet

Symfoniske danser var det siste verket Rachmaninov skrev, og han arbeidet på to versjoner parallelt, en for orkester og en for to klaver. Vi skal altså ikke tenke at den ene eller den andre kommer først, men iboende i verket ligger store klanglige og orkestrale muligheter. Dajani og Knudsen bygger de lange romantiske spennene sammen, og det er enda enklere å beskrive hva de gjør hvis jeg tar den langsomme satsen fra Pianosuite nr. 2, op. 17, Romance (Andantino) som eksempel.

Over en akkompagnementsfigur av brutte akkorder legges melodien omtrent mellom bass og akkordfigurene. Melodien er bredt anlagt i klangen, varmt og syngende, og når akkompagnementsfiguren etter hvert får en melodisk vending synger den duett eller ligger som et relevant kontrapunkt til hovedmelodien. Dette er et eksempel på hvordan det i Rachmaninovs musikk gjerne dukker opp enkelte toner, korte motiv eller små fraser, som gjør musikken til langt mer enn bare fargelagte akkorder. Noe helt karakteristisk ved Rachmaninov er hvordan han stadig kommer med polyfone innfall i sin høyromantiske harmonikk.

Med slike polyfone innfall vokser musikken seg raskt til noe like komplekst som det blir høyromantisk svulstig, i beste mening. Og gjennom å spille på stadig tykkere teksturer, uten å sause klangen sammen, kan de tegne spenn over mange minutter, ja, en bue som går gjennom et langt crescendo og en påfølgende sammentrekning gjennom hele satsens drøye syv minutter.

Symfonisk form

Symfoniske danser er på noen måter enda vanskeligere å spille, fordi musikkens struktur er mer kompleks med flere temaer og vekslinger av karakter. Men Dajani og Knudsen behersker tiden slik at fraser får den brede tyngde de skal. Musikerne venter passelig mye for å fremheve vekslinger i struktur, og ikke minst bruker de tid og dynamikk for å lytte til harmonier.

Helheten av Symfoniske danser er en like gjennomført som variert lesning av dette stort anlagte verket, som en orkesterdirigent ville måtte være stolt over å prestere med mulighetene i et fullt symfoniorkester. Dessuten er teknikken upåklagelig og dersom noen toner ikke klinger sammen fungerer det «upresise» meget godt som espressiv non-egalitet (altså, at man bevisst spiller toner litt separert for å oppnå et uttrykk).

Ikke like imponerende

Egentlig ønsker jeg at platen kunne sluttet etter Symfoniske danser, fordi selv om jeg altså er imponert over hvordan de gjennomfører tredjesats i Pianosuite nr. 2, er uttrykket i hele suiten for ujevnt. Førstesats består av akkorder, som både skal spilles majestetisk sterkt men samtidig i et relativt raskt tempo. Det er godt spilt, men de får ikke til en orkestral tyngde i akkordene, og det tekniske overskuddet er heller ikke stort nok til at de midt i dette vektige også kan spille med den elegante og lekne rytmen jeg tenker satsen krever.

Andresats, «Waltz (Presto)», har en lyrisk mellomdel, som de former minst like fint som den nevnte tredjesatsen. Satsens hoveddel samt fjerde sats, «Tarantella (Presto)» skal spilles i et forrykende tempo. I disse avsnittene er det igjen ikke tvil om at vi har å gjøre med to gode håndverkere, men presisjonsnivået i løpene kan ikke måle seg med hva de fikk til i Symfoniske danser. De tar ikke til vare på musikalske detaljer på samme nivå, og musikkens form blir heller ikke like møysommelig utformet.

Kanskje kommer min lave velvilje til Pianosuite nr. 2 fra at musikernes tolkning av Symfoniske danser var så god, og at jeg dermed overdriver kontrasten. Uansett så mener jeg at denne utgivelsen har stor verdi i kraft av den sterke tolkningen av Symfoniske danser.

Platen er kun utgitt elektronisk og kan høres på flere strømmetjenester. Det finnes ikke et hefte til platen. Formatet og programmeringen er likevel omtrent som om dette var en fysisk utgivelse (ca. en time med musikk, og verk av Rachmaninov for to klaver er et gjennomgående tema). At en utgivelse kun finnes elektronisk er interessant, og kunne utgjøre grunnlag for en større kommentar, noe jeg gjerne gjør ved en senere anledning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!