Det er både ønskelig og lov å sitere fra mine kritikker, men at du leser denne teksten er fordi altfor mange har en slurvete måte å referere til det jeg skriver. Denne lille teksten handler om hvorfor både navn og avisen/stedet der teksten ble publisert skal nevnes. Dette er faktisk så viktig at det er regulert i norsk lov, men det er viktig av flere andre grunner også.

Tankeeksperiment

Hva tenker du om følgende sitat?

Tar De livsløgnen fra et gjennemsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.

– Gyldendal forlag

Ofte ser man tilsvarende slurvete sitat(u)skikk fra arrangører og musikere. Her på Musikkritikk.no er det enkelt å finne ut av hvem som har sagt noe, fordi det er jo kun jeg som skriver. Jeg opplever imidlertid ofte at arrangører og andre melder at Klassekampen sier noe, men i Klassekampen er det jo hundrevis av folk som skriver. Hva om jeg som kritiker ville sluttet å nevne musikerne som spiller og bare henvist til plateselskapene, som om det var disse som sto for de musikalske prestasjonene?

Åndsverkloven

Visste du at rent juridisk er det som regel (ikke uten unntak) vi kritikere som har opphavsrett til tekstene. Det er altså ikke avisene. Avisene kjøper retten til å publisere kritikernes tekster.

Dette rimer med norsk lov. En kritikk/anmeldelse har såkalt «verkshøyde», og et åndsverk med verkshøyde omfattes av Åndsverkloven. §2:a stipulerer at «tekster av alle slag, blant annet av skjønnlitterær og faglitterær art» omfattes av Åndsverkloven.

§29, som omfatter sitater, lyder i sin helhet:

Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Loven definerer imidlertid ikke hva «god skikk» er. Men §5 sier

Ved fremstilling av eksemplar av åndsverk og når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten, har opphaveren krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier såfremt navngivelse er praktisk mulig.

Med andre ord, det skal mye til for at kritikerens navn skal unnlates fra et sitat.

Her finner du «Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)»: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-15-40/

Musikklivets beste

Respekt for kritikere kommer hele musikklivet til gode. Jeg snakker ikke bare om at man høster som man sår, at arrangører og andre som siterer kritikere bør behandle oss med samme respekt og ryddighet som de ønsker for deres egne kunstneriske uttrykk.

Jeg snakker om at en respekt for kritikerens håndverk, som anerkjenner vår rolle, kan føre til mer kritikk. Dette betyr mer oppmerksomhet for musikerne og ikke minst at vi legger grunnlag for en samtale om musikk som gagner musikkelskere, arrangører, myndigheter, og for den delen for fremtidige musikkforskere.

Vi trenger nettopp kritikere for dette. Vi er noe annet enn den vanlige lytteren (vi er mer informerte), akademikeren (vi ikke bare observerer, men tar stilling og går dypt inn i det som kunstnerisk står på spill) og journalisten (vi har en ekspertise som «kunstneriske lyttere» og tar utgangspunkt i vår erfaring og kunnskap, ikke i andres meninger). Mange av oss har også disse rollene, men som kritikere er vi aller mest noe annet: Vår rolle er unik i media og musikklivet fordi vi går i front for en informert mottagelse av kunstuttrykkene. Vi legger til rette for en offentlig samtale om enkelte kunstverk og kunstuttrykk. Vi deler opplevelser på en måte som gjør dem vesentlige for andre, og vi deler også gjerne kunnskap om musikken. Når kritikken fungerer som aller best kan vi åpne opp for nye mulige erfaringer ved kunstneriske uttrykk.

Å bli sitert som «Klassekampen» eller «Musikkritikk.no» ligner ikke på den respekt og etterrettelighet som arrangører ønsker at vi gir dem. Vi kritikere gjør det aller beste vi kan for å ta musikklivets uttrykk på alvor. Da burde det være ganske grunnleggende å anerkjenne oss ved navn.

Kildehenvisninger

Jeg håper denne korte teksten har bidratt til at du fått litt større respekt for kritikeren. Og ikke minst håper jeg å inspirere til at vi kritikere omtales ryddig i media.

Her er noen måter å henvise til mine tekster:

Og, som en som driver på nett blir jeg enda mer lykkelig dersom du hyperlinker Musikkritikk.no eller refererer til https://www.musikkritikk.no/. Dette er du imidlertid ikke pålagt til å gjøre.