Musikalsk toppidrett

Virtuos med innflytelsesrike venner

Jeg kjenner knapt nok noe annet av Ole Bulls musikk enn vakre melodier som Sæterjentens søndag. Spranget fra denne enkle stilen til Bull som utøver, til den store virtuosen, til myten om hvem han var, som forresten ikke er en myte men en reell forståelse av hans rolle i historien, er stort. Hans ry og popularitet var nok for at han kunne legge «ut på lange turneer i Europa og i Amerika.» I tekstheftet til platen forteller Harald Herresthal:

i 1879, året før han døde, fylte han den prestisjefylte salen til Musikverein i Wien til siste plass. Det samme var tilfelle da han våren 1880 annonserte sine avskjedskonserter i Steinway Hall i New York. […] Han var en personlig venn av Mozarts enke og hadde berømte musikere som Berlioz, Meyerbeer, Rossini, Mendelssohn, Schumann og Liszt som venner eller samarbeidspartnere.

Denne platen gir meg en mulighet til å bøte på uvitenheten. På den andre siden er det neppe andre enn de mest kyndige historikerne som kjenner verk som Largo posato e Rondò capriccioso og Vilspel i Lio. Platen består nemlig av glemte verk av Ole Bull.

Norges fjelde

Norges fjelde fantes kun som ufullstendige manuskripter, og det er blitt rekonstruert for dette prosjektet av Wolfgang Plagge. Slik jeg forstår det har Plagge tatt seg noen kunstneriske friheter, om enn i Bulls stil, til å fullføre verket. I sin tid var verket imidlertid hyppig spilt, og verket fungerte kanskje som inspirasjon for Henrik Wergelands dikt med samme tittel fra 1842.

Norges fjelde er et potpurri av kjente melodier fra tiden. Hvis du ikke har et forhold til melodiene blir de likevel fremhevet og gjentatt av Bull/Plagge sånn at det føles som om de er under huden på deg som lytter.

Uttrykket består i ren glede og humor avkodet i musikken. Annar Follesø tegner melodiene med tykk pensel. Men aller først, etter en søkende orkesterintroduksjon, spiller han opp til rasende raske skalaer og treklanger, omtrent som om solisten gjør entre på scenen. Mellom melodiene har også Bull/Plagge lagt opp til lange solistiske innslag, omtrent som kadenser, som Follesø fyller med hva han har i sitt tekniske arsenal.

Midt i satsen og med glimt i øyet kommer Bull/Plagge/Follesø med en virtuos utlegning av Folia på alle fiolinens strenger. Verket munner til sist ut i Bergensiana, altså i Nystemten.

Fantasy on «Lily Dale»

Dersom gjenkjennelsesfaktoren var høy i Norges fjelde, er den det i hvert fall i Fantasy on «Lily Dale». De færreste kjenner for så vidt balladen om «den vakre Lily og hennes tragiske død», men jeg vil tro at du kjenner melodien som salmen Kjærlighet fra Gud.

Dette verket er skrevet for klaver og fiolin, og det er Plagge som sitter ved tangentene. Etter en rolig introduksjon og temapresentasjon kommer variasjoner av melodien som er så avanserte at dette høres ut som Paganinis Capricci i norsk-amerikansk språkdrakt. Jeg ler høyt flere ganger i løpet av stykket, fordi virtuoseriene er like lekre som de er usannsynlig umulige å spille for et menneske.

Tre verk av Ole Bull

Platen inneholder ytterligere tre verk. Om Vilspel i Lio forklarer Herresthal: «Vilspel var et uttrykk som folkemusikerne brukte. Det betød ikke noe annet enn at utøveren spilte uten noter og ut fra sin fantasi og hukommelse.» På en lignende måte har Bull satt sammen en rekke melodier i ytterligere et symfonisk dikt.

Sist på platen hører vi en koralharmonisert melodi som Bull skrev mot slutten av livet. I Plagges arrangement kaller de melodien for Siste romanse.

Og til å åpne platen hører vi Largo posato e Rondò capriccioso. Introduksjonen til verket er platens desidert mest alvorstunge passasje, og etter denne kommer en fjollete rondo-melodi med sprudlende stakkatotoner i fiolinen. Denne sammenstillingen gjør det relevant å spørre om hva Bull egentlig kan ha ment med å skrive slik han gjorde. Var det humoristisk, var det smakløst eller er der et forsøk på å skrive med en dybde i uttrykket som vi ikke helt kan skjønne i dag?

Herresthal spør også om musikkens kvalitet, men sier at om vi ser ned på den har vi brukt feil målestokk. I mine ører består denne platen av reinspikka glede avkodet i toner, utført av en toppidrettsmann.

Virtuoseriene er ikke bare beundringsverdige, men gjennom de instrumentale krumspringene lager Bull, Plagge og Follesø klanger og teksturer som de mer avmålte tyske romantikerne ikke kunne skrive. Kanskje musikken mangler filosofisk dybde, men den kan bevege mennesker på en direkte måte, uansett det er gjennom kjente melodier eller ved å legge frem umulige kunster på fiolinen.

Virtuos solist og rekonstruksjonsarbeid

Jeg håper nå at det skinner gjennom radene at Annar Follesø gjør et ypperlig arbeid med instrumentalakrobatikken til Bull. Han behersker dobbelt- og trippelgrepene, og han spiller gjerne firstemt over alle instrumentets strenger. Han kaster seg sorgløst fra dype kjernefulle toner til glissandi med flageoletter eller til himmelsk høye meloditoner. Dessuten har han tatt del i rekonstruksjonsarbeidet av fiolinsoliststemmene på denne platen.

Det er imidlertid Wolfgang Plagge som gjort brorparten av arbeidet for å gjenopprette Ole Bulls verk. Vi kan snakke om et stykke komposisjonsarbeid i Bulls virtuose stil. Av verkene på platen var det bare Largo posato e Rondò capriccioso som fantes i ferdig partitur.

Arbeidet er et praktisk stykke musikkhistorieskriving. Vi får høre klanger som ellers ville gått tapt, og vi får utvide vår forståelse for Ole Bulls storhet som virtuos.

Kringkastingsorkestret under Eun Sun Kim må naturlig nok også løftes fram. Sammen har de fleksibiliteten som kreves for å kaste seg mellom uttrykkene i de vekslende symfoniske diktene. Og selvfølgelig skal 2L ha en klapp på skulderen for å igjen ta oss så rent og tett inn på lyden av en fremførelse.

Suverent teksthefte

Hvis det gjennom denne anmeldelsen har virket som om jeg vet mye om Ole Bull er det bare fordi jeg har lest Harald Herresthals ypperlige tekst som medfølger platen. Herresthal har tilegnet store deler av sin forskerkarriere til Bull, og dette har bl.a. resulterte i en fire bind omfattende biografi om komponisten.

I heftet til denne platen gir han en innføring til Bulls virke som komponist og hans betydning i samtiden. Det handler om langt mer enn de nevnte turneene og vennskapene, men det handler også om en forkjærlighet til folkemusikken, om å la Myllarguten spille konsert for Kristianias borgerskap, om ettervirkninger på Grieg, om å løfte fram Ibsen og Bjørnson på Bulls teater i Bergen, om en rolle i norsk politikk generelt og spesielt hva gjelder språk, kunst og musikk. Så er det jo de ypperlige verkpresentasjonene.

For meg ga denne platen et skikkelig løft av stemningsleiet her der jeg sitter i karantene. Det er herlig å høre kjente melodier i ny drakt, høre helt ukjent stoff, og ikke minst er dette en feiring av instrumentalkunsten som man bare må le sammen med.