Suveren konsertmester i uforløste historier

Platecover. Oslo-Filharmonien spiller Nikolaj Rimskij-Korsakov

Oslo Philharmonic + Petrenko: Nikolay Rimsky-Korsakov

Vasily Petrenko (dir.)
Oslo-Filharmonien

Capriccio Espagnol, Op. 34
Russian Easter Festival Overture, Op. 36
Scheherazade, Op. 35, Symphonic Suite

Lawo, 2020

Skinnende konsertmester

Oslo-Filharmonien er et fabelaktig orkester, og når de slipper sine virtuose evner fri kan de virkelig stelle i stand til musikalsk fest.

I Nikolaj Rimskij-Korsakovs Capriccio Espagnol viser de frem enkeltmusikere, der særlig konsertmester Elise Båtnes får lov til skinne over sitt orkester. Hun flyr over alle strengene med de raskeste spiccato, i akkordisk og heseblesende uttrykk, og hakeslippet hos oss som lytter er dypt og tungt. I fjerde sats leker hun frem en pasjonert sigøynerinspirert melodi før hun avslutter på en høg flageolett og trer tilbake for andre solister.

Båtnes er nemlig imidlertid ikke den eneste musikeren som får vise seg som suveren instrumentalist i Rimskij-Korsakovs fargerike orkestrering, selv om hun er mest fremtredende. Andrew Mellor lar Rimskij-Korsakov selv komme til orde i programteksten for å forklare populariteten til komponistens eget verk:

Det var valget av melodier og rytmer, realiseringen av distinkte musikalske mønstre, vekslingen mellom distinkte orkesterfarger og bruken av pustende instrumentalsoloer som variasjon på den musikalske reisen som gjorde Capriccio Espagnol så appellerende, sa Rimskij, «ikke overflaten».

Så her kommer løp på harpen i en fart du knapt nok hørt tidligere, og ikke minst utallige soli som uttrykker de mange spanske dansene Rimskij-Korsakov henviser til.

Og nå har jeg bare snakket om musikerne som solister. Hva de likevel har mest av er en beundringsverdig orkesterkultur. Men det blir det med beundringen, og jeg blir egentlig aldri beveget av verket. Petrenko holder musikken sammen, men de rytmiske utsvevingene mangler. Jeg føler ikke helt dansekarakteren i Rimskij-Korsakovs satser.

Sterke karakterer

Rimskij-Korsakovs musikk er suggererende. Karakterene er lette å bli trukket inn i, og Mellor snakker om «før-filmatisk historiefortelling», noe det er lett å skrive under på:

I Russisk påskeouverture vil komponisten fange «overgangen fra den dystre og mystiske påskeaften til de løsslupne hedensk-religiøse festlighetene på påskemorgen» slik de oppleves i en russisk kirke. Og ikke en hvilken som helst kirke, men «en katedral fylt til trengsel av mennesker fra alle samfunnslag, og med flere forrettende prester».

Åpningen er høytidelig og kald i uttrykket, og er overbevisende spilt. Verket igjennom oppviser også det nevnte vekslingene mellom full orkesterklang og solister eller mindre grupper. Dessuten er det jo en fest å høre hvordan Rimskij-Korsakov alltid maler med skjønne og til tider uventede farger, uansett det handler om å tegne med instrumentkombinasjoner, legge på en uventet akkompagnementsfigur eller kanskje utforske ytterpunkt i instrumentklangene. Og igjen er alt på stell, men jeg opplever aldri at Petrenko tar skikkelig grep om musikken eller lytteren.

Solid Scheherazade

Egentlig har jeg ikke så mye mer å si om hovedverket på platen, Scheherazade, enn hva jeg allerede har sagt. Noe av det mest vanskelige som kritiker syns jeg er å fortelle at jeg har hatt en ganske lunken opplevelse. Kritikken høres lett knusende ut, men slik er det på ingen måte med denne platen. Igjen: Oslo-Filharmonien er et fabelaktig orkester som viser opp en suveren teknisk dyktighet. Men i en verden der legendenes innspillinger ligger et tastetrykk unna ser jeg ikke hvorfor jeg skal vende tilbake til nettopp denne platen.

Forresten, én god grunn ser jeg, og det er Elise Båtnes. Når hennes klang får sveve foran orkestret stopper tiden opp. Ja, bokstavelig stopper det opp tredjesats av Scheherazade, der orkestersatsen tynnes ut til hun bare skinner med en slank og vakker tone. Den spinner seg ut i en melodisk ettertanke i dialog med harpe. Dette går over i raskt spill på alle fire strengene i rask rekkefølge, og hun får det til uten å gå ut av den lyriske karakteren, noe som er litt av en bedrift. Dette blir så akkompagnement til treblåserne som får vise sin evne til poetisk refleksjon.

Så, kanskje Båtnes er grunnen til at jeg likevel vil vende tilbake til denne plata.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Les mer

Få nyhetsbrevet

Hold deg oppdatert om nye artikler