Avslutningskonsert med fantastisk solist
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival ble avsluttet med en konsert å huske i lang tid. Vel, det var jo ikke annet enn å forvente at Les Talens Lyrique under deres leder og grunnlegger Christophe Rousset, skulle spille tidligmusikk i verdensklasse, med alt hva det betyr av levende artikulasjon, flerstemt linjeføring og subtil klangbehandling, men de hadde dessuten to helt fabelaktige solister.
I Leonardo Leos (1694–1744) Salve Regina var det Marie Lys som sto foran orkestret, og hun innledet med en vibratofri tone som gikk rett på tonehøyden, som hun på smakfulleste måte modulerte i klang. Hun kunne med største enkelhet beherske løp og ornamenter i en så fri stil at hun hørtes ut som en instrumentalist, eller i alle fall som en helt sjeldent dyktig sanger i tidligmusikalsk stil. Ikke minst hadde hun en utrolig vakker klang som jeg bare ville høre mer av. Jeg må gå i hukommelsen for å avgjøre om dette er det beste jeg har hørt barokkmusikk synges live.
Levende mezzosopran
I G.B. Ferrandinis (1710–1791) Il pianto di Maria fikk vi høre nok en utrolig solist i Teresa Iervolino. Også hun behersket sin vibrato, helt fra non-vibrato til å bruke den som et sterkt uttrykksmiddel. Men ikke minst hadde hun en pasjon for teksten og en lesning i resitativene som var forbilledlig. Kroppsspråket var tydelig, og hun agerte ut hendelsene gjennom hendene, men ikke minst kunne vi høre alt dette i utformingen. Hadde jeg kun hørt henne ville jeg skrevet en enda større hyllest, men tingen er at hun sang på samme konsert som Lys. Iervolino hadde overbevisende linjeføring og et varmt mørke i sin mezzosopranklang, men nettopp den der forføriske vakre klangen og lettheten i krumspringene som Lys hadde, den var ikke helt til stede for Iervolino.
Sammen i Stabat Mater var de selvfølgelig også bra, men de ble ikke helt til en større enhet. Orkestret var generelt noe sterkere enn i de tidligere stykkene, og Lys ble fristet til å legge på for mye av sin skjønne vibrato. Under dette ble Iervolino anonym. Denne harde kritikken må leses på bakgrunn av at begge fikk vise seg fra sitt aller beste i hvert sitt soloverk.
Et problem med anmeldelser er jo at man sjelden kan høre konserten etterpå. Avslutningskonserten kan du ikke høre, men derimot kan jeg varmt anbefale at du lytter til innspillingen av Stabat Mater med Les Talens Lyrique og Rousset. Der har de Sandrine Piau og kontraalten Christopher Lowrey som solister. Disse to fungerer forbilledlig sammen. Jeg tar meg friheten til å publisere min anmeldelse av plata fra Klassekampen/Musikkmagasinet 30/3, 2020.
Ultimat påskeplate
Ser vi bort fra operaen «La serva padrona», blir Giovanni Battista Pergolesis navn forbundet med «Stabat Mater». Det er et intimt verk, ikke bare fordi det er skrevet for få musikere, for to solister og lite ensemble, men også fordi det går tett inn i følelseslivet til en mor som ser sønnen sin dø. Det skal sies at mannen i fokus er Jesus, «Menneskesønnen». Han hadde som kjent guddommelige ferdigheter, som å gå på vann og å vekke døde til liv, men han var også et helt vanlig menneske. Temperamentet hans fikk man merke da rettighetene til de fattige og utstøtte kom på tale, og han hadde nerveceller som ble plaget like mye som hos ethvert annet menneske.
Ved å se hans lidelse gjennom Marias øyne blir han enda mer menneskelig, og kanskje dette blikket kan inspirere deg til å se innover, som Maria gjorde, heller enn å forblindesav all den ytre staffasjen, av undrene og de kloke ordene, som var et produkt av at Jesus visstnok skal ha vært Guds sønn.
I våre tider er «Stabat Mater» imidlertid ikke bare aktuelt fordi påsken nærmer seg. Pergolesi skrev det i sine siste leveuker, da han holdt på å dø i tuberkulose, 26 år gammel. Han hadde helt sikkert liknende symptomer som nå plager hundretusener av mennesker, og som mange steder i verden er i ferd med å kraftig desimere vår eldre befolkning.
Verket åpner med toner som ligger tett mot hverandre, med sekundintervall etter sekundintervall. Trykk ned to inntilliggende hvite tangenter på et piano, og du får et sekundintervall. Hvis det blir liggende i tonal musikk uten oppløsning blir det til en musikalsk nerveskade. Men løses det opp før såret blir for dypt, er det vedtatt at sekundintervallet betegner smerte – en beskrivelse som kjennes så presis at det er som om sekunden har et nevrologisk korrelat i følelsesdelen av hjernen. Fallgruvene i tolkningene er mange, og de fleste skyldes at musikkens struktur i seg selv er så tydelig at musikere må være avmålte for å vise den fram. Det skal ikke mye mer til enn en uforsiktig vibrato for at musikerne fremstår selvhøytidelige, som om de stiller seg foran musikken.
På denne platen møter man en dirigent, Christophe Rousset, som behersker sitt ensemble, Les Talens Lyrique, til det ytterste. Han trekker ut åpningen til lange linjer som er uvant i den mer korthuggede sene barokkstilen. Slik får intervallene gråte ut sin unike sorg, forskjellig for hver tonehøyde og harmoni de spiller rundt, og samtidig holder Rousset oss i et langt spenn av tid, der han, nå sagt i beste musikalske mening, knapt nok gir lytteren en mulighet til å trekke pusten i gråten. På samme vis må sangerne stille seg bak musikken.
Dette kan bli forferdelig kjedelig, fordi de færreste kan holde på nerven hvis de ikke får briljere med svulstig klang, store vibratoer og dramatisk frasekunst.
Kraften hos sopran Sandrine Piau er såpass moderat at det er lite som tilsier at hun er en verdensstjerne, men til denne typen av musikk er hun en av de mest smakfulle sangerne som finnes. Når hun gjør entré i verket, gjennom å legge seg på oversekunden (den øvre tonen i et sekundintervall), er det med kjølig presisjon, med tilbaketrukket uttrykk som spiller ballen tilbake til partituret.
Sammen med den aldeles ypperlige kontraalten Christopher Lowrey unngås fellen ved å ta ut intervallenes og harmonienes lokale uttrykk, altså hva de sier i øyeblikket. I stedet spiller de på lengre spenn, og bygger så opp til en mye større dramatisk fortelling. Piau og Lowrey er et suverent tospann, der de tydelige klangforskjellene mellom dem gjør at vi aldri mister individene av syne, selv der intervallene smelter sammen i perfekt samklang.
Det finnes mange andre satser som bygger på en utforskning av det gråtende sekundintervallet, men Pergolesis «Stabat Mater» har også plass for ytterligere sjatteringer av sorgens uttrykk. Her er rikelig med rom for spill med betoninger, korte motiver og kontrasterende fortellertempi, alt etter beste tidligmusikkpraksis.
Noe av platens største styrke er at både ensemble og sangere i høyeste grad trekker i samme retning, og resultatet er en referanseinnspilling. Det er lett å genierklære fortellingens uttrykk i denne versjonen av «Stabat Mater» og å fremheve Pergolesis unike arbeid med dissonanser, særlig tatt i betraktning at verket var et slags testamente fra komponisten. Men Pergolesi var virksom i Napoli, og i den såkalte napolitanske skolen var det allerede flere som hadde skrevet for dette ensemblet og brukt skjærende sekundintervaller for å oppnå lignende effekter som i «Stabat Mater».
Platen inneholder også verk av napolitanerne Nicola Porpora og Leonardo Leo. Disse verkene er imidlertid langt lettere i uttrykket – og det trenger vi, etter den tidligere meditasjonen over døden.
Det gir dessuten alle parter mulighet til å vise fram en bredere musikalsk palett, der sangerne får jobbe med ornamenter og uanstrengte løp. Porpora og Leo bidrar med sødmen til en fabelaktig plate som lett kunne blitt for alvorlig og tung.
