Norges første symfoni

Norges første symfoni

Det er viktig å ta vare på den norske musikkarven, og Otto Winter-Hjelms to symfonier burde ha en mer selvfølgelig plass i konsertprogrammene. Selv om det er lett å istemme koret av bedrevitere som ikke setter symfoniene særlig høyt, var Winter-Hjelm den første nordmann som ga seg i kast med å skrive symfonisk musikk.

Symfoniene ble ferdigstilte i årene 1861 og 1862. Begge er skrevet i fire satser, og stilen blir ofte sammenlignet med Schumann og Mendelssohn. Formspråket er imidlertid enklere. Når jeg lytter til Første symfoniens førstesats er det nesten som om jeg kan synge med i størsteparten av reprisen i sonatesatsformen, selv om dette er første gang jeg hører verket.

Det er desidert noe som ikke fungerer særlig godt i verket, og jeg blir sittende å tenke på hva som egentlig gjør musikk levende, som jo er en tanke jeg som kritiker stadig må bale med. Figurene Winter-Hjelm jobber med byr ikke tilstrekkelig motstand. De gjentas litt for mange ganger, med litt for lite spennende variasjon, melodisk utvikling, orkestrering og kontrapunktisk underfundighet.

Et annet eksempel på det kunstnerisk tynne ved verkene er avslutningen av siste sats i Andre symfonien. Komponisten øker tempo noe mot slutten av satsen, lirer av seg en kadens, men det er uten særlig dramatisk virkning. Det føles ikke som en sterk finale, kun som om det går litt fortere og at komponisten forteller intellektet at verket er i ferd med å avsluttes, uten at han får med hjertet på grepet.

En forestilling om at verkene er banebrytende

Winter-Hjelm nevnes ofte i historiebøkene, men han blir altså sjeldent spilt. Da han skrev landets første symfoni, hadde Kristiania rundt 70.000 innbyggere (76.367 i folketellingen 1866). Edvard Grieg var ennå ikke blitt et nasjonalt ikon, og landets klassiske musikkliv var meget beskjedent.

Symfoniene ble altså skrevet i en kulturell utkant av verden, og ble ikke skrevet av et romantisk geni, med kontakt med det sublime, og lodder ikke noen store filosofiske dybder. Likevel, når vi forestiller oss 1860-tallets kulturelle armod på den klassiske musikkens vegne, kan man tenke seg at dramatikken i verkene virket skjellsettende, at de rolige melodiene kjærtegnet sjelen, og at latteren satt løst i den valsete tredjesatsen i Første symfonien. Den historiske verdien til symfoniene er dessuten så stor at de virkelig fortjener en større plass i den klingende musikkhistorien. Men for å få så mye som mulig ut av verkene foreslår jeg at du bruker forestillingsevnen, går inn i begrensningene i det kulturelle klimaet og nullstiller din lytteerfaring. I så fall kan du kanskje få et positivt møte når du blir kjent med den banebrytende Otto Winter-Hjelm og hans to symfonier fra 1861-62.

Noen fortellinger

Anmeldelsen er over, men det var så gøy å lese om Otto Winter-Hjelm at jeg skal løfte frem noen spennende ting jeg lærte da jeg gjorde research for teksten.

Winter-Hjelms første klaverlærer var Herman Neupert. Harald Herresthal forteller at han var en allsidig musiker:

som i 1842 hadde åpnet en notehandel og musikkskole i Kristiania. I tilknytning til butikken bygde han opp et stort og omfattende leiebibliotek. Det ga Winter-Hjelm gode muligheter til å bli kjent med et bredt utvalg av klassisk og romantisk musikk.

Er det ikke utrolig å starte både notehandel og musikkskole? Og at man det var et sted der man kunne leie noter (orkesternoter med alle stemmer er noe man enn i dag ofte leier)!

Jeg merket meg også fremføringen av en revidert utgave av Første symfonien i 1863:

på Kullak-akademiets årlige konsert. Musikkanmeldere fra fire av Berlins aviser var til stede og nokså samstemte i sin ros av symfoniens tiltrekkende temaer og orkesterpolyfoni, av den stilistiske modenhet og det formtalent den unge komponisten viste.

Som kritiker drømmer jeg meg ofte tilbake til tider da man tok musikken på alvor. Det er jo bare utrolig at det var kritikere nærværende i det hele tatt, og at det var fire stykker gjør meg målløs.

Disse to anekdotene har jeg tatt fra Harald Herresthals omfattende og glimrende programtekst til utgivelsen. Den tar for seg symfoniene grundig og gir et omriss av Winter-Hjelms virke.

«Norges Musikkhistorie» forteller

Det kjente referanseverket om norsk musikkhistorie forteller om Winter-Hjelms musikkskole, grunnlagt i 1864 sammen med Gudbrand Bøhn. I 1867 ble den utvidet til et musikkakademi i samarbeid med den fremadstormende Edvard Grieg, som visstnok mente at Winter-Hjelm var «en fortreffelig klaverlærer».

Vi får også følge Winter-Hjelms virke som organist og kritiker. Han skal ha vært en konservativ petimeter som var skeptisk til nyskapende komponister som Wagner, Debussy og Richard Strauss, og han var en ivrig debattant angående kirkemusikken.

Han var dessuten en besserwisser av rang, og:

Rikard Nordraak nevner i et brev, at Winter-Hjelm hadde rettet teoretiske feil i en av hans sanger: «Til denne Næsevished sagde jeg intet; men blot paapegede af mig selv alle de Feil som havde skurret saa forfærdeligt i hans musikalsk-vitenskabelige Øren, og viste ham ogsaa hvorledes det aldeles rigtig skulde være efter Theorien, men at jeg, denne lille Person Rikard Nordraak, vovede at lade min Theori staa der, da jeg saa havde følt, og det saaledes var norsk.»

Artikkelforfatteren i Norges Musikkhistorie spekulerer også om: «Når det likevel ikke lyktes ham å skape en nasjonal musikk av varig betydning, skyldtes det nok hans konservative holdning og hans altfor sterke forankring i den klassiske musikkteorien».

Nettopp, noe jeg ikke nevnte i anmeldelsesdelen var at Winter-Hjelm ønsket å bringe det nasjonale inn i den kontinentale symfoniske formen. Han var ikke i nærheten av å få til det Grieg gjorde med sin musikk.

Les mer

Jeg valgte ut ovenstående fordi det fikk meg til å trekke på smilebåndene. Dersom du ønsker å vite mer om Otto Winter-Hjelm syns jeg du først får en oversikt gjennom Store Norske Leksikon. Det aller viktigste er imidlertid at du kjøper platen slik at du får tilgang til Harald Herresthals omfattende programtekst. Herresthal har som kjent gjort omfattende forskningsarbeid på 1800-tallets musikkhistorie i Norge.

Så kan du lese teksten om Winter-Hjelm fra Norges Musikkhistorie, bind II, s. 160-164 (kan leses gratis på Nasjonalbibliotekets hjemmesider så lenge du har norsk IP-adresse).

Aller sist må jeg nevne Jørn Fossheim. Det er han som har laget utgaven Kringkastingsorkestret spiller «på bakgrunn av mer eller mindre komplett bevarte originalmanuskripter og stemmer fra tidligere fremføringer». Det er lett for oss lyttere å glemme helt nødvendige personer som Fossheim.