Folkelig tolkning av Petter Dass

Platecover for Barokk Boreal, Ti bud av Petter Dass

Ti bud i sanger av Petter Dass

Barokk Boreal: Cathrine Bothner-By, vokal Øyonn Groven Myhren, vokal Vegar Vårdal, hardingfele, fele, bratsj Ulrik Gaston Larsen, barokkgitar

Petter Dass: Fra Katekismesangene

Simax, 2020

Katekismesanger av Petter Dass

Her er en idé jeg virkelig har sansen for. Utgangspunktet er de ti første av de 48 Katekismesangene til Petter Dass, som tar for seg de ti budene. Tross tekster overlesset med Substantiver med stor Forbokstav, med «aa», «th» og andre ortografiske levninger, som jo i vaare dager lyder meget høitidelig, var Dass som kjent en populær og folkelig dikter i sin samtid.

Til Katekismesangene har han brukt kjente melodier fra det sene 1600-tallet, og for å realisere sangene har musikerne slått sammen sine erfaringer fra både folkemusikken og den klassiske (tidligmusikken).

Akkompagnement på gitar og fele

Det er stort sett Ulrik Gaston Larsens barokkgitar som står for akkompagnementet, noen ganger med støtte fra Vegard Vårdals forskjellige feler. På den bakgrunnen synger Cathrine Bothner-By og Øyonn Groven Myhren i en folkemusikkmelodisk stil, med ornamenter og glidninger mellom toner som gir liv til frasene. Med et klassisk akkompagnement og folkemusikkens melodikk kan man se arrangementene som et korrelat og en aktualisering av hvordan Dass brukte populærkulturens virkemidler for å formidle kirkens budskap. Og stilen de legger opp til er tiltalende, men det blir litt for snilt.

Melodi foran tekst

Med noen få unntak tures sangerne om å synge. Kanskje de kunne gjort noe mer avansert gjennom å spille stemmene mer opp imot hverandre. Selv om melodiføringen er levende – den er vakker i Bothner-Bys tynne uskyldige stemme, og myndig i fraseringen i Groven Myhrens mer treffsikre frasering og intonasjon – så savner jeg en mer levende tekstlesning. Her blir det folkemusikalsk men ikke særlig folkelig. Noen ganger klinger ordene litt som om de var lest fra en skuespiller, som der de synger «Vee dig» om mordere (femte bud) eller der horeri er tema. Men det blir gjort så forsiktig at effekten uteblir. Heller er det sånn at melodien generelt står foran teksten, og dette blir vakkert, men ikke nødvendigvis bevegende.

Velfungerende stil

Samtidig er det noe med at arrangementene som helhet ikke helt gir rom til de tekstlige utsvevingene jeg etterlyser. Gaston Larsen og Vårdal har funnet en velfungerende stil som stiller deres instrumenter i bakgrunnen slik at sangerne kan få stå i sentrum. Men stemningen er for pen. Den mangler noe uvørent som kunne tilsvare hvordan publikum på Dass’ tid må ha opplevd det da første bud ble sunget til melodien «Frisk opp når Djevelen giør sig vreed».

For så vidt er der mer trøkk og schwung i mellom- og etterspillet, men helhetsinntrykket blir litt for snilt. Jeg kan ikke la være å tenke på hva Bjarte Eike og musikerne han samarbeider med får til i sin omgang med gamle viser. Kanskje er det urettferdig av meg å savne noe slikt. Kanskje sier jeg med dette at jeg ikke tar platens eget uttrykk på stort nok alvor.

Selv om jeg ikke føler at Petter Dass blir så muntlig og direktekommuniserende som jeg er vant til å oppleve ham, har jeg tilstrekkelig sans for ideen, og klangbildene er så skjønne, at det var en glede å lytte igjennom denne platen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!