Pfleger: The Life and Passion of the Christ

Orkester Nord og Vox Nidrosiensis
Vox Nidrosiensis:
Natalie Pérez, sopran
Gunhild Alsvik, sopran
Samuel Boden, tenor
Victor Sordo Vicente, tenor
Håvard Stensvold, bass
Orkester Nord:
Martin Wåhlberg, dirigent og kunstnerisk leder
Anna Rainio, fiolin
Katarzyna Cendlak, fiolin
Malu Gabard, gambe
Nora Roll, gambe
Joakim Peterson, kontrabass
Elisabeth Seitz, psalter
Erik Skanke Høsøien, teorbe
Jean-Miguel Aristizabal, organ

6 kantater

Aparte, 2021

Ukjent pasjonsmusikk

Det er vel ordet «passion» i platetittelen som gjør at jeg først tenker at vi har å gjøre med musikk for påskehøytiden. Men her er en plate som omfavner hele livet til Jesus, som også betyr hans død. Selv om det begynner med Maria budskapsdag og går via noen undere, er påsken sterkt representert i de seks kantatene som kunstnerisk leder for Orkester Nord, Martin Wåhlberg, har funnet frem til. Temaene videre er nemlig korsfestelsen, oppstandelsen og Emmaus-vandringen.

Han som har skrevet musikken het Augustin Pfleger (1635-1686), og du trenger ikke å føle deg dum dersom det er første gang du hører om ham. Jeg vil tro at selv barokknerder ikke er fortrolige med ham som komponist, og det er knapt nok at den sjangerfleksible Spotify har hørt om Pfleger (det finnes ytterligere én plate med Pflegers musikk i deres bibliotek).

Wåhlberg plasserer komponisten stilistisk «halvveis mellom Schütz og Buxtehude eller Bach». Det er imidlertid langt til Bach i denne musikken. Man hører noen skjeve harmoniske vendinger som var rensket ut fra tonaliteten på Bachs tid. Ensemblet er videre ganske begrenset og klangen har sjelden de store følelsessvingningene, i alle fall ikke hva gjelder å ta det ut med sterk dynamikk eller effekter i ensemblets instrumentarium. Noe av uttrykket kan høre hjemme i affektlærens musikk, men stemningene er generelt langt mer subtile enn hva man hørte et halvt århundre senere.

Augustin Pflegers musikk

Leser man videre i tekstheftet tegner David Le Marrec et rikt bilde både av Pfleger og hans samtid. Det handler om et Europa, særlig Tyskland, som fikk relativ religionsfrihet på 1500-tallet. Friheten splittet det vi nå kjenner som Tyskland i et lappeteppe av små stater og fyrstedømmer, der katolske og protestantiske områder lå inntil hverandre uten system i geografien. Pfleger arbeidet for forskjellige hoff gjennom livet sitt, og han var ansatt både i katolske og protestantiske områder.

Dette var vesentlig for musikken han skrev, og generelt for musikken som ble skrevet på den tiden. Nå var det heldigvis sånn at Luther stilte seg positiv til den latinske messen, og jeg sier heldigvis sånn at vi i den protestantiske verdenen ikke måtte overgi den rike musikkarven, og finne på musikken helt på nytt etter reformasjonen. Hva det kort og godt betød for Pfleger var at han hadde tilgang til å bruke latinske eller tyske tekster, og han kunne bruke fritt fra forskjellige stilarter og funksjoner for musikken (kantatene er på tysk).

Annerledes kantater

Verkene på denne platen er altså klassifisert som kantater, men de ligner på ingen måte de flersatsige Bach-kantatene, som vel er referansepunktet for de fleste musikkelskeres idé om hva en kantate er. Isteden er hvert av Pflegers bidrag til sjangeren skrevet i én flyt, som én dialog, eller med Wåhlbergs ord: «tar [hver kantate] form som en dramatisk scene, et tablå».

Le Marrec relaterer dette til den «sakrale kantaten, importert fra Italia», og hvordan den

«Ved ankomsten i Tyskland […] smeltet sammen med «den åndelige konserten» [geistliches Konzert] eller «sakrale konserten» (bokstavelig «spirituell konsert»), fra generasjonen til Heinrich Schütz».

Altså, her er et sammensurium av stiler, og flere av dem har navn som gjør at vi må holde tunga rett i munnen for å omtale dem på en historisk korrekt måte.

Wåhlberg, og særlig Le Marrec, tar opp en rekke andre vesentlige temaer i tekstheftet, som en mer grundig beskrivelse av tekstbruk og dramaturgi, Pflegers liv og delvis kamper i hoffene der han arbeidet, og Le Marrecs tekst har til og med en grundig lytteguide. Tekstheftet er forbilledlig og er rett og slett en nødvendighet når vi har å gjøre med så lite kjent musikk.

Kantatene

Kantatene har litt forskjellig struktur, men la oss bare begynne fra begynnelsen for å se på musikken. Die Verkündigung des Herrn handler altså om da Maria får ta imot budskapet om at hun skal føde en frelser, noe som er til hennes store forbauselse, fordi hun har jo ikke vært med en mann.

Forspillet er med teorbe og psalter, og dette kan lett gi assosiasjoner til musikk skrevet noen hundreår tidligere. Det spilles i en svingende tretakt, og jeg er imponert over at det går å frasere og spille så dansant på psalter. Så synger tenorene verset, og igjen er det med en dansende letthet i uttrykket, passende for den nye tiden de synger om skal komme.

Her har vi å gjøre med en enkel strofisk sang, men mye av kantatene drives fremover gjennom noe mer resitativisk, som der engelen fastslår at det er en gledens dag eller der Gud selv tar plass i kantaten og forkynner at det skal «regne rettferdighet» over menneskene. Pfleger utfordrer også Stensvold/Gud gjennom å be ham synge langt ned i store oktaven (nesten to oktaver under c’en midt på klaveret) på ordet «jorden». Musikken har med andre ord noen åpenbare ordmalende elementer, men mest av alt uttrykkes teksten gjennom karakterer og stemninger.

Ensemblet

Noe som tekstheftet ikke nevner, som jeg tenker det med fordel kunne gjøre, er hvordan partituret så ut. Wåhlberg snakker litt om instrumentvalgene de har gjort, der psalter er instrumentet som klinger mest fremmed i våre ører, men han legger vekt på at det var et meget vanlig og brukt instrument i Norden på den tiden.

Hva gjelder selve notebildet bare antar jeg at partituret består av en continuo-stemme med en melodistemme for orkestret, i tillegg til sangstemmene.

Jeg må si at musikk som denne, med disse tynne partiturene fra 1600-tallet, er krevende å lytte til. Altfor ofte syns jeg det klinger i overkant platt og litt for enkelt når musikken mangler større dynamiske utsving og forskjeller i orkestrering. Men det ligger i meg som lytter og min dårlige fortrolighet med sjangeren. Det rike uttrykket ligger mellom linjene, og under Wåhlbergs ledelse er subtilitetene bragt frem på en lekker måte.

Jeg har allerede nevnt det dansante ved den første kantatens innledning, men karakterene er generelt sterke. Effekten er eksempelvis påtagelig når den tynne innledningen med teorbe og psalter får med seg de to strykerne. Disse spiller generelt med dynamisk toneproduksjon, overbevisende retorikk og ornamenter som føles spontane og retningsgivende.

Litt senere får musikken igjen en tynn struktur med teorbe og orgel, som passer til engelens sang. Når Gud derimot tar plass, legger ensemblet på de dypeste og mest forankrende klangene de har i sitt register. Dette passer for å understreke stemningen til Guds majestetiske nærvær, men er også nødvendig for å støtte opp om Stensvolds stemme, der han jo forventes synge i det aller laveste registret for en bass.

Fleksible sangere

Jeg ønsker ikke å løfte frem noen bestemte sangere, men heller gi dem et generelt berøm for at de er med på notene med tonemalerier, og ikke minst gjennom å ta det rytmiske og retoriske på alvor. Sagt med andre ord: De kan være med på instrumentalistenes utlegning av notebildet. Klangmessig spenner de fra ganske enkle stemmer til Håvard Stensvold som har den mest utviklede stemmen. Men det betyr ikke at Stensvold i dette tilfellet er best eller at de andre har vesentlige mangler. Tingen er at vi har å gjøre med musikk som har en ganske så tynn struktur, der mye større stemmer ville overlesset kantatene med noe de ikke kunne båret.

Krever engasjement

Musikken krever at du spisser ørene og engasjerer deg for å høre de rike nyansene. Den kommer ikke til deg på en enkel måte. Et eksempel som kan tydeliggjøre dette er det nedtonede «koret», som ikke kan spille på store kontraster. Koret består nemlig enten av de to tenorene eller de to sopranene, avhengig av hvilke som er hovedpersoner i kantatens fortelling. Vi hører med andre ord ingen feite korklanger, og når korsangen høres ut som en duett må det til at du bruker forestillingsevnen til å forstå og oppleve korets funksjon. Når jeg sier «funksjon» så handler det ofte om kommentarer, bønn og naturskildringer fra korets side, imens sangerne når de synger enkeltvis er mer handlingsdrivende.

Tatt i betraktning hvor krevende denne innspillingen er, tviler jeg på at den blir en kioskvelter. Men er du musikkelsker har vi ikke bare å gjøre med en velutformet tolkningspraksis. Dette er musikk fra musikkhistoriens fotnoter og appendikser. Det er skrevet i en stil som sjelden blir hørt, men som fortjener mer oppmerksomhet. Så, det er bare å begynne å lytte – aller helst akkompagnert av grundig lesning av tekstheftet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!