En sovjetisk perle

1940-tall i Sovjet

Har du fulgt meg her og i Klassekampen/Musikkmagasinet vet du at jeg nesten uten unntak har vært skeptisk til forrige sjefdirigenten for Oslofilharmonien, Vasily Petrenko. Når orkesteret spiller inn så interessant repertoar som på den siste platen fra Lawo må jeg imidlertid legge min skepsis til siden for å se hva jeg kan få ut av musikken og tolkningene.

Symfoniene er begge skrevet i annen halvdel av 1940-tallet, og for Nikolaj Mjaskovskij er det til og med hans siste verk i den symfoniske sjangeren vi har å gjøre med. I bookleten begynner tekstforfatteren Philip Borg-Wheeler med å skissere tiden gjennom å fortelle om Andrej Zjdanovs* famøse dekret fra 1948, der bl.a. Prokofjev og Mjaskovskij ble anklaget for «formalistiske forvrengninger og antidemokratiske tendenser som er fremmede for det sovjetiske folk og dets kunstneriske smak». I dette kulturfiendtlige klimaet kom de to symfoniene til å lide meget forskjellige skjebner.

*) Andrej Zjdanov (1896-1948) ble satt av Stalin til å lede sovjetisk kulturpolitikk fra 1946. Musikken som felt var lenge relativt skånet fra den kunstneriske sensuren, men Zjdanovs utrenskninger fra februar 1948 er et av musikkhistoriens aller mørkeste kapitler.

Bannlyst Prokofjev og feiret Mjaskovskij

Det var selveste Leningradfilharmonien med Jevgenij Mravinskij* som sto for urfremføringen av Prokofjevs Sjette symfoni. Men til tross for at disse ypperste representantene for sovjetisk musikkliv må ha presentert verket på sitt aller beste, ble det likevel bannlyst og tatt av repertoaret til de sovjetiske orkestrene. Her var det kanskje noe med at Prokofjevs mørke uttrykk i ess-moll var for fjernt fra den påkrevde idylliseringen av det sunne og lykkelige folk i den sosialistiske sovjetstaten, men det er likevel vanskelig å skjønne at verket skal ha vært så ufordøyelig. Hva som kom til å utløse musikkmyndighetenes fordømmelse var sjelden godt å si. At Sovjet var kommet inn i et kunstnerisk uføre skisserer Richard Taruskin** (sitert i Borg-Wheelers tekst) i en slående formulering. I boken On Russian Music beskriver Taruskin «den typiske karrieren til en sovjetisk komponist»:

«den frydefulle modernistiske kreativiteten på 1920-tallet forfalt katastrofalt til disiplinerte sosialist-realistiske klisjeer på 1930-tallet, fulgt av 1940-tallets krigspatriotisme som til slutt måtte vike for likegyldige post-Zjdanovske plattheter.»

Prokofjev hadde neppe sosialist-realistiske klisjeer på hjertet, og hans historie var altfor sterk for å kvalifisere som en post-Zjadnovsk platthet.

Mjaskovskijs symfoni, på den andre siden, var som nevnt ikke bare hans siste verk, men verket ble posthumt tildelt Stalinprisen. Philip Borg-Wheeler avslutter sin programtekst med: «Det er på høy tid at det blir blåst nytt liv i Mjaskovskijs musikk, men da må den promoteres av dirigenter som har troen på den, spesielt de mer profilerte.» Jeg mener at Nordens beste orkester er riktig formidler under ledelse av Vasily Petrenko. Men la oss først se nærmere på Prokofjev-symfonien.

*) Jevgenij Mravinskij (1903-1988) var en av de aller største sovjetiske dirigentene, hvis ikke den største. Han var sjef for Leningrad filharmoniske orkester i femti (!) år, fra 1938 og frem til sin død. Med det lange samarbeidet, ypperlige musikere, en genial leder og tidvis lange prøvetider, kunne de prestere symfonisk kunst som verden aldri hørt før eller etter ham.

**) Richard Taruskin (1945-) er en av de store musikkforskerne, og han har en imponerende bredde i sin kunnskap. Sovjetisk/russisk musikk er bare en av disse, og alle interesser er samlet i seksbindsverket The Oxford History of Western Music, som vel nærmest må sammenlignes med Prousts På sporet av den tapte tid dersom vi skal finne en lignende prestasjon fra et enkeltmenneske.

Opp mot den største

Jeg må aller først si at jeg aldri hørt Oslofilharmonien spille dårlig teknisk, så når jeg skriver kritisk om orkesteret handler det stort sett om hva de gjør ut av musikken. I Prokofjevs Sjette symfoni lurer jeg helt fra begynnelsen på om det ikke ville vært mulig å gjøre noe mer retorisk ut av den innledende fallende melodien på relativt lange noteverdier. Jeg vender meg til den selvfølgelige referansen for verket, nemlig nevnte Mravinskijs innspilling med Leningradfilharmonien (finner ikke ut av når den ble spilt inn, men det er den på labelen Regis). Det går noe langsommere, men heller ikke disse legendariske utøverne får formet frasen med en selvfølgelighet som overbeviser.

Så følger et langt avsnitt basert på en melodi som blir snudd på og gjentatt i mange minutter, og dette er et vanskelig sted å tolke nettopp fordi gjentagelsene er så mange og det musikalske er tilsynelatende tynt. Det er litt som Bruckner på sitt mest repeterende eller for den delen som Schubert. Når jeg lytter til Petrenko, og de minutiøse forandringene passerer i revy, blir jeg sittende og lure på hvilke historier som egentlig blir fortalt gjennom disse vendingene. Hvordan kan melodien åpne opp Prokofjevs musikalske psyke? Jeg finner ikke ut av det.

Når jeg isteden lytter til Mravinskij hører jeg en tydeligere stillingtagen til melodiens form. Ikke minst meisler han ut en rik klangpalett, og klangen er et vesentlig verktøy som dirigenten bruker for å lage retoriske kontraster mellom fraser og avsnitt. Mravinskij former også et sted med dynamisk utvikling som jeg nesten ikke hører hos Petrenko.

Returen til Sovjet

Men Prokovjevs Sjette symfoni er altså vanskelig å tolke, og kanskje skal den være vanskelig å lytte til. Jeg tenker at verket i seg selv uansett kan fortelle en sterk historie. Kanskje den stadig gjentagende melodien kan være et bilde på Prokofjevs indre mentale Sibir, omtrent som Sjostakovitsj nærmest bokstavelig malte opp de sibirske steppene i iskalde klanger. Men hos Prokofjev handler det heller om en kognitiv dissonans, om å favne tanken på at han frivillig vendte tilbake for å bo i Stalins Sovjet, og dermed bli utsatt for den sterke sensuren og innholdsstyringen av musikken.

Selv om disse assosiasjonene er spekulative, er det noe med hvor fremtredende melodien er gjennom hele den 15 minutter lange førstesatsen. Satsen er en lang tanke rundt et tema som Prokofjev ikke gir slipp på, og temaet fremstår fra et musikalsk perspektiv som en besettelse.

Etter hvert i førstesats får vi høre et nakent akkompagnement, først uten melodi eller noe annet attåt, og det går stort sett på annenhver tone opp og ned, som i Haydns Klokkesymfoni. Hos Petrenko er klangene litt tunge og det er som om den smektende melodien, som etter hvert plasserer seg over akkompagnementet, spiller på samme lag og i samme karakter som klokkeelementet. I Mravinskijs tolkning går akkompagnementet unna langt mer, og er nesten sprettent i karakter. Akkompagnement og melodi stiller seg i kontrast til hverandre, og jeg vil si at det blir et sterkere uttrykk. Men så spørs det hva som er riktig til Prokofjevs musikk.

Virtuositet og andre vanskeligheter

Skal jeg løfte frem noe det er vanskelig å sette spørsmålstegn ved er det musikernes presisjon og overskudd der det tar av i intensitet og dynamikk. Særlig i sistesats kommer dette til sin rett gjennom at den er strukturert som en lang feiring av lynraske stakkatoer, humor med artikulasjon, og med innskutte løp som går så det griner.

Som oftest når jeg hører Petrenko får jeg ikke helt tak i hva han prøver å si med musikken. Men her kan det jo dessuten være noe med selve musikken som er vanskelig å tolke. Jeg hører for så vidt uttrykkene, og hvordan den rolige andre satsen er både bråkete og tragisk, og hvordan Prokofjev prøver å bøte på dette gjennom å skape en lystig tredjesats, som lett fører tankene til hans Klassiske symfoni. Prokofjev velger imidlertid å bryte av dette lystige uttrykket og avslutte i langt mer tragiske toner, og kanskje er det likevel ikke så vanskelig å skjønne at musikken møtte motstand, både hos sensuren og hos lyttere i dag. Men Prokofjevs drama er likevel vanskelig å følge, og jeg er ikke sikker på hva Petrenko tenker rundt verket.

Mjaskovskijs siste symfoni

Med den 27. og siste symfonien til Nikolaj Mjaskovskij blir det helt annerledes. De fleste ganger jeg gjør sammenligninger med andre tolkninger er det fordi jeg opplever at det er noe uforløst i tolkningen. Jeg mener at jeg hører et potensiale i musikken, i partituret, som ikke realiseres i klang, og slik var det med Prokofjevs Sjette symfoni. Når jeg derimot hører Petrenko tolke Mjaskovskij blir jeg ikke fristet til å sjekke hva andre har gjort gjennom historien. Det skal sies at dette er mitt første møte med symfonien, og dermed er det helt sikkert en rekke subtiliteter som går meg hus forbi. Likevel, musikk er musikk, tolkning er tolkning, og det er ikke akkurat første gang jeg hører en symfoni, og Petrenko gjør det dessuten enkelt å bli begeistret for Mjaskovskij.

Vi har å gjøre med tonal og romantisk symfonisk kunst, noe vi særlig hører i andresats, men der førstesats har noen mer krasse klanger og er litt mer krevende å lytte til fra et dramatisk perspektiv. Helt fra de mørke klangene, som ligger i bunn av verkets innledning, hører vi en rikere fargepalett fra Petrenko enn vi hørte i Prokofjev. Over denne får treblåserne spille soli, og gjennom symfonien får vi mange ganger høre at enkeltmusikerne i dette vidunderlige orkesteret har mye å komme med.

En annen type dramatikk

Ikke minst opplever jeg at Petrenko her har en annen dramatisk teft for Mjaskovskij-symfonien sammenliknet med Prokofjev-symfonien. Jeg tror mye mer på bølgingen i intensitet, på hans klangforandringer og rubati. Etter den litt krevende førstesatsen, som veksler mellom stille introspeksjon og en fortelling i mørke toner, kommer en andresats som må være en drøm å spille for musikerne. Satsen begynner med et messingkor i høytidelig stemning. Det er en sånn karakter av «etter». Musikken utspilles etter at et stort dramatisk slag har funnet sted. Kanskje er der en henvisning til Mahler, Bruckner eller Wagner (jeg søker nesten etter konkrete steder i Ringen som dette minner om), og tenker vi på den første er det lett å forestille seg at vi har med døden å gjøre på noen måte.

Igjen former Petrenko omhyggelig og han trekker ut frasene i de to minuttene avsnittet varer. Han former deretter umiddelbart en varm klang hos strykerne i et avsnitt som er så høyromantisk at jeg må kalle det svulstig. Når jeg bruker fy-ordet «svulstig» må jeg påpeke at Petrenko ikke overspiller, men holder tilbake frasene slik at musikken får bygge seg opp i et subtilt drama med mahlerske proporsjoner. Dette er en så skjønn sats å lytte til at jeg er sikker på at den vil gå på repeat hos mange som kjøper platen.

I sistesats får vi først svake tremoli med ditto presise løp, med lekker artikulasjon, og vi hører virkelig noe av hva dette orkesteret er kapabelt til. Stemningen er mystisk og tilbakeholdt selv blant de rasende løpene, men satsen kommer senere til å kulminere i en triumfmarsj med effektfullt slagverk, stemmer som løper i alle retninger over musikkens regelmessige puls og med messing uten hemninger.

Hele symfonien får en kamp-til-seier-form som gjør det forståelig at Mjaskovskij med dette verket kunne unnvike sensuren og fordømmelsen som rammet så mange av hans kollegaer. Samtidig viser han at den bortglemte tilværelsen han har i musikkhistoriens annaler er ufortjent, og Oslofilharmonien med deres tidligere sjefdirigent, Vasily Petrenko, bidrar til å bøte på dette.

Til tross for at jeg var litt sval i forhold til Prokofjev-tolkningen er sammensetningen av verk strålende, og Mjaskovskij-symfonien er en perle, både som komposisjon og tolkning.