Til røttene

Norsk nasjonalromantikk

Ragnhild Hemsing spiller musikk av sentrale norske nasjonalromantikere, og hun gjør det både på fiolin og på hardingfele. Der finnes også andre plater som på forskjellige måter gir plass for folkemusikkens møte med den fremvoksende norske nasjonalromantikken, men denne platen er den mest vellykkede og tankevekkende jeg har hørt i sjangeren.

Skal den norske musikkhistorien fra 1850 trekkes opp i noen få ord handlet den som kjent om å integrere folkemusikken i den klassiske musikken. Det handlet om å gi den europeiske musikken en norsk smak, og gjennom å bruke et norsk materiale i kunstmusikken kunne Grieg, Halvorsen, Bull og Svendsen komme med et eget unikt blikk på de kontinentale strømningene.

Selv om komponistene ofte hørte folkemusikken for sine indre ører da de skrev, noe som kanskje særlig gjaldt Grieg, skrev de for de klassiske musikkinstrumentene. Man kunne jo tenke seg at Hemsing spilte verk som Grieg-sonatene på hardingfele, og det kunne sikkert komme mye godt ut av det, men jeg lurer på om hun ikke har vært enda klokere når hun valgt å la Tormod Tvete Vik transkribere verk, stort sett klaververk og orkesterverk. Jeg tenker at sonatene er skrevet nettopp for fiolinens idiomatikk, men i klaverstykker som Gangar, op. 54:2 eller Norsk, op. 12:6, er det som om Hemsing får uttrykket hva Grieg egentlig prøvde å si med verkene.

Etter å ha hørt hennes levende tolkninger av slike stykker er det som om de originale klaververkene blir til sorthvite fotografier, til en sekundær beretning om folkemusikk, om Grieg og de kontinentale strømningene. Men la meg begynne å diskutere platen fra begynnelsen.

Romantisk folkebarokk

Johan Halvorsens Passacaglia etter Händel tilhører ikke den nasjonalromantiske folkemusikkdominerte bevegelsen, men er heller, omtrent som Holbergsuiten, et romantisk blikk på barokkens musikk (et aspekt av romantikken var jo tilbakeblikket, men heller til middelalderen enn til barokken, j.fr. Caspar David Friedrich). Passacaglia skiller seg imidlertid fra Holbergsuiten i at det finnes en konkret kilde som Halvorsen bearbeider. Passacaglia er opprinnelig skrevet for fiolin og bratsj, og at en cello tar den lavere stemmen er ikke særlig oppsiktsvekkende. Å derimot la den lysere stemmen spilles på hardingfele er avsindig.

Hører du bare noen toner er det vanskelig å vite om vi er i folkemusikkens eller barokkens verden. Arrangøren Tormod Tvete Vik har lagt til akkordtoner, forandret rytmen noe (det er flere tonegjentagelser) og lagt på ornamenter som i mine ører hører mer til folkemusikken, enn barokken eller romantikken. Egentlig føles det helt riktig for barokkmusikken. Jeg tenker, i gamle dager hadde man gjerne lokale spillestiler, og da man spilte musikk fra andre deler av landet eller kontinentet, da gjorde man det gjerne med de lokale verktøyene man hadde til rådighet. Ikke minst er det noe med klangbildet som passer godt for barokkmusikk.

Hardingfelens klang

Hardingfela produserer en klang som er rikere i dette verket, enn jeg er vant til å høre. På tradisjonelle instrumenter blir åpningskarakteren gjerne staselig og sterk, men med hardingfelens unike klang hører vi bokstavelig talt flere toner enn hva partiturets tekst avslører.

Jeg snakker altså ikke om Viks utvidelse av partituret, men jeg sikter til hardingfelas resonansstrenger. Ei hardingfele har jo ni strenger, der instrumentalisten kun spiller på fire av disse. De fem andre er bare der for å klinge sammen med «spillestrengene», og det er dette som gjør klangen så rik (i parentes må jeg si at jeg digger det engelske uttrykket «sympathetic vibrations» for å beskrive fenomenet med løse strenger som klinger sammen med strenger man spiller på), og overtonene i det komplekse spekteret er påtagelig tydelige å høre. Der fiolinen spiller på et enhetlig fargespekter, selv om det kan være med sublim dybde og skjønnhet, har hardingfelen en mer kompleks palett å spille på.

Når strengene først er nevnt, er det også interessant å observere at hardingfelens strenger har mange likheter med barokkens strenger. Tradisjonelt sett spilte man på tarmstrenger på begge instrumentene, men både hardingfelen og den moderne fiolinen bruker nå stort sett stålstrenger (jeg lurer på om det finnes en historisk fremføringspraksis innen folkemusikken der man spiller på tarmstrenger, slik man gjør i tidligmusikkbevegelsen). Hemsing spiller på stålstrenger, med unntak av D-strengen som er av omspunnet tarm. Slik jeg har forstått det er dette den vanligste måten å gjøre det i våre dager.

Strengene har likevel en helt annen karakter enn moderne strenger. De er tynnere og løsere spent enn på moderne instrumenter. Dersom man er indoktrinert med en romantisk og varm romantisk fiolintone, da blir det noe stusselig ved hardingfela, særlig i kjent klassisk musikk. Men gevinsten er en fleksibilitet i tonen hos Hemsing som jeg knapt nok hørt komme selv fra en barokkfiolin. Dette bruker hun til å fantasere frem ornamenter, til å gå opp og ned i dynamikk med en usedvanlig kjapphet, og hun sklir mellom toner på en måte som verken hører hjemme i romantikken (der jo portamenti var vanlige) eller i barokken. Likevel føles det helt riktig for barokk-musikk eller i alle fall for et barokkverk sett på med romantiske briller.

Hemsing og Benedict Kloeckner på cello lager medrivende stemninger fra begynnelse til slutt. Åpningen er energisk på en uvant måte, i tillegg til at de fanger opp det majestetiske vi er vant til å høre den med. Dolce-avsnittet vi hører etter et halvt minutt er spilt med den søtest tenkelige klang, og dette har igjen med instrumentets strenger å gjøre, ispedd Hemsings skjønne musikalitet. Og slik fortsetter de å tegne med en bred uttrykkspalett.

Til sist må jeg si at jeg liker tanken på møtet mellom et klassisk instrument og ei hardingfele. Det blir et skjønt bilde på dialogen mellom historie og fortid, mellom romantikk og barokk og ikke minst mellom klassisk musikk og folkemusikk.

Mye av hva som nå er blitt sagt om Halvorsens verk gjelder også kjernerepertoaret på platen. La meg nå snakke litt om et stykke som representerer det mer «norske» repertoaret på platen.

Det norske i Norsk

Det tidligere nevnte karakterstykket Norsk, op. 12:6, er et verk mange klaverentusiaster selv på relativt enkelt nivå har spilt. Også her er det arrangert for hardingfele og cello. Det har en enkel A-B-A-form, og i størsteparten av A-delen ligger det en bordun på kvinter i bassen. Bare å få dette på en tradisjonell cello skaper en helt annen klangverden enn hva Grieg selv skapte gjennom klaveret. På originalinstrumentet blir det hardt, ja, det kan klinge klønete, og celloens kontinuerlige toneproduksjon kan ikke sammenlignes med klaverets utdøende klang.

Når man hører Hemsings skjønne melodiføring tenker jeg at nærmest alle soloklavertolkninger av verket høres ut som om det er spilt med boksehansker, særlig når utøverne prøver å ta Griegs instruksjoner om å spille «Presto marcato» på alvor, og teksten har jo dessuten en rekke fz (forzando, med kraft/uthevet).

For Hemsing fungerer de markerte uthevingene som melodiske kryddere, og hun gir generelt en naturlig form til melodien som gjør at jeg bare nikker og sier stille til meg selv at det er sånn det måtte være. Rytmen er jo ellers skrevet på en skjematisk akselererende måte, som går fra fjerdedel til åttendedel til triol (fra én til to til tre noter på samme tidsenhet). Dette pleier å klinge nettopp skjematisk. Under Hemsings bue klinger det med liv og som en organisk bevegelse. Det bare måtte være slik Grieg tenkte sin folkemusikkinspirerte musikk. Kanskje noen opplyst Grieg-entusiast kan opplyse om Grieg noensinne spilte eller hørte sine verk bli spilt sammen med hardingfele?

B-delen er imidlertid ikke like vellykket. Selv om Griegs tekst er enkel har han lagd en effektfull tekstur gjennom stakkato-akkorder i venstrehånd, og en melodi i høyrehånd som har dramatiske interjeksjoner med markerte fz. Den melodiske utformingen er igjen lekker hos musikerne, og de lager en stor kontrast i stemning mellom A- og B-del, men jeg kan ikke la være å savne den snertne humoren vi ofte hører i det originale klaververket. Stakkatoene blir litt for melodiske og markeringene for tamme.

Slåtter og klassisk fiolin

På lignende måte fører Hemsing inn en folkemusikalsk, melodisk og klanglig fantasi inn i flere andre verk, som stort sett er relativt kjente. Hun spiller dessuten noen slåtter helt alene, fra Valdres som hun selv kommer fra, og hun spiller Myllargutens Bryllupsmarsj. At Torgeir Augundssons (Myllarguten) stykke får plass på plata er passende, fordi han hadde en helt unik rolle for at Ole Bull – og i utvidet betydning Kristiania, Norge og komponistmiljøet i stort – fikk opp øynene for folkemusikken. Sjelden har slåtter klinget med slik omsorgsfull utforming av frasene som gjennom Hemsings fiolin.

Hemsing spiller også noen stykker på sin klassiske fiolin. Det gjør hun elegant, klanglig fantasifullt, samt med vakker og naturlig frasering. For all del, dette er meget godt spilt, men hun kan ikke fortelle med en like unik stemme i disse stykkene. Likevel er stykkene der hun spiller moderne fiolin en helt nødvendig del av platen, fordi disse tar opp den tradisjonelle tolkningstradisjonen vi har for den nasjonalromantiske norske musikken.

Pianist og sarabande

Nå lider denne anmeldelsen mot sin slutt, og jeg har ikke nevnt pianisten Mario Häring med et ord. Men så er dette en plate der medmusikerne til Hemsing kommer i bakgrunnen. Häring er treffsikker i klang og stemning, og blir med på Hemsings fraseringer, slik at hun får fortelle sine unike historier.

Jeg må forresten også nevne avsluttingsverket, fordi der får Hemsing vise at hun er en glimrende klassisk fiolinist, selv om det altså er umulig å være like unik på fiolin. Verket er ytterligere en av Halvorsens barokk-komposisjoner, nemlig Sarabande con variazioni. Variasjonsformen gjør at hun får vise opp en lang katalog med stemninger og spilleteknikker levert med virtuost overskudd.

Som helhet er denne platen ikke annet enn viktig. Den stiller norsk nasjonalromantikk i et helt nytt lys, og den er obligatorisk lytting for alle musikkinteresserte.