Rik kultur
Når man kan gå på operaforestilling i Brumunddal, der hele produksjonen har sterke ledd, vet jeg ikke om det er et uttrykk for at Norge generelt er et rikt land på kultur eller om de har skapt noe unikt i Innlandet og Ringsaker. Kanskje handler det om begge deler.
Det var en av verdens mest spilte operaer, Puccinis La Bohème, som sto på plakaten. Forestillingen så ganske tradisjonell ut, uten påfunn fra regiteater eller med andre radikale moderniseringer. Bohemenes leilighet har den obligatoriske ovnen der de skal brenne Rodolfos manuskript for å holde varmen, og i tillegg til maleriet Marcello arbeider på er scenen dekorert med rammer uten innhold. Jeg liker å tenke at rammene representerer en historie som er i ferd med å skrives. Stort sett går scenografien i tre, som kanskje er et pek til Brumunddals eget Wood Hotel, verdens høyeste trehus.
Mellom første og andre akt, som jo pleier å spilles uten pause, får vi se hvordan scenen bygges om fra kald leilighet til de yrende Latinerkvartalene i Paris dagen før juleaften. Det kunne hørt hjemme i en tegnet serie, men er i alle fall et slags sinnbilde på Paris, et uttrykk for drømmen om bohemenes festlige by.
Eventyraktige kostymer
Det er ikke helt enkelt å plassere hvor kostymene kommer fra, og noe av det mest spektakulære er koret som går i en slags Alice i eventyrland-kostymer i sort og hvitt. De kunne vært hentet fra en kortstokk. Ellers er det alt fra Rodolfos blå jakke med stor krinolinekrage som kunne vært hentet fra en Mozartopera, via en ganske tidløs kjole hos Mimi til en overdådig pels i burgunder hos Marcello.
Hver av solistene har sin egen eller sine egne farger, og jeg kan ikke lure på om dette ikke bare var for å skape en visuell prakt, men også for at de er symbolske på forskjellig måte. Musettas fargeskala i rødt lar det i alle fall ikke være tvil om at hennes seksuelle kapital er stor og at hun er forestillingens femme fatale.
Et elegant scenografisk grep er det store vinduet bak på scenen, der vi i begynnelsen av forestillingen ser snø på tregreinene (det er dagen før juleaften). I slutten ser vi hvordan trærne slår ut og forandres foran øynene våre. Helt til sist i operaen, når musikken avslører at Mimi har pustet for siste gang, ser vi sorte fugler trekke forbi i bakgrunnen
All denne tradisjonelle scenografien gir plass til sangerne som skuespillere, og Marit Grytnes Dullaert har jobbet godt med personregien for å lage et drama med høyt tempo. Scenografi og kostymer er skapt av Plamena Dicheva og Anne Gotaas, men det er ganske utrolig å tenke på at det er frivillige som har gjort virkelighet av disse to profesjonelles visjoner.
Mange flere burde nevnes, som lys, sminke og ikke minst både barne- og voksenkor som gjorde en strålende innsats, til tross for stort frafall grunnet influensa.
Orkesterklang
Musikalsk holdes alt sammen av Marit Strindlund, som har et orkester under seg sammensatt av profesjonelle musikere. Til tross for at det er et lite ensemble får vi en følelse av at dette er fullskala Puccini. Faktisk er det så sterk klang i salen, men ikke så mye gjenklang fordi vi har med en tørr akustikk å gjøre, at sangerne fyller salen og mer dertil.
Til å begynne med holder Strindlund et intenst tempo som passer for guttekollektivets kjappe replikker, men hun er fleksibel og legger også til rette for de lyriske uttrykkene. Orkestersatsen er generelt mykt bølgende orkestersats, og tar vare på musikkens alle tempo- og uttrykksvariasjoner. Kanskje det mangler en større nærlesning av harmonier, og musikken kunne hatt enda større forskjeller i retorisk tid og bruk av rubato. Men på det hele er dette likevel langt over hva man kan forvente å høre i Brumunddal.
Jevnt og høyt nivå
Castingen var også glimrende. Det skal sies at sangerne bærer godt i Teatersalen i Brumunddal, og ensemblet er jo lite. Likevel, det var flinke folk som enkelt kunne trenge over orkestersatsen, særlig Jesper Säll, som spilte «den svenske poeten Rodolfo». Han bar i alle registre og kunne hikste og gråte i melodiene i italiensk stil. Dessuten hadde han en kraft i alle registre, særlig i høyden, som gjør at han kunne behersket rollen på en langt større scene med større orkester.
Egentlig kunne jeg nevnt alle sangerne, fordi jeg vil si forestillingen hadde en usedvanlig jevn casting. Sassaya Chavalit hadde uskylden, renheten og de dramatiske uttrykkene passende for Mimi. Samtidig hadde hun et mørke og en moden klang i stemmen som jeg ikke var helt sikker på hørte hjemme i en rolletolkning av Mimi.
Gunda-Marie Bruce tok av og var leken i melodikken og kunne musikalsk uttrykke Musettas kokette sider. Og som sagt, alle de andre burde nevnes.
Lokalforankring eller elitisme
Forestillingen ble sunget på norsk, uten teksting, og jeg skjønner viljen til å gjøre verket tilgjengelig for publikum. Samtidig er jeg usikker på om det er en god idé. Selv med ganske stor erfaring av å se opera måtte jeg konsentrere meg dypt for å likevel bare få med meg en liten del av teksten. Jeg tenker det virker mot sin hensikt. Publikum får ikke med seg detaljene i teksten, og selv om det kom mye latter fra salen var det mange poenger som kun de færreste oppfattet.
Det kan være at en norsk oversettelse, i alle fall dersom vi ikke får teksting, virker mot sin hensikt og gjør opera til noe for musikkeliten heller enn at det kommuniserer bedre. Så: Et ønske til neste gang er at vi får teksting av forestillingen.
Stort publikum
Jeg må til sist nevne at forestillingen var godt besøkt. Allerede da jeg leste programmet reagerte jeg på at de hadde satt opp forestillingen ni ganger. Men lørdag 19/11 var det nærmest fullt hus, så Innlandet har tydeligvis et ganske kulturinteressert publikum.
Når opera blir til å så god underholdning som dette, og når RingsakerOperaen har funnet solister og musikere uten svake ledd, reiser jeg gjerne tilbake til Brumunddal. De har én årlig fullscenisk produksjon, og i 2023 blir det Flaggermusen av Johann Strauß d.y. Jeg tror at et operaselskap nettopp som RingsakerOperaen er perfekt for å lage dette dramaet.
