Gitarduoens andre plate
Gitar-duoen Sapere Aude ga i løpet av høsten ut sin andre plate. Her er transkripsjoner av wienerklassisismens tre store, Haydn, Beethoven og Mozart, samt et verk av Niccolò Piccini. Det meste er transkribert av Ferdinando Carulli, som for øvrig ble født samme år som fjorårets store jubilant, Beethoven.
Jeg har alltid tenkt på at gitar er et av de aller mest vanskelige instrumentene å spille, og denne utgivelsen minner meg om dette. En ting er å bare få notene på plass uten altfor mye støy fra fingre og negler som beveger seg, noe duoen får til bra nok, men det er vanskelig å spille med større forskjeller i dynamikk og klang/farge. Med en tone som dessuten dør ut raskt, men som aktivt må dempes for å slutte å klinge, er det vanskelig å ta ut retoriske forskjeller i artikulasjon.
Ikke helt i mål
Med denne generelle karakteristikken av hvor vanskelig det er å spille gitar har jeg foregrepet min kritikk av den aktuelle platen. Verkene Sapere Aude spiller er kjent nok for undertegnede til at jeg hører musikken opp imot originalene. De retoriske underfundighetene mangler i den siste av Haydns tolv London-symfonier, den som faktisk har tilnavnet London. Fargene blir for like i Beethovens åpnende variasjonssats fra Klaversonate op. 26, og fingrene kan ikke fly som buen over strengene i Ouverturen til Mozarts La clemenza di Tito.
Utgivelsen inneholder også en fantasi over et par Beethoven-temaer i Fantaisie tirée des ouvrages de Beethoven Op. 157, samt et arrangement fra Niccolò Piccinnis opera Didon (denne er ført i pennen av François de Fossa). Selv om jeg ikke har samme forhold til musikken i disse to verkene synes jeg ikke helt at Sapere Aude løfter stilen nok.
Dersom jeg skal sette pris på platen må jeg helt glemme min erfaring med klassisistisk musikk. I så fall må jeg imidlertid få noe enda dypere gjennomarbeidet for å synes at det skal være verd bryet.
