En seksårings poetiske bønn
På sin siste plate tar Solistkoret for seg tre nyere verk: Nils Henrik Asheims prisvinnende Muohta, Lars Petter Hagens vakre Lament, og Arne Nordheims Aurora, som de andre verkene kan sies å hvile på. Solistkoret leverer som vi kan forvente, med nærvær og inderlighet, som gjør at verkene allerede fremstår som norske samtidsklassikere.
I Lament bruker Lars Petter Hagen en tekst av e e cummings, som poeten skrev da han var seks år gammel. Selve ordene hører vi ikke særlig mye av, men i satsenes klang hører vi fargen av deres innhold. Teksten er nemlig en bønn, og de tre satsene er vakre fra ende til annen. Hagens musikk er tonalt forankret, selv om klangene iblant kan bli tette. Det kan minne om mange nyere komponister som skriver i ganske tradisjonell stil.
Men under Hagens overflate ligger flere utradisjonelle grep. Det mest påfallende i mine ører er at musikken på en måte har karakter av en innledning. De eteriske klangene svever og søker, som om det snart skal komme en mer vesentlig melodi, en dramatisk utvikling eller at bassene endelig skal få sette korklangen og gjøre den bestandig og forankret. Isteden ligger hele verket i et lyst register, og Hagen brer ut klangene over tid, etablerer forholdninger som rolig oppløses og erstattes av nye tirrende dissonanser.
Noe annet spennende er hvordan Hagen lar elektronikk/perkusjon relatere til korsatsen. Jeg hører instrumentene og elektronikken som et kontrapunkt i stemning. På den ene siden smelter det inn i korklangen, men det er også noe annet. Perkusjon og elektronikk er ikke nødvendigvis kontrasterende fra koret, men likevel har vi med to forskjellige entiteter å gjøre. Effekten er samtidig skjønn og foruroligende.
Et sted dundrer det i dybden fra elektronikken og perkusjonen, som om et fjell sang en rolig klage. Et annet, i begynnelsen av tredjesatsen, får skarptrommen innlede og ledsage de skjønne korklangene. For øvrig er det slagverkeren på platen, Hans-Kristian Kjos Sørensen, som bestilt verket.
Hagens musikk er uutsigelig vakker. Samtidig er det som om den mangler noe, men jeg tenker mangelen i en kunstnerisk vellykket bemerkelse. Jeg får inntrykk av at musikken søker etter å bli noe den aldri strekker frem til, og denne søken gjør musikken skjør og tirrer interessen. Slagverk og elektronikk har også en problematiserende funksjon gjennom å smelte inn i stemningen samtidig som det er noe annet, noe fremmed, som lodder store dybder i lytteerfaringen.
Nyanser av snø
Det var i 2018 at Nils Henrik Asheim mottok Nordisk Råds Musikkpris for sitt verk «Muohta». Verket er en bestilling fra Solistkoret, og det fremføres sammen med Ensemble Allegria. Verket er litt som en kommentar til Haydns Skapelsen, og ved urfremføringen ble det spilt i forbindelse med sommer-delen i Haydns verk.
Denne sammenstillingen er passende, fordi verket er plassert rett i naturen. Tittelen kommer fra et allment begrep samene bruker for «snø», og de 18 satsene tar hver opp spesielle begreper for snø. Ideen er glimrende som et musikalsk innlegg i klimadebatten. Vi får jo stort sett mindre snø med varmere temperaturer, med unntak av der naturen protesterer mot vår ødeleggelse av atmosfæren gjennom å pøse på med mer nedbør. Men utgangspunktet er også ypperlig fra et musikalsk ståsted, fordi noe så likt, snø eller muohta, kan ses i forskjellige sjatteringer og nyanser.
Satsene er små karakterstykker som er så korte at de ikke rekker mer enn å dvele ved de forskjellige snø-klangene. Selve ordene er poetiske opplevelser i seg, uten musikken. Når jeg leser dem i tekstheftet, sammen med beskrivelsene av snøen, kunne dette vært nok for en kunstnerisk opplevelse av vinteren.
Hva med «čađgit – de første lette og spredte snøfnuggene før snøfall» eller «goahpálat – fuktig snøvær som fester seg i klær og andre ting»?
Čađgit begynner med at koret uttaler ordet, med massevis av konsonanter. Ensemblet følger opp med å la buene sprette på strengene. Teksturen blir så noe mer kompleks med lyse tremoli, og du kan nesten se snøfnuggene hvis du løfter blikket. Og knapt har det begynt før snøen og satsen er borte.
Goahpálat begynner med at sangerne uttaler ordet nærmest med oppgitthet, og hvem vil vel at snøen skal feste seg i klærne og la kulden nå helt inn til kroppen? Et fallende glissando innleder strykernes tegning av snøtypen, og deretter følger tilsynelatende tilfeldige pizzicati i flere lag. Også i denne satsen får vi en tremolo, men det er på grensen til at klangen blir stygg, som godt tegner den mindre sympatiske siden av denne snøtypen. Denne satsen er også over på vel under et minutt.
Asheim gir lyd til vinden, snøens bevegelse i luften, hvordan den ligger på marken, og hvordan den virker på oss mennesker og naturen. Uansett det er gjennom tremoli, lek med vokaler/konsonanter, pizzicati eller noe annet, har Asheim skapt et snøens tonespråk for hans 18 satser i Muohta. De passerer i rask revy, omtrent som fjellværet kan være like lunefullt, og dette verket er så vesentlig at det burde stå i platehyllen til enhver musikkelsker.
Nordheims ny-vennlighet
At Arne Nordheims ny-vennlighet til sist er representert på platen passer perfekt. Etter sine mest rabulistiske år vendte han seg mot en estetikk som tok ørets behag på alvor. Han ble helt enkelt litt romantiker, og korverket Aurora, som også involverer to slagverkere og elektronikk, inneholder noen rent regelrett tonale avsnitt.
Og i avslutningen hører vi klanger som kan ligne på hva Hagen gjorde i sitt verk. Det er lange spenn med skjønnhet, men i tillegg til korets klanger ligger her en lyrisk elektronisk stemme rundt klangen, og det springer ut solistiske stemmer fra satsen.
Hagen dveler imidlertid langt mer ved ideene sine enn Nordheim gjorde, men at Aurora er et innfallsrikt verk betyr ikke at det ligner helt på Asheims Muohta. Jo, selv om vi har å gjøre med stort sett rolige avsnitt hos Nordheim, går han ganske raskt mellom innfallene hvis vi ikke tenker stemning men figurer.
Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor jeg opplever at Nordheims verk er av en eldre dato, og noen kanskje skulle si at det er datert. Jeg lurer på om det er denne innfallsrikdommen, der han stadig legger nye klanger inn i satsen, som får meg til å tenke på gamle dager. Så spørs det om dette åpner nysgjerrighetens porter eller om musikken oppleves fragmentert.
Norsk samtidsmusikk lener seg uansett på Nordheim, og gjennom sitt store spenn viste han at dagens komponist ikke trenger å sette seg selv i en bås, men at oppgaven er å skrive god musikk, uansett hvilket estetisk ståsted komponisten gjør det fra.
Tolkningen da?
Som så ofte med samtidsmusikk er det komposisjonene som har stått i sentrum, men skjønnheten er søt hos Solistkoret og klangen skarp eller smigrende, alt ettersom hva som trengs for musikken. Ensemble Allegria, og slagverkerne smelter lyrisk inn i samklangen. Verkene kunne helt enkelt ikke få en bedre presentasjon, noe som seg hør og bør når vi har med så vesentlige verk å gjøre.
