Debutplate med ettertrykk

plateomslag for Tøyen Fil og Klafferi: Botanisk hage

Botanisk Hage (LP og elektronisk)

Tøyen Fil og Klafferi
Hanne Rekdal: C flute, bass flute, piccolo flute, bassoon, voice
Kristine Tjøgersen: Bb clarinet, bass clarinet, voice, vitamin C fizz, vitamin C tube, shaker, tin can with rubber band, box with rubber bands, box with cat sand, stones, leaves, electronics
Eira Bjørnstad Foss: violin, cat and canary flute, juice carton with straw
Tove Margrethe Erikstad: cello, voice, metal bowl played with sand and bow, tin can with rubber band, box with rubber bands, water, branches, stones, electronics

SIDE A
Hafdís Bjarnadóttir (arr. Tøyen Fil og Klafferi) – Sumar (2017) 11:43
Carola Bauckholt – Luftwurzeln (1993/2007) 08:37
Kristine Tjøgersen – Radiolarie (2017) 02:03
SIDE B
Klaus Ellerhusen Holm – Chinese Telephone (2019) 07:40
Ylva Lund Bergner – Achenar (2013/2017) 08:05
Lars Skoglund – Radio Days (2015) 08:22

Aurora, 2020

Debutalbum

På debutalbumet til Tøyen Fil og Klafferi har musikerne satt sammen en velfungerende og gjennomtenkt helhet, og det er derfor trist at plateomslaget ikke tydelig nok beskriver musikernes prosjekt.

Utgivelsen heter altså Botanisk hage, og hvert av de seks verkene er forbundet med bestemte plasser i Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Musikerne har selv satt sammen albumet til denne helheten, og de har arbeidet tett sammen med komponistene frem mot albumet. Fire av de seks verkene (ikke Bauckholt og Lund Bergner) er tidligere bestilt og urfremført av Tøyen Fil og Klafferi, men de var altså ikke bestilt for å lage denne unike helheten.

For å binde verkene sammen medfølger seks tekster av botanikeren og forfatteren Hanna Bjørgaas. Slik jeg skjønner det er disse tekstene skrevet i etterkant og er som kommentarer å regne heller enn som integrerte deler av verkene. Men, musikerne har jo satt sammen en verksyklus, Botanisk hage, og ser vi selve syklusen som platens verkidentitet kan tekstene desidert ses som integrert i syklusen.

Det aller meste av det jeg nettopp skrev står ikke å lese på plateomslaget. Jeg har finlest pressemeldingen og skrevet direkte til plateselskapets pressekontakt for å få klarhet i dette.

Men, la nå ikke denne irritasjonen overskygge at dette er et glimrende album.

Tøyen Fil og Klafferi

Musikerne i Tøyen Fil og Klafferi
Foto: Anna-Julia Granberg

Sjekk listen på instrumenter musikerne spiller! Instrumentariet legger til rette for utallige klanger, farger og måter å fortelle på gjennom lyd. Og musikerne beveger seg med letthet og overbevisning gjennom seks forskjellige typer av klanglandskap. Fortellermåten lener seg generelt sett mot nettopp klang, og det er lyder, deres farge og kontrast, som musikerne mest av alt spiller på. Et mulig unntak er Carola Bauckholts Luftwurzeln, som er platens mest gestiske verk, der det er langt tydeligere at musikalske utsagn spiller mot hverandre.

Selv om klangbildene er meget forskjellige er det samtidig noe med denne landskapstenkningen hos komponistene som lager en sammenhengende helhet på platen. La oss nå se nærmere på de enkelte verkene.

Småspoven

I Hafdís Bjarnadóttirs Sumar er det, i Bjørgaas tolkning, småspovens fornemmelse for sommer som er under lupen. Fuglen flyr etter sommeren slik at den permanent kan befinne seg der været er varmt. Selv om Bjørgaas snakker om fuglens «hysteriske sykluser av lyd» aner jeg ikke om Bjarnadóttir gir en adekvat gjengivelse av fuglen eller ikke – dersom det er intendert i det hele tatt.

Men det jeg hører er at hun har lagd et ganske så fabelaktig, komplekst og velfungerende lydlandskap. Det er utrolig at en kvartett kan få til et så rikt og variert lydbilde, selv om «elektronikk» er et av instrumentene. Det er fuglelyder frembragt av tradisjonelle instrumenter og instrumenter som skal etterligne fuglene. Og ikke minst er det hvesinger og hviskinger, blåsing med sugerør i vann og en lang rekke andre lyder som føles riktige når det er småspovens gjøremål i Botanisk hage som skal tegnes. Her er nemlig mark som skal spises blant råttent tre, i et miljø der gass kommer opp av den gjørmete bunnen av en dam. Ja, dette er en lekker skildring av naturens lyder, men ennå mer er det klangkunst på høyt nivå, både fra komponist og musikere.

Røtter i luften

Carola Bauckholts Luftwurzeln (Luftrøtter) tar for seg planter med røtter som vokser oppover. Her har vi å gjøre med mer klassisk samtidsmusikk der korte gester spiller mot hverandre. Bjarnadóttir lagde sammenhenger gjennom å modulere sitt klanglandskap, men ofte med nye lyder og klanger. I Bauckholts materiale kan derimot eksempelvis to toner i klarinetten (en gjøk?) få spilles ut mange ganger, og den musikalske fremdriften bygger mer på motiver og fraser.

Selv om Bauckholt bruker alternative spilleteknikker er også disse langt mer klassiske enn hva Bjarnadóttir bruker. Det handler om bruk av overtoner, litt slåing og pust i instrumentene, men vi har ikke å gjøre med et så stort instrumentarium og spekter av klanger som hos Bjarnadóttir.

På vei mot å bli fossiler

Litt ironisk er det at verket som har det tidsmessig mest omfattende tema er platens desidert korteste. Kristine Tjørgersens Radiolaria handler om et slags dyreplankton med samme navn, som med tiden blir til fossiler. Satsen begynner med en trille på klarinetten og noen multiphonics på fløyten, og disse blir holdt og forandret noe i løpet av satsens drøye to minutter. Sammen kan disse to instrumentene kanskje kan ses som radiolariens kjerne, som dets vesen som den er i løpet av millioner av år. Så legger de andre instrumentene seg rundt klarinett og fløyte, og kanskje dette kan ses som et bilde på når radiolarien endrer kjemisk struktur og blir til fossil. Den er stadig den samme, men i helt forskjellige uttrykk.

Det er sannelig ikke ille å få sagt noe om en slik prosess på noen få minutter. Et vakkert klanglandskap er det også.

Litt jazzimprovisasjon

I Klaus Ellerhusen Holms Chinese Telephone, befinner vi oss i randsonen av samtidsmusikken. Han kommer fra jazzens verden, men befinner seg der på en ytterkant som tangerer samtidsmusikken.

Når Ellerhusen Holm komponerer handler det ofte om å organisere improvisasjoner. Langt på vei blir Chinese Telephone en studie i det lavmælte. Helt til å begynne med kommer musikerne ikke med mer enn svake utsagn, uttalt inn i en stillhet som får råde langt etter klangene. Det kan være blåsinger nærmest uten tonekjerne i fløyten, med lette knistringer bak, som avbrytes av en klarinettone som slår over i en overtone, samtidig som en av musikerne gjør skumle lyder med munnen. Det tar seg opp til et større klimaks, der hvesingen og gnikkingen tar av, før det stopper i nok en lang stillhet, og vi er tilbake i utforskingen av det lavmælte igjen.

Soppenes røtter

I Bjørgaas kommenterende tekster befinner vi oss, gjennom Chinese Telephone, i soppenes mycel, altså deres ofte omfattende røtter. Dermed ligger det til rette for en slående kontrast. Med neste verk, Achenar, har vi gått fra underjorden til himmelhvelvet. Achenar og Achenar B er nemlig to stjerner, og Lund Bergners verk kan høres ut som rommets statiske klanger, som noe man hører gjennom et radioteleskop rettet mot verdensrommet.

Gamle gode dager

Platen avsluttes med litt humor og nysgjerrighet. Radio Days var ikke bare en film regissert av Woody Allen, men begrepet brukes om radioens gullalder, fra 1920-tallet til fjernsynet tok over på 50-tallet.

Når jeg lytter til Lars Skoglunds Radio Days går tankene lett til verkene John Cage skrev der han brukte grammofonplater eller radioapparater. Skoglund er innom hva som synes være faktiske NRK-sendinger, og i samme nyhetsfortellerstil får vi også høre om en abbor som går til sak mot hele verden, fordi den ble fanget under isen, og kunne ikke være med på fluebindekurs den hadde meldt seg på. Vi hører flere musikkstykker, som den sovjetiske nasjonalsangen, og det hele avsluttes med bingo. Radiolydene akkompagneres av instrumentene i en slags lyrisk støyestetikk i god samklang med det innspilte.

Skoglund løfter fram en måte å lytte på radio som har forsvunnet etter at verden er blitt desidert mindre og all verdens lyd kan strømmes høyoppløst. Som barn pleide jeg å lytte til kort- og mellombølgeradio. BBC og Radio Luxembourg var tydelig å høre, men langt mer fascinerende var alle rare språk jeg ikke skjønte bæret av.

Å lytte på denne oppdagende måten tenker jeg var omtrent som vår tids planløse nettsurfing, bare at det var langt mer spennende. Det var en måte å komme i kontakt med mennesker og liv utenkelig langt borte. Det var dette Skoglunds verk vekket i meg, og han fikk det til gjennom å holde lytteren nysgjerrig på hva som skal komme heretter når frekvensen på radioen forandres.

Debutplate med ettertrykk

Debutplata til Tøyen Fil og Klafferi er en forunderlig oppdagelsesferd i samtidsmusikkens mange ansikt. Jeg vil særlig komme tilbake til de komplekse og rike lydlandskapene til Bjarnadóttir og Skoglunds blikk på radiomediet.

Men mest av alt er dette en helhetlig tenkt plate, med musikere som suverent behersker sine instrumenter og musikken de spiller, og det er en plate som tegner et rikt bilde av unge samtidskomponister.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!