Seriøst?
Kan man ta et ensemble som består av bratsj, cello og kontrabass seriøst? Besetningen er så uvanlig at ensemblet har valgt et navn som beskriver deres grunnleggende mangel, altså at de ikke har et diskantinstrument (no Treble), slik som en fiolin.
Men ser vi disse musikerne som et avvik, da er det flere potensielt gode musikalske opplevelser som går tapt. Herrene Hølås (bratsj), Bolås Brødreskift (kontrabass) og Rossbach (cello) er nemlig glimrende musikere.
Elegant klassisisme og lineær barokk
Først av alt: Hva skal så et så pass uvanlig ensemble spille? De har i alle fall funnet ett ferdigskrevet verk, nemlig tredjesats fra Michael Haydns Divertimento i E-dur: Presto. Michael er broren til Joseph, og satsen demonstrerer wienerklassisismens mest overfladiske glede. Musikerne leker fram en eleganse som er langt større enn musikkens dybde, og mer enn at satsen handler om Michaels komposisjonsferdigheter handler det om hva musikerne kan uttrykke. Buene flyr spenstig og lett over instrumentene, løpene sitter som skudd, og jeg får lyst til å høre hele verket.
Med Michael Haydn tok det ferdigskrevne repertoaret slutt, og de andre eldre stykkene musikerne spiller er arrangert av dem selv.
En uttrykksmessig kontrast til broder Haydns sats er arrangementet av Sarabande fra J.S. Bachs Cellosuite nr. 6 i D-dur, der musikerne spiller på lange fraser. Likevel er det med en forsiktig vibrato, en evne til å trekke tonen tilbake dynamisk og gjennom et tydelig arbeid med retorisk tyngde gjennom satsen. Med andre ord: De går ikke i den romantiske fellen man lett gjør når det sangbare hos Bach skal gestaltes, altså det som blir svulstig og tungt, med vekt på tonens egen kraft. Trio no Treble lager isteden en levende og skjønn melodisk metaformose som får deg interessert i hvor melodien skal ta veien.
Helligbrøde
Man lurer på om de ikke begår helligbrøde gjennom å transkribere noe av det alvorligste Beethoven komponerte, nemlig den rolige begravelsesmarsjlignende satsen fra Syvende symfonien. På veien får de imidlertid vist farger i sitt ensemble som jeg ikke visste et slikt instrumentarium kunne prestere.
Litt forenklet kan man si at Beethoven lar et ostinat gå i bassen, og over dette legger han forskjellige kontrapunkt. Etter å ha hørt Trio no Trebles tolkning tenker jeg at funksjonen til kontrapunktene mer er å vise fram forskjellige farger i instrumenteringen enn at deres melodiske verdi er hovedsaken. Trioen lager et rikt fargespill som varierer satsen fra begynnelse til slutt, og det fikk meg til å tydeligere se hva som kunstnerisk står på spill i Beethovens symfoni.
Bestillingsverk fra Trygve Brøske
Når man spiller i et så pass uortodokst ensemble er man nesten nødt til å bestille verk. Trio no Treble har fått verket Trio (no) Trouble eller The Devil’s Deal Trio skrevet for seg. Komponisten heter Trygve Brøske, og jeg pleier å like hans underfundighet som ofte er basert på stilblandinger. Ideen i The Devil’s Deal Trio er å ta utgangspunkt i musikk inspirert av djevelen gjennom musikkhistorien, fra Tartinis Djeveltrillesonate til bluesgitaristen Robert Johnson.
I satsen Franz Waltzing Mephisto fungerer komposisjonen som aller best. Noen pizzicatoer ber om oppmerksomheten, før Brøske begynner å stable kvinter på hverandre, som det står skrevet i Liszts originalkomposisjon, altså i den såkalte Mephisto-Walzer I. Musikken kommer til en foreløpig kollaps, men finner tilbake til melodier og driv fra originalen. Kollapset blir så endelig og det gir plass for et akkompagnement på ukulele (Brøske bruker flere andre instrumenter for ensemblet). Dermed befinner vi oss i en slags absurd Hawaii-miljø der Liszt får uttrykk som pianovirtuosen neppe tenkte det var plass til i hans egne komposisjoner. Med pling og raske løp, pizzicatoer, plystring og mange andre fremmede instrumenter fanger Brøske og musikerne oppmerksomheten i et lekfullt sammensurium.
Men jeg får ikke helt tak på de andre satsene og hvordan Brøske der går i dialog med originalene. Gjennom historien er det blitt skrevet forbannet mye god musikk inspirert av tilværelsens mørke krefter. Kanskje har jeg ikke har et stort nok musikk-intellekt for å tilegne meg Brøskes bidrag til denne sjangeren. Eller så lyver Brøske når han i plateheftet påstår at komposisjonen tilkom etter besøk og tvang fra Herr Beelzebub selv.
Ekstranummer
Musikerne kunne med fordel tatt seg selv på større alvor gjennom å spille hele verk fra klassisismen og barokken, heller enn bare utvalgte satser. Instrumentariets muligheter og ensemblets kvaliteter kunne uten tvil båret større fortellinger. Nå blir plata litt som en «best-of-plate», der musikerne gir oss et gløtt av deres kvaliteter, men der det også er lett å frustreres over at jeg ønsker å høre mer.
Platen avsluttes med et shownummer, nemlig en bearbeidelse av en bearbeidelse (Stephan Koncz) av Waltzing Matilda. Med tremoli, flageoletter, raske kompfigurer, glissandi og melodiføring som like mye peker mot irsk folkemusikk som til den østerrikske slageren, avslutter Trio no Treble sin plate med flagget til topps.
Disse er musikere verd å ta på alvor, vel å merke: et alvor med en god dose latter. Trio no Treble forklarer med sitt spill at musikk ikke handler om å tilfredsstille konvensjoner, men å generøst dele av sitt eget blikk på den musikalske tilværelsen som er ens egen virkelighet. Trodde du at man ikke kunne lage god musikk med et ensemble bestående av bratsj, cello og kontrabass bør du gi Trio no Treble en sjanse.
