Lekne melodier og beethovensk gestikk

Platecover for trondheimsolistene med musikk av Maja Ratkje

Pictures From a Sinking City and Tale of Lead and Frozen Light. 2 Pieces for String Orchestra by Maja S.K. Ratkje

Trondheimsolistene

Maja S.K. Ratkje:Pictures From a Sinking City
Tale of Lead and Frozen Light

Fabra, 2020

Musikalsk spilt samtidsmusikk

Det høres lekende musikalsk og naturlig og enkelt når Trondheimsolistene spiller musikk av Maja S.K. Ratkje. Jeg kan legge til enkelt. Og det slår meg at dette er så langt man kan komme fra en tolkning som klinger som «kompleks samtidsmusikk». Ikke at Ratkjes musikk ikke er kompleks, men det er noe med at musikerne spiller som om har musikken under huden, som om relasjonen til den er nær, og frasene veller ut av dem med like deler naturlighet som nødvendighet.

Nå er dette et tema jeg har vært opptatt av en stund, hvordan jeg opplever at samtidsmusikken med årene klinger mindre «samtidete». Jeg opplever at samtidsmusikk ikke trenger å være verken kompleks eller vanskelig tilgjengelig, og jeg lurer på om det er mine ører og min lytteerfaring som er i ferd med å forandres eller om det er en trend i tiden. Jeg tror definitivt at det også er noe av det siste, altså en trend. Jeg tenker ikke så mye på at selve samtidsmusikken er blitt forandret i en mer vennlig retning, men jeg tenker på at utøvere generelt har omfavnet samtidsmusikken med alt større varme og inderlighet. Det skaper på generelt grunnlag mer levende tolkninger som gjør musikken mer interessant og relevant for flere.

Kammermusikk for stort ensemble

Uansett mine spekulasjoner om samtidsmusikktolkningens stilling i nåtiden har relevans eller ikke, er det verd å merke at begge verkene på platen er skrevet og tenkt uten dirigent. Ratkje tenker dette gir utslag i større fokus og kommunikasjon mellom musikerne, og her ligger definitivt noe av det musikantiske som jeg mener å høre i innspilingen. Ja, det er lett å være enig i at Trondheimsolistene presterer tett kammermusikkspill – vel å merke for et sinfoniettastort ensemble med seksten musikere.

Noe annet som er verd å merke er at det var en ensemblet selv, med kunstnerisk leder Geir Inge Lotsberg i spissen, som tok initiativ til innspillingen. Som Ratkje sier: «Jeg ble bare informert om det.» Dette initiativet tenker jeg er nok et tegn på at dette er musikk som musikerne har en relasjon til. Det er noe de allerede har gått dypt inn i og ønsker seg enda dypere i.

Samtale

Selv om jeg ennå ikke har snakket om musikken må jeg si noe om tekstheftet, som består i en samtale mellom Ratkje og Bodil Maroni Jensen. Maroni Jensen stiller vesentlige spørsmål om musikkens struktur, relaterer det til egen lytteopplevelse og snakker om inspirasjonskilder for Ratkje. De snakker også om det tilsynelatende store spennet mellom komposisjon og Ratkjes virksomhet som improvisasjonsmusiker. Dessuten blir vi kjent med det uhyrlig spennende mennesket som heter Maja S.K. Ratkje, som bor på Svartskog, har brukt pandemien til å oftere si nei slik at hun får komponert mer, som elsker tiden med familien i naturen, og har et brennende politisk miljøengasjement.

Med samtaler som denne er det lett å utrope Maroni Jensen til landets beste musikkjournalist – i alle fall på samtidsmusikk. Det eneste å innvende på tekstheftet er at det med fordel kunne blitt publisert på norsk i tillegg til engelsk.

Vakre melodilinjer

Platen består av to verk som hvert varer i cirka atten minutter. Først ut er Pictures From a Sinking City. Det aller første Ratkje nevner i tekstheftet er at hun «arbeidet med lange melodiske linjer som hun demolerte på forskjellige måter». Så snakker om hun å se potensialet i «tingene som lander på utsiden, på søppelet». Og at flommen i Venezia kom som ytterligere en inspirasjon til verket. Og hun snakker om Atlantis, sivilisasjoner generelt, klimaforandringene og destruksjon.

Jeg blir mest opptatt av de lange melodiske linjene, og det skulle ikke mer til enn denne lille nøkkelen for at jeg kunne la et av Ratkjes komponerte verk gå dypere inn på meg enn tidligere. Ofte har jeg ikke skjønt eller kunnet annamme hennes strukturer. Jeg har ikke skjønt hvorfor verkenes deler har vært stablet slik de har vært. Men med melodisk fokus gir alt mening her. Selv om Ratkje sier at hun ikke «forfiner musikken slik at det skinner krystallklart eller nostalgisk-romantisk», er det en skjønnhet i melodiene. Jeg tenker at denne skjønnheten er noe av hva som må være så tiltalende for ensemblet å spille, og som gjør tolkningen så levende.

I begynnelsen klinger en skarp liten sekst som utgangspunkt for et motiv. Selv om det høres ut som at det kun er et enkelt instrument som spiller den, kommer andre raskt inn og støtter opp under melodien. Det blir gjort med stille klanglig forsterking av en tone eller at et annet instrument blir med på et intervall eller to. Sånn sett løfter Ratkje fram skygger, melodiens over- og undertoner og kanskje til og med melodiens støy. Noen toner følger der musikken består mer i skyggene enn i melodi.

Med melodibasert musikk er det også naturlig at Ratkje gjenbruker motiver og fragment som fremstår som klart gjenkjennelige. Verket er imidlertid ikke bare ett eneste langt spenn av videreføring, som man jo kunne tenke når Ratkje sier dette om lange melodier, men hun avgrenser verket til forskjellige små tidsbundne kontemplasjoner over forskjellig melodimateriale, noe som gir verket en nerve å følge gjennom de 18 minuttene. Hun snakker også om verket som en type variasjon.

Beethovensk mentalitet

Det andre verket er Tale of Lead and Frozen Light, opprinnelig skrevet for Engegårdkvartetten. Verket var tenkt å være med på kvartettens plate der de spiller Beethovens op. 59. Slik ble det ikke, og det er først med denne bearbeidelsen at verket er blitt tatt opp. Vi har imidlertid med en så vesentlig omskriving å gjøre at det nå er blitt fem minutter lenger.

Ratkje har en helt annen kompositorisk mentalitet i dette verket enn i Pictures. Jeg snakker ikke om at hun har brukt fragmenter fra Beethoven, som er ganske vanskelige å høre dersom du ikke vet at det er hva hun har gjort. Men jeg snakker om at dette er en gestisk måte å forholde seg til musikalsk tid og bearbeide musikken på. Som mot slutten av satsen. Der ligger ensemblet med duse tremoli og triller. Klangen beveger seg diskret, og teksten er befridd fra melodi. Dette er bare stemning som legges ut som et formelement.

Etter å ha latt klangene klinge ut, nesten som om hun avsluttet verket, kommer en pause. Men verket er ikke slutt. En lignede introverk klang kommer, men nå med flageoletter over det duse, og dermed er det mer bevegelse, selv om det fremdeles ikke er noe melodisk materiale hun arbeider med. Bevegelsen fører tankene til en coda eller en finale. Det er imidlertid ikke som en avslutning med feirende ekstrovert uttrykk, men stadig i mørkets tegn. Dermed skal det ikke mer til enn noen pizzicatoer og liggende akkorder for å gjøre satsen både tykkere og mer intens. Det stopper på en enkelt tone, som om verket virkelig prøver å runde av seg selv. Men noe mekanisk og tvingende følger, og nok en enkelt tone bønner om å komme til en avslutting. Noen akkorder lar musikken fortsette, selv om tiden er i ferd med å stoppes opp. Og musikken kollapser. Med en nedadgående glissando, over hvilken det spilles stadig tynnere klanger over alle strengene på strykeinstrumentene, går energien ut av verket, og alt kan slutte på en døende enkelt tone.

Poenget med denne lille lytteanalysen er å si at verket egentlig er ganske tradisjonelt gestisk skrevet. Dersom det var skrevet med tonale akkorder kunne jeg sikkert brukt omtrent samme ord for å snakke om et verk av Beethoven, eksempelvis en de tre kvartettene i op. 59.

Tekst som nøkkel

Jeg trengte de små nøklene fra tekstheftet for å få Ratkjes verk til å helt leve i lyttebevisstheten, og disse to verkene fremstår som gjennomarbeidede og gode lytteopplevelser, en opplevelse som ikke kan skilles fra hvor organisk, levende og inderlig Trondheimsolistene spiller.

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!