Hør forskjellen: Schumanns Fantasie for klaver. Horowitz vs. Curzon. Pasjonens forskjellige ansikt

Vladmiri Horowitz ved flyglet
Bilde fra Wikimedia.org

Hør forskjellen

På innsiden av fortolkning – slik musikere spiller og lytter.

Robert Schumann: Fantasie, op. 17 Vladimir Horowitz vs. Clifford Curzon

«Hør forskjellen»

I serien «Hør forskjellen» snakker jeg i detalj om tolkningsvalg som utøvere gjør. Disse tekstene er arbeidstekster, dvs. du må lese, lytte, lese igjen og lytte igjen. Med mindre du velger å lytte og arbeide med tekstene blir de kjedelige eller til og med meningsløse.

Min erfaring er at alle som prøver, og legger litt tid og anstrengelse i å lære om tolkning kan begynne å høre store forskjeller mellom utøvere. Lytting er et håndverk, og jo mer energi vi bruker på det, desto rikere blir vår erfaring, og desto mer kompleks blir musikken.

Horowitz vs. Curzon

Pianisten over alle andre er Vladimir Horowitz. Vel, vi har jo ikke opptak fra Franz Liszt, så vi vet ikke hvem av de to som var den beste pianisten. Horowitz hadde uansett kvaliteter som setter ham i en særstilling i historien. La oss sette ham opp imot en annen legende, nemlig Clifford Curzon. Horowitz-innspillingen av Schumanns Fantasie ble tatt opp live, og det var det andre verket han spilte i Carnegie Hall i 1965, etter hans store depresjon og fravær fra konsertlivet. Curzons innspilling ble gjort i studio i 1954.

Akkompagnementsfiguren

Begge pianister fremhever den første tonen i akkompagnementet som innleder verket, men Horowitz spiller den både ørlite sterkere og han holder den ørlite lenger. I mine ører gjør dette en vesentlig forskjell. Det er som om den påfølgende akkompagnementsfiguren hviler bedre på innledningstonen, som om akkompagnementstonene springer ut av basstonen som naturlige overtoner.

Horowitz velger også å artikulere hver akkompagnementstone tydelig. Curzon spiller heller akkompagnementet som en bevegelig klangfigur som melodien kan hvile på. Valgene skaper forskjellige uttrykk. Curzons farger har noe introvert og ettertenksomt over seg, nærmest drømmende. Horowitz, på den andre siden, har noe meget pasjonert og ekstrovert over seg. Det er Sturm und Drang i klang.

Meloditonene

Clifford Curzon
Bilde fra Wikimedia.org.

Så er det selve klangen av meloditonene, og begge pianistene har en tydelighet som projiserer langt over akkompagnementet, til bakerste rekke i konsertsalen. Horowitz er så direkte i tonen at jeg vil tro at noen vil kalle den skarp i negativ bemerkelse. Curzon er også distinkt, men rundere. Tonen har likevel nok pregnans for å sveve langt over akkompagnementet. Begge lar akkompagnement og meloditone være del av hver sin klangpalett. Hos Horowitz er det altså med skarp og tydelig artikulasjon, men hos Curzon er det litt rundere i kantene.

Lytt så til hvordan begge musikerne lar melodien falle uten å miste intensitet i klangen. Og intensiteten forsvinner selv ikke etter det magiske skiftet i klangfarge, som kommer etter 15 sekunder hos Horowitz og 22 sekunder hos Curzon. Skiftet er integrert i partituret, og hvis musikerne ikke får det til å klinge interessant så skjønner de ikke Schumann. Men begge disse fremhever det altså, bare at de maler vekslingen med sine forskjellige klangpaletter.

Dette er et sted der man kan begynne å snakke om smak. Mange vil nok ta parti for Curzon, fordi hans noe dusere klang kan fremstå som vakrere. Jeg holder imidlertid en knapp på den tydeligere artikulasjonen til Horowitz. I mine ører spiller han med mer interessante farger. Selv om det til tider er skarpt projiserende blir det likevel gjort i en innsmigrende drakt. Når han dessuten kan la akkompagnementsfiguren beholde sin tydelighet i artikulasjon i et svakt register, uten å kompromisse med den tilbaketrukne dynamikken eller tydeligheten, da er det bare å løfte av hatten for hans unike virtuose evner.

Horowitz er også mer fri enn Curzon i hvordan han gestalter akkompagnementet i tid. Det handler om at han veksler mer i tempo mellom forskjellige seksjoner, og at han viser frem enkelte toner mer ved å dvele ved dem.

Typisk Horowitz

Fra 37 sekunder kommer så noe jeg mener er typisk for Horowitz. Det blir innledet med en melodisk trille. Hør så hvordan han svarer med «samme» trille i mellomregistret. Denne fremhevingen av mellom- og understemmer er ikke like tydelig hos Curzon. Det typiske for Horowitz er nettopp hvordan han jobber med mellomstemmer i tykke teksturer som andre glatt kjører over.

Horowitz går videre og spiller ut et motiv med tre toner, som han lar vandre gjennom forskjellige stemmer, registre og klangfarger (melodien fra 41 sekunder fram til 51 sekunder). Han legger stor vekt på hver innsats for å gjøre dem tydelige. Det er slike ting som gjør at man hører partituret nærmest på ny, eller i alle fall er det et overraskelsesmoment som gir liv til musikken. Du kan særlig høre slikt mellomstemmearbeid i hans tolkninger av Rakhmaninov og Skrjabin.

Jeg respekterer absolutt det Curzon gjør i samme avsnitt, men jeg må bruke litt analytisk lytting og hjelp av partituret for å høre mellomstemmene like tydelig hos Curzon. Horowitz løfter derimot frem disse elementene i en levende analyse av verket.

Etter dette følger en raskt crescendo på flere ass-toner etter hverandre (51 sekunder hos Horowitz, 58 sekunder hos Curzon). De er dessuten skrevet med marcato (betont). For meg blir det litt for veikt hos Curzon når han avventer crescendoet litt for lenge. Horowitz spiller det imidlertid med en pasjonert desperasjon.

Noen andre elementer

Nå skal jeg bare gi noen hint til andre spennende steder, og selv om Curzon har en interessant fortelling vil jeg konsentrere meg om Horowitz.

1.02: Her er en figur med alternerende bass- og mellomstemme (to ganger). Hør hvordan Horowitz gir tid til dette. Det handler om mer enn et enkelt rubato. Det handler om en tid som retorisk sett fungerer annerledes, som er stolpete og peker bakover heller enn den fremoverlente pasjonen satsen ellers mye har handlet om.

Når denne figuren spilles opp imot de ruslende tonene vi hørt mye fra før av får vi en interessant dragkamp mellom to konkurrerende tidsprinsipper.

1.17: Ååååååh, for en farge. Say no more…

1.23: Lytt til hvordan mellomstemmen tar over der melodien nettopp har avsluttet.

1.30: Overstemmen tar over melodien før understemmens melodi er ferdigspilt. Dette er igjen den typisk horowitzske måten å tenke polyfont (flerstemt), og å be om klanglig oppmerksomhet. Vi ville uansett hørt den nye melodistemmen, fordi den ligger på toppen, men Horowitz gjør en stor forskjell gjennom kontraster i hans rike klangpalett.

1.33: Jeg har ikke snakket om harmonikk, men hør hvordan Horowitz fargelegger akkorden som kommer her. Og to-tre sekunder senere forandrer han farge. Deretter blir mellomregistrets melodi på horowitzsk måte gjentatt i bassen (1.37).

2.00: Her begynner et nytt avsnitt, og Horowitz lager et helt nytt klangmiljø. Jeg skal ikke analysere dette, men jeg håper det er åpenbart at han angriper det med største poetiske teft, som er en stor kontrast til innledningens kraft. Han får det til å bli et intrikat spill mellom stemmer og klangfarger, og ikke minst er tiden både roligere og meget fleksibel.

Lytting som håndverk

Jeg kunne selvsagt snakket videre gjennom verket, men jeg skal ikke gjøre teksten ulidelig lang. Poenget er å peke mot noe av det Horowitz og Curzon innledningsvis gjør. Det handler om å stille inn ørene mot hva du kan lytte til i resten av denne 12-13 minutter lange satsen. Så er det bare et spørsmål om å faktisk lytte. Og å lytte. Og deretter lytter du mer.

Ja, et vesentlig poeng med tolkning er at det blir mer interessant jo bedre du kan verket. Jo mer du har harmoniske vekslinger, melodiske vendinger og rytmiske variasjoner under huden, desto mer kan du høre hvordan forskjellige musikere angriper disse stedene. Derfor mener jeg at lytting ikke bare er et håndverk i seg, men det er også en skapende handling sammen med musikken.

Respekt for forskjellige fortellinger

Jeg lytter mer enn gjerne til Curzons tolkning. Jeg regner imidlertid med at denne teksten gjør det klart at jeg foretrekker Horowitz. Det betyr likevel ikke at jeg mener hans måte er den eneste eller riktige måten å spille Schumann.

Jeg liker for eksempel viner fra Bordeaux, men bare fordi jeg har smakt referansevinen Chateau Margaux, betyr det ikke at jeg ikke kan sette pris på hvordan samme estetikk uttrykkes på naboslottet (Marquis d’Alesme har helt suverene viner som selges på Vinmonopolet og som kan kjøpes for en brøkdel av en Chateau Margaux). Curzon har sin unike fortelling, som er raffinert og gjennomarbeidet, selv om kanskje Horowitz har en større kompleksitet i sin fortelling.

Og nå er det opp til deg. Hører du forskjellene jeg snakker om? Hvem liker du best? Og har du noen andre yndlingssteder enn de jeg har skrevet om?

3 kommentarer

  1. Her er du inne på selve kjernen, hensikten ved å lytte. Jeg har mange innspillinger av flere verk for å undersøke hvor ulikt samme verk kan tolkes. Dessuten kan min egen sinnsstemining og tid på døgnet avgjøre hva jeg liker best når, Flott at du gjøt denne innsatsen i musikkens tjeneste.

  2. Mange takk for fine ord. Dette er jo en hypernerdete tekst, som krever så mye innsats, at det er vanskelig å vite om det er noe å få ut av tekstene. Fint dere likte den!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!