Modernistisk musikk for kontratenor

platecover for Daniel Sæther, Unexpected Songs

Unexpected Songs

Daniel Sæther (kontratenor)
Caroline Eidsten Dahl (blokkfløyte)
Lynetta Taylor Hansen (fløyte)
Marianne Svenning (obo)
Ida Bryhn (bratsj)
Anne Stine Dahl (cello)
Henrikke G. Rynning (gambe)
Vegard Lund (teorbe)
Birgitte Volan Håvik (harpe)
Lars Henrik Johansen (cembalo)
Anders Eidsten Dahl (orgel)

Arne Nordheim: Three Unexpected Songs
Arne Nordheim: Den første Sommerfugl
Conrad Baden: Hymnus
Egil Hovland: Magnificat
Kjell Mørk Karlsen: Missa Brevis
Kjell Mørk Karlsen: My soul thirsts for God

Lawo, 2020

Modernistisk programmering

Det er vanskelig å tenke seg en mer spennende programmert debutplate. Som kontratenor må det være fristende å hengi seg til barokkens skjønne sirkuskunster, men Daniel Sæther velger å synge norsk samtidsmusikk.

Det begynner med Arne Nordheims romantiske modernisme i Three Unexpected Songs, og fortsetter med komponistens tonale Den første sommerfugl, med tekst av Henrik Wergeland. Sangene er poetiske betraktinger av kjærligheten, tiden, naturen og dens møte med kulturen. Sæther bringer ut budskapet med en vakker stemme det er lett å bli fascinert av. Ja, klangen forfører, samtidig som han et fåtalls ganger trøkker til med mørke klanger som ikke baseres på falsetten. Det er ikke mer enn et par ganger, men slike klanger hadde jeg gjerne hørt mer av.

Han former og fraserer også levende. Samtidig er det ofte, kanskje litt for ofte, at han vokser inn i toner, at han lar dem svelle for å gi dem uttrykksdybde. Det kan både bli litt vel mye av det gode og dessuten kunne han tatt bedre vare på noen linjer med en mer nøktern frasering.

Under, eller ved sin side, har han et utsøkt ensemble som mer legger vekt på det romantiske ved Nordheims musikk. De former fraser levende, lar klangene spille på lag med hverandre og de smelter sammen harmonisk, heller enn at de spille på krasse modernistiske klanger og kontraster.

Kirkemusikk

Resten av platen vies kirkemusikken, først gjennom Conrad Badens lyriske flørt med 12-tonemusikken i Hymnus, via Egil Hovlands litt kalde samling modernistiske teknikker i Magnificat, til Kjell Mørk Karlsens neoklassisistiske Missa Brevis samt den omfattende og meditative My Soul Thirsts for God.

Sæthers klang gjør seg særlig godt jo enklere musikken er, så My Soul Thirsts for God er dermed litt av et høydepunkt. Men alt han tar i kan sammenfattes i en omsorg for enkelte toner, for klanglig finesse og levende fraseringer.

Likevel, selv om jeg er fascinert både av hans grunnleggende musikalitet og repertoarvalget, så syns jeg at Sæther presenterer seg som en ganske smal sanger. Uttrykket er altså vakkert, men det er noe av det samme i all musikk. Her er få klanglige kontraster, de hardere modernistiske uttrykkene er nedtonet, her er ingen løp og lite dramatikk. Sæther viser til lyriske sider av en kontratenor, men ikke til helheten av hva en slik sanger kan være.

Men nå kritiserer jeg jo platen og Sæther for noe som ikke ligger i repertoarvalget og de kunstneriske valgene, så jeg får vel reformulere meg og uttrykke et håp om at disse er egenskaper Sæther også har. Platen som sådan viser en ypperlig sanger, med skjønn klang, og det blir gjort med repertoar som fortjener å fremføres oftere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Les mer

Få nyhetsbrevet

Følg med på nye anmeldelser og artikler!