En musikalsk reise
Floskelen «en musikalsk reise» er så brukt at den er oppbrukt og har mistet mulighet til å romme mening. Nesten i alle fall, fordi det var nettopp en musikalsk reise som Ensemble Allegria tok med oss på. Jeg har sjelden hørt så meningsfull programmering. Det var ensemblets egen daglige leder og fiolinist Maria Eikefet som fikk æren av å lage et program rundt natur på forskjellige måter. I introduksjonen sa hun dessuten at hun valgt stykker etter deres gode kvaliteter som musikk, og det kunne man høre.
Natur og kultur
Med alternative teknikker, stående bak publikum, lagde ensemblet «naturlyder», omtrent som om vi befant oss i en skog. Dette ble bakgrunn til en trio som spilte fra Guillaume Dufays Flos Florum, en motett med naturtema.
Så hørte vi en ekte fjellerke som bakgrunn for Einojuhani Rautavaaras vakre naturmeditasjon «Melancholy» fra Cantus Arcticus.
Eikefet spekulerer at det kanskje lå en fremskrittstanke i Olav Anton Thommessens Corellimaskin. Kanskje, men hva om vi tenker Corellis originale musikk som et bilde på naturen, med fengende, organiske og retoriske fraser? I så fall kan Thommessens bearbeidelse ses som kultur, på godt og vondt. Han blir den som behersker, viderefører og i verste fall ødelegger.
Jeg må si at det var et fantastisk gjensyn med verket. Samtidig som det er en humoristisk dekonstruksjon av Corellis verk, er det også en undersøkelse. Thommessen lar lagt et forstørrelsesglass over italienerens epokegjørende konsertmusikk, og resultatet er interessant og sanselig.
Skjærsilden
Eikefet kaller Natura Renovatur til Scelsi for «konsertens skjærsild». Selv om jeg ikke vet hva Scelsi la i tittelen til verket kan vi se hans lange meditasjoner over toner, og avvik fra dem, ses som en filosofering over en tones natur.
Overgangen til den enkelte tone, nå helt uten dissonans og forstyrrelse som hos Scelsi, som åpner tredjesats i Beethovens Strykekvartett nr. 15 i a-moll, op. 132, var sublimt effektfull, og å høre verket for strykeorkester utvidet den ellers kjente klangpaletten. Kanskje det ikke var like tydelig hvordan Beethoven skled inn i kveldens tema, men en verdig avslutning var det.
Orkestret spilte som alltid bra, treffsikkert og karaktersterkt. At jeg valgte å snakke om programmeringen i denne anmeldelsen er fordi denne musikalske reisen var så medrivende. Jeg booker gjerne billett igjen.
Samtidig var det en nedtur å se at vi knapt nok var flere i publikum enn på scenen. Husk hvordan vi ropte etter levende musikk i løpet av pandemien. Når vi får levende uttrykk på et nivå så høyt som Ensemble Allegria bød opp til, er det et vesentlig tap for enhver musikkelsker å ikke ha vært på plass og det er ikke musikernes prestasjoner verdig.
2 Responses
Ja, litt rart at publikum ikke har gjenoppdaget konsertsalen. En annen sak, litt på siden kanskje, som jeg ofte undrer meg over: På musikkfestivaler med topp utøvere og ditto program deltar de utøvende kunstnere i svært liten som publikum i sine kollegers konserter. Hvorfor er det slik?
Ja, det er jo bare trist dersom publikum ikke kommer tilbake. Hva gjelder festivaler skjønner jeg utøverne, i alle fall litt. De har så tettpakkede dager med øving og aktiviteter at det må være helt ekstraordinære utøvere for at de skal ha energi til å gå på konserter. Men, generelt kunne sikkert utøvere gått mer på konsert.
Jeg var selv utøver på anstendig nivå en gang (har hovedfag fra NMH), og jeg har lurt mange ganger på hva jeg kunne gjort som pianist dersom jeg hadde lytteerfaringene jeg har nå. Teknikken ville neppe blitt bedre av å lytte til andre, men jeg mener selv at jeg har en musikalsk modenhet som er mye, mye høyere enn hva jeg hadde som student. Kanskje vi kunne fått mer interessante musikere dersom de gikk mer på konsert? Eller bare trøttere musikere.